Det sanne vintre

Les prestens tanker om teksten for søndag 3. mai 2026 - 5. søndag i påsketiden.

Johannes 15,1-8: 1.Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. 2 Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. 3 Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere. 4 Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. 5 Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. 6 Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner. 7 Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det. 8 For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.

Bildet av vintreet blir brukt flere steder i Det nye testamentet. Paulus bruker det i Romerbrevet. Utsagnet «Jeg er» er typisk for vårt evangelium. «Jeg er» var opprinnelig navnet på Gud. Guds navn var så hellig at en ikke kunne uttale det. JHWE kunne leses Jahve, men ble uttalt «adonai» som oversettes med «min Gud». Jehovas vitner har tatt disse bokstavene. Jesus bruker altså «Jeg er» for å markere sin forbindelse med Gud Faderen. Ofte kan vi lese: «Jeg er veien, jeg er sannheten, jeg er den gode hyrde». Og her i vår fortelling: «Jeg er det sanne vintreet». Det må bety at det også finnes usanne vintrær.

Johannesevangeliet er opptatt av det vi i dag kaller kristen enhet. Vi kristne skulle holde sammen. Tredje søndag i påsketiden snakket jeg om at vi var flokken til Jesus. Grener og stammen er en enhet. Ingen grener kan leve lenge hvis en ikke er podet inn på stammen. Ofte blir menigheten sammenliknet med et tre. Vi er forskjellige grener, men vi er på samme tre. Dette kan forstås som den universelle kirken, og det kan forstås som hver menighet. Vi har hatt årsmøte i vår menighet. Da ble det informert om at vi hadde gått igjennom alle våre aktiviteter og stilt oss det nødvendige spørsmålet. Er det en aktivitet vi bør kutte ut, slik at andre grener kan få glede av stammens sevje? Skal vi konsentrere oss om færre grener? Hvilke frukter bærer vi som menighet? I Johannesevangeliet kan vi lese at kjærlighet skal være kjennetegnet på kristne. «Se hvor de elsker hverandre» (Joh. 13.34-35). Det å være disippel er å elske hverandre. Alle budene blir samlet i dette ene, å elske hverandre.

Vi forandret vår visjon for å tydeliggjøre at når vi viser «kjærlighet, omsorg og respekt», så er det Jesus som virker gjennom oss. Det er viktig å markere at dette ikke handler om moralisme. Vi tror ikke at vi er bedre mennesker, men vi tror at Gud er i stand til å vise sin kjærlighet gjennom andre mennesker. Dette gjelder også mennesker som ikke kaller seg kristne.

Vi er grener som ikke greier oss alene. Vi er en helhet. Vi er et helt vintre med mange små grener som vokser hulter til bulter. Men vi er det samme treet. Et tre er ikke en statisk størrelse. Et tre vokser. Når treet slutter å vokse, dør det. Ofte hører jeg mennesker si: «Jeg har min barnetro». Det er som om en vil forsikre at en har en tro selv om en ikke går i kirken. Ja, jeg er overbevist om at det går an å ha en tro uten å gå i kirken. Som sykehusprest møtte jeg mange mennesker som kunne fortelle det. Men er det et ideal å ha sin «barnetro»? Skal voksne mennesker ha samme tro som da vi var små, mens det meste ellers ved oss er forandret?

På menighetens årsmøte nylig ble vi minnet om John Wesley som sa at troens grunnlag var i tillegg til Bibelen, tradisjonen, fornuften og erfaringen. Tradisjonen kan tolkes ulikt ut ifra vår egen vekst. Vår fornuft og vår erfaring er i stadig endring. Er det ikke da naturlig at også troen vår endres med årene? Vi er grener som vokser. Vi vokser ikke nødvendigvis så rett. Et vintre kan virke svært rotete. Men grenene slutter ikke å vokse så lenge den er en del av vintreet.

Moderne mennesker liker ofte å tenke om seg selv som uavhengig. På 70-tallet var det viktig for feminister å tenke på kvinnen som uavhengig av mannen. Men ingen mennesker er uavhengige. Vi henger sammen som et vintre. Vi er ikke avhengige av å gå i kirken, men vi må tilhøre et fellesskap. Denne uken hadde vi en begravelse hvor den døde hadde sagt i en bok at en kan ha sin tro uten å utøve sin tro i en gruppe. Men han hadde sin gruppe.

Vi mennesker kan ikke ha en tro i et vakuum. Vi er avhengige av at sevjen fra stammen når oss. I vår fortelling brukes altså et bilde av vintreet. Sevjen fra stammen får flyte fritt ut til grenene. Men Gud bruker ulike språk for at sevjen skal gå gjennom grenenes årer. I denne menigheten har jeg lært at det kalles «trosspråk». Noen får sevjen best ved å oppleve den naturen som Gud har skapt. Noen får sevjen best ved å sitte i stillhet uten verken ord eller tanker. Andre er avhengige av ordene. Mange får sevjen ved å kjenne at de tilhører dette fellesskapet med andre grener som får sin sevje fra samme stamme.

Men vi vokser. Vi står ikke stille. Ordene våre må få nytt innhold. Det er ikke sikkert ordet «frelse» skal bety det samme for oss gjennom et langt liv. John Wesley gav ordet ny betydning på 1700-tallet. Før pandemien gikk vår menighet igjennom en bok som heter «Gjenoppdag kristendommen» av Marcus Borg. Noen av oss fikk liknende tanker da vi hørte Kjell Arnold Nyhus på Kirkeakademiet nylig. Det er bare fint at vår tro endres i et fellesskap. Men hvis vi tenker at vår tro kan leve uten å være podet inn i et tre, så kan vi lett lure oss selv. Vi er et fellesskap. Gud er vinbonden leste vi. Jesus er vintreet, og vi er grenene. Gud steller med dette vintreet. Døde grener faller av eller blir skåret bort. Vintreet skal bringe fram søte druer som en kan lage vin av. Derfor vender grenene seg mot lyset. Vår fortelling slutter med ordene: «Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det. For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler» (v.7,8).

Vi ærer Gud ved å være hans disipler. Da blir det mye frukt, frukt som Gud lar vokse fram. Det er ikke meningen at vi skal se det selv. Da blir vi som fariseeren som er glad for å ikke være som tolleren. Men Gud lar troen vokse gjennom fornuft og erfaring, en erfaring som handler om kjærlighet. Den første erfaringen mennesker gjør er å erfare sine foreldre eller de som tar vare på barnet. Gode foreldre kan gi gode forestillinger om Gud, det vi kaller gode gudsbilder. Men dårlige eller strenge forelder kan gi dårlige gudsbilder. Da er det om å gjøre å gi hverandre andre erfaringer, erfaringer med å være elsket. Derfor er dette fellesskapet avgjørende viktig. Å være disippel handler nettopp om det å elske sin neste. Det er Guds sevje som kommer til oss som grenene på vintreet. Da blir det god frukt og Gud blir æret.  

Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen