Metodistkirkens diakoni og evangeliseringsråd

Metodistisk miljøteologi

03.12.2008

At naturen har del i frelsen gjør miljøvern og økologisk bevissthet til en del av vår sosiale hellighet, skriver Øgreid blant annet i denne kortfattede artikkelen om metodistkirkens miljøteknologi.


Hilde Marie Øgreid er pastor i Metodistkirken på Bjølsen, Oslo.

 – en kortfattet presentasjon ved Hilde Marie Øgreid

For å kunne gi et bilde av hvordan teologisk tenkning rundt skaperverket henger sammen med helheten i metodistisk teologi vil jeg først se på noen sentrale teologiske begreper.

Nåde, frelse, shalom og sosial hellighet
Nøkkelen til å forstå metodismens lære om frelse ligger i nådebegrepet.
Begrepene forutgående, rettferdiggjørende og helliggjørende nåde er vel kjent innen metodistisk teologi, men det er ulike ytringer av den samme Guds nåde det er snakk om.

Forutgående nåde er Guds universelle nåde til mennesket lenge før det er født hvor Gud tar initiativ til relasjon og trekker oss mot seg.
Rettferdiggjørelse er Guds verk for mennesket hvor han på tross av våre synder tilgir oss og forsoner oss med seg.

Helliggjørelse er Guds verk i oss og er å leve i en livslang prosess hvor vi hele tiden modnes og utvikler oss og likedannet med Guds bilde og fylles av Guds kjærlighet og fred.

Mens rettferdiggjørelseslæren er svært lik annen vestlig protestantisk teologi gjenspeiler helliggjørelseslæren den østlige tradisjonen hvor mennesket får del guddommelig natur forstått som at mennesket er et speil som reflekterer Gud selv.

Helliggjørelsen er å la dette gudsbildet bli mer og mer tydelig i mennesket.
Frelsen inkluderer alle disse delene av prosessen, og metodister snakker gjerne om frelsen som en prosess man lever i eller om frelsens vei. Frelsen er da helheten av Guds handling for, i og med menneskene.

Men frelsen stanser ikke med menneskene. Frelsen er ikke fullført når individet tror og er tilgitt.
Nåden skal virke gjennom mennesket og dermed nå ut til andre mennesker, samfunnet og naturen.

Dette kan vi også knytte til shalom-begrepet. Først når jordkloden er ren og harmonisk, når det er fred overalt, når ingen urettferdighet, fattigdom eller grådighet finnes – først da er frelsen fullført.
I hele frelsesprosessen er Guds initiativ avgjørende. Det er Gud som virker i mennesket. Men menneskets respons er også viktig. Slik blir prosessen en vekselvirkning mellom Guds initativ og menneskelig respons.

Den nåde og kjærlighet Gud gir skaper en respons i form av tro, tillit og kjærlighet i mennesket.

Helliggjørelsen har i seg to retninger. Den ene er den personlige eller vertikale hellighet som har med vårt åndelige liv å gjøre, vår gudsrelasjon. Den sosiale eller horisontale hellighet har å gjøre med våre relasjoner til våre medmennesker, samfunnet og resten av skaperverket.

Disse to kan ikke rives fra hverandre, men er begge en konsekvens av at Guds nåde hele tiden virker i oss.
Sosial hellighet blir dermed et viktig begrep i denne sammenhengen. Den nåden mennesket har fått skal bringes videre. Verden er Guds verden, og er også under Guds nåde, og både naturen og samfunnet er i en prosess slik som mennesket i at Guds kjærlighet mer og mer slipper til gjennom menneskenes handlinger. Urettferdige strukturer er i strid med Guds hellighet, og noe som må forbedres.

Theodore Runyon snakker om en ”hellig misnøye med urettferdige strukturer”. For frelsen er ikke bare menneskets drøm om en himmel de kan flykte til, men frelsen virkeliggjøres her ved menneskets medvirkning i Guds nyskapelse – Gudsriket er allerede brutt fram.
Frelse er da nyskapelse, og gjelder hele skapningen. Guds nåde har sin virkning i naturen også. Alle de sår skapningen bærer skal leges, det gjelder også økologiske sår naturen er påført, og det er menneskets oppgave å bidra til dette. At naturen har del i frelsen gjør miljøvern og økologisk bevissthet til en del av vår sosiale hellighet. Vår tro har konsekvenser for hvordan vi ivaretar skaperverket. Naturen har fått merke syndefallets konsekvenser, men er også en del av den arena hvor Guds nåde og menneskets respons har sin virkning, både her og nå ved menneskets omsorg og respekt overfor naturen, men også i eskatologisk perspektiv hvor naturens gjenopprettelse, alle tings balanse og godhet, og til og med vennskap mellom dyr med ulik plass i næringskjeden vil være en realitet.

Hvordan lever dette i praksis blant metodister i dag?
Naturens plass i teologien var tydelig hos Wesley ut fra 1700-tallets virkelighet, men dette perspektivet ble ikke i særlig grad tatt med videre etter hans død. Det er imidlertid gjenoppdaget etter hvert som naturen selv har ropt på omsorg og respekt. Det varierer også hvor mye metodistteologene legger vekt på naturen, Tore Meistad og Theodore Runyon er blant de som inkluderer naturen i stor grad.Metodister flest er nok mer opptatt av konkrete tiltak enn teologiske perspektiver på miljøspørsmålet, og det er nok også en riktig prioritering. Mange er nok heller ikke bevisst denne delen av teologien, selv om det av og til kommer til overflaten likevel i at man ser på naturen som en neste som trenger vår omsorg slik medmennesker og samfunnet gjør.Det konkrete engasjementet er i stor grad knyttet opp mot Metodistkirkens Sosiale Prinsipper der naturen har et eget kapittel og hvor ’jordens integritet’ og skaperverkets rettigheter dukker opp.

De sosiale prinsippene er en del av vår kirkes lære og oppdateres hvert fjerde år, sist i 2008 hvor nyere utfordringer i miljøspørsmål er inkludert. Engasjementet dreier seg om konkrete miljøtiltak, og et stort fokus ligger på ”environmental justice”. Det at miljøforandringer rammer de fattige og skaper fattige gjør at i kjølvannet av at skaperverket brytes ned følger fattigdom, sykdom og konflikter om fruktbare landområder. Dette understreker at mennesket, samfunnet og skaperverket er en helhet som egentlig skal leve i harmoni med hverandre.

De konkrete tiltak i Norge dreier seg om et prosjekt rundt ’grønne menigheter’ som har mange elementer i seg. Deler av misjonsarbeidet legger også vekt på miljø. Utover det må vi utfordres av vår egen kirkes teologi og handlingspregede tradisjon og gjerne i et økumenisk klima – bokstavelig talt.

Hilde Marie Øgreid


« Tilbake