En levende og inkluderende menighet
med kjærlighet, omsorg og respekt for mennesket

«…har den Herre stille lempet så vi vant vår rett»

«Selvsagt er det gledelig at vi nå har fått smitten til å gå tilbake. Men har vi «fått vår rett»?»

Søndagens tekst er hentet fra Luk. 18,1-8:

1 Så fortalte han dem en lignelse om at de alltid skulle be og ikke miste motet:
    2 «I en by var det en dommer som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske. 3 I samme by var det en enke som stadig på ny kom til ham og sa: ‘Hjelp meg mot min motpart, så jeg kan få min rett.’ 4 Lenge ville han ikke, men til slutt sa han til seg selv: ‘Enda jeg ikke frykter Gud og ikke tar hensyn til noe menneske, 5 får jeg hjelpe denne enken til hennes rett, siden hun plager meg slik, ellers ender det vel med at hun flyr like i synet på meg.’»
    6 Og Herren sa: «Hør hva denne uhederlige dommeren sier! 7 Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? 8 Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart. Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?»


I kirkeåret er vi nå komet til 6.søndag i påsketiden. Denne søndagen er selveste 17.mai, og alle blir vi oppfordret til å synge «Ja, vi elsker» kl.13.00. I vers to i fedrelandssangen vår heter det: «Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett, har den Herre stille lempet, så vi vant vår rett». Sangen er fra 1859 og gjenspeiler datidens kjønnsrollemønster. Men ordene har levd videre. I dag tenker vel de fleste på 2.verdenskrig. Da var det ikke at mødrene bare gråt, de var også med i motstandsbevegelsen, men de ble usynliggjort da motstandsbevegelsen ble hedret. De måtte stå som publikum på Karl Johansgate da motstandsgutta ble hyllet.

«… Har den Herre stille lempet så vi vant vår rett». Etter 2.verdenskrig kan vi fint snakke om at vi vant vår rett. Vi fikk vår rettmessige seier. I dag feirer vi også at vi har fått kontroll på korona-viruset. Samfunnet løsner langsomt opp, og mange tenker at vi får vår rett tilbake.

I vår tekst fra Lukasevangeliet heter det at Gud hjelper sine utvalgte til sin rett. «Han skal sørge for at de får sin rett. Men når menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?»

Selvsagt er det gledelig at vi nå har fått smitten til å gå tilbake. Men har vi «fått vår rett»? Eller var det mer rett at viruset kom som en pandemi? Mye skal evalueres i ettertid, men mange forskere peker på hvordan vi har fått som fortjent. Vi har forbrukt jorda på en måte som gjør at jorda nå har ristet på seg. Mange konspirasjonsteorier har florert. Også kristne har kastet seg på ved å snakke om at vi nå lever i de siste tider, hvor pandemier skal komme. Til det er å si at vi har levd i de siste tider i 2000 år. Ingen vet når Gud bestemmer seg for å redde sin jord. «Men vil han da finne troen på jorden?»  I disse koronatider har noen bedt som ikke pleier å be. Andre har anklaget Gud som pleier å lovprise ham. Er det en menneskerett for oss å alltid være friske? Tenker vi at Gud tar mer vare på oss kristne enn andre mennesker? I så fall vil denne koronatiden true troen vår.

Jeg synes det er vanskelig å snakke om vår «rett». «Livet er ikke rettferdig. Livet bare er», sa Bent Falk, teolog og terapeut i Danmark. Livet er gitt som gave. Vi kan bare være mottakere av denne gaven. Det handler ikke om vår «rett». I takknemlighet kan vi feire 17.mai. I takknemlighet kan vi feire at smitten nå er blitt mindre i befolkningen. Det er ikke vår «rett», det er en gave. «Men når menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» Jeg vil svare et rungende «Ja!». For troen er en gave. Gud tror på oss. Denne troen er ikke avhengig av våre tanker om Gud. Det er Guds rett som vil seire til slutt. God 17.mai.

Deres Anne Grete

«…har den Herre stille lempet så vi vant vår rett»
Powered by Cornerstone