Den gode gjeteren

Les prestens tanker rundt prekenteksten for søndag 19. april

Johannes 10,11-18: 

11 Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. 12 Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. 13 For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. 14 Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, 15 slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. 16 Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.

17 Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. 18 Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.»

Hyrdemotivet er vel kjent for de fleste av oss. Kanskje har mange sett nydelige gamle søndagsskolebilder hvor Jesus bærer et lite lam på armen. I vår menighet har vi sunget barnesangen: «Jesu lille lam jeg er, på sin skulder Han meg bær». Og vår lekleder har fortalt at det er hennes yndlingssang. Ja, det er et vakkert bilde når det gjelder Jesus. Men liker vi å tenke på oss selv som en saueflokk?

Moderne mennesker liker å tenke på seg selv som individualister. Men vi kjenner alle til begrepet «gruppepress». Det er ikke bare unge mennesker som kan kjenne på det. I alle aldre vil vi gjerne høre til flokken vår. Vi vil ikke gi uttrykk for noe som kan gjøre at vi blir utstøtt. Det er ikke alltid lett å være uenig hvis «alle» de andre er enige. Likevel liker vel de færreste av oss å bli behandlet som en saueflokk.

På Jesu tid var det vanlig med gjetere som passet på sauene. Gud blir altså i vår fortelling sammenliknet med en slik gjeter. Gud er som en god gjeter. En god gjeter eier sine egne sauer. Han er villig til å ofre livet sitt for å passe på sauene hvis ulven kommer. En god gjeter kjenner sauene sine, og sauene kjenner gjeteren.

Vi kan lese at Jesus sier: «Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig» (v.18). Her har vi en litt annen teologi enn i de andre evangeliene. Det var verken de fra det gamle gudsfolket eller romerne som drepte Jesus ifølge Johannesevangeliet. Jesus gav det frivillig. Hvorfor? Fordi han skulle vise fram Guds kjærlighet. «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner» kan vi lese i Joh.15.13. Dette er som en rød tråd gjennom hele evangeliet. Jesus måtte bære sitt kors selv. Jesus ropte ikke på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg.» Men han sa «Det er fullbrakt» (Joh. 19.30). Da Jesus ble løftet opp på korset, var det en opphøyelse i dobbelt forstand. Her på korset var det at Jesus viste oss hvilken Gud vi har med å gjøre. En Gud som elsker. «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner» (Joh.15.13).

Vi får ingen sonofferteori. Men vi har bildet av gjeteren som gir sitt liv for sauene. Hvordan kan vi bruke dette bildet i dag, to tusen år senere og inn i en kultur hvor vi knapt nok har noen gjetere? Mennesker er stadig i fare, ikke ulver, men krig og klimakrise, sykdom og død. Vi har vendt oss til tanken at Gud ikke griper inn. Skal vi forvente at Gud redder oss hvis «ulv» består av krig, klimakrise, død og sykdom? Hva kan vi forvente av Gud egentlig? Jeg vet ærlig talt ikke.

Et annet spørsmål som jeg ofte snakker med mennesker om, er spørsmålet om hvordan vi skal forstå Jesu død. Menneskene på Jesu tid var vant til å tenke at guden deres måtte ha et soningsoffer for å bli i stand til å elske menneskene. Den dominerende tanken om Jesu død har også vært denne sonoffertanken, at det var noe som Gud måtte ha for å kunne tilgi når menneskene ikke fikk til livet sitt. Det store spørsmålet blir da om tilgivelsens mulighet ble skaffet til veie ved Jesu død, eller om tilgivelsens mulighet ble forkynt/ vist fram på korset. Her tenker vi kristne litt ulikt, også teologer. Ingen vet hvordan vi skal forstå Jesu død. Alt blir tolkning. Selv tenker jeg at tilgivelsens mulighet ikke skaffes til veie på korset, men at Gud viser fram sitt vesen som tilgivelse og kjærlighet. Men som sagt, dette er en tolkning. Jesus viser fram at vi har en Gud som er i stand til å tilgi. Jesus skaffer ikke denne muligheten. Gud er Gud og velger selv om han kan tilgi eller ikke. Han er ikke avhengig av noe offer. Men det var maktpåliggende for Gud å fortelle oss mennesker at Gud er i stand til å tilgi, at vi skal slippe å gå rundt og være usikker på om Gud elsker oss.

«Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner» (Joh.15.13). Denne kjærligheten viste Gud oss da Jesus døde på korset. Et bilde på det finner vi i vår fortelling om ulven og sauene. Vi mennesker er Guds eiendom. Jesus er en gjeter som selv eier sine sauer. Han er villig til å ofre sitt eget liv hvis han kan redde sauene fra ulven. Så høyt er vi elsket av Gud selv, som har skapt oss, og som stadig ser på oss med kjærlige øyne og sier: «Du er min. Jeg har skapt deg. Jeg elsker deg.» Dette viste Gud oss da han valgte å vise seg fram i Jesus. Dette viste Gud oss da Jesus døde på korset. Jesus er den gode gjeteren som eier sauene sine selv, som er villig til å dø for dem. «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner». Her blir sauene kalt venner. Det er kanskje et bedre uttrykk. Vi liker kanskje ikke å tenke på oss selv som en saueflokk, men vi tilhører flokken til Gud. Han eier oss. Han har skapt oss, og han elsker oss.    

Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen