Det store gjestebudet

Les prestens tanker rundt prekenteksten for søndag 14. juni 2026

Lukas14,15-24: 15 En av gjestene som hørte dette, sa til ham: «Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.» 16 Men Jesus sa til ham: «Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. 17 Da tiden for gjestebudet kom, sendte han slaven sin av sted for å si til de innbudte: ‘Kom, for nå er alt ferdig!’ 18 Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: ‘Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ 19 En annen sa: ‘Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ 20 Og en tredje sa: ‘Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.’ 21 Slaven kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husherren sint og sa til slaven: ‘Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.’ 22 Slaven kom tilbake og sa: ‘Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.’ 23 Da sa herren til slaven: ‘Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. 24 For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt.’»

«Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt». Ja, det var jo hyggelig! Hva hører vi i denne fortellingen? Hører vi en sjanse for at vi ikke er blant dem som får være med i Guds festmåltid? Denne fortellingen kan jo skremme vettet av noen og enhver. Vi som er rike, er vi blant de som først ble innbudt? Er vi blant dem som svarer nei med måten vi lever på?

Denne fortellingen er en av mange fortellinger som kan bygge opp rundt det vi kaller antisemittisme. Det var de fra det gamle gudsfolket som først fikk muligheten til å sitte til bords i Guds rike. Men de takket nei. De takket ikke nei fordi de heller ville gjøre noe galt. Det var ikke umoral som holdt dem tilbake. Det var alminnelige velferdsgoder.

Den gang dette ble skrevet, var det vanlig at rike herrer innbød andre rike. Å arrangere store selskap gav status. Rike herrer inviterte andre rike slik at de kunne bli invitert i deres selskap ved en senere anledning. Jesus bruker denne fortellingen for å forkynne en annerledes Gud enn det som det gamle gudsfolket regnet med. Den Gud Jesus forkynner, inviterer bredt. Jesus viser en Gud som snur alt på hodet. De som ikke vil komme til Hans gjestebud, skal få slippe. I stedet blir fattige, uføre blinde og lamme invitert. Det stemmer med Jesu programerklæring tidligere i evangeliet: «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren» (Luk.4.18-19).

Lukasevangeliet blir kalt «de fattiges evangelium». Det har vært artig å følge hvilken oppmerksomhet det har vært rundt samboerparet Sofie og Mimir fra Rødt som har lest Bibelen sammen. Det har til og med vært tema på «Debatten» i NRK, hvor det ble stilt spørsmålet om Jesus ville stemt Rødt. Sofie og Mimir kunne informere det norske folk at Det nye testamentet gikk enda lenger enn partiet Rødt gjorde. Litt senere i vårt kapittel kan vi lese: «Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier» (Luk.14.33). Også i Apostlenes gjerninger, som er skrevet av samme forfatter, kan vi lese: «Alle de troende hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle ettersom hver enkelt trengte det» (Ap. gj. 2.44-45). Rødt greier altså ikke å følge opp idealene fra de første menighetene.

Er det derfor vi kan kjenne på en uro når vi leser denne fortellingen? Mange av oss er rike. Vi kan riktignok være stolte av Metodistkirkens opprinnelse. Den anglikanske kirken var på 1700-tallet blitt en kirke for borgerskapet. Men den industrielle revolusjon førte til at mange mennesker ble fattige. De var møkkete, de luktet vondt, og mange slo konene sine. Kirken brød seg ikke. Vår kirkefar John Wesley kjente kallet. Han mente at kirken ikke bare skulle være en kirke for de fattige, men en kirke med de fattige. Også vår menighet begynte sin suksesshistorie blant mennesker som ikke var særlig rike. Mange bodde i strøket rundt der vår kirke er i dag. Det går fortellinger om at medlemmene måtte pantsette gifteringene sine for å bygge denne kirken.

Vi skal til høsten invitere mennesker til vår jubileumsfest. Noen blir overrasket over å få en slik invitasjon, andre ser det som en selvfølge. Vi ville vel ha kjent på det hvis noen svarte at de ikke kunne komme fordi de hadde nettopp kjøpt bil eller hus. Vi hadde vel følt oss litt lite verdsatt. Jeg vet ikke hva Gud føler når mennesker ikke tar imot invitasjonen. Jeg tror ikke, som i vår fortelling, at Gud blir sint. Jeg tror heller ikke at han føler seg krenket. Jeg tror ikke det er Jesu poeng i denne fortellingen. Men jeg tror som sagt at Jesu poeng handler om å gi et annet gudsbilde enn det menneskene var vant til. De fra det gamle gudsfolket var vant til å tenke at deres Gud var en eksklusiv Gud, en som bare inviterte Guds «utvalgte».

Men i Guds rike blir alle invitert, for alle er «utvalgt». Gud står ikke bare passiv og sier dere er velkomne. Nei, han gikk ned blant menneskene. Den usynlige Gud valgte å gjøre seg synlig i en menneskekropp, i mannen Jesus fra Nasaret. Jesus gikk ut på gater og streder og nødet folk til å bli med i det store gjestebudet. Jesus gikk til alle de som det religiøse gudsfolket hadde satt utenfor. Det var fattige, det var blinde, det var lamme. Gud vil at hans hus skal bli fullt. Det er plass til alle. Lukasevangeliet mente fattige rent konkret. De fleste politikere snakker om at vi alle må få økt kjøpekraft. Men vi må innse at vi alle kan komme til å bli fattige. Vi har både klimakrise og krig. Det koster masse penger. Det er ikke sikkert vår kjøpekraft kan bli større år for år.

Jeg skal ikke romantisere fattigdom. Men Det nye testamentet kan hjelpe oss å beholde verdigheten selv om vi blir fattige. For de fleste av oss gjør det ikke noe om vi ikke øker vår kjøpekraft. For rikdom kan skade oss. Jesus advarte mot grådighet. Da Norge ble en olje-nasjon, gjorde regjeringen noe genialt. Hele befolkningen skulle ha glede av rikdommen. Det var som om Apostlenes gjerninger fikk styre: «Alle de troende hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle ettersom hver enkelt trengte det» (Ap. gj. 2.44-45). I Norge er vi med på et spleiselag. Oljefondet gir oss mulighet til å holde stor fest. Men vi kan bli så opptatt av vår velferd at vi takker nei til det fellesskapet et gjestebud kan gi oss.

Når vi dør og kommer over på den andre siden av dette livet, vet vi ikke hva som skjer. Men Jesus har gitt oss et bilde i vår fortelling. Det som vil møte oss, sammenliknes med et stort gjestebud, et måltid hvor vi kan spise god mat, ha noe godt i glasset, kjenne på fellesskapet, synge fine sanger. Der rundt bordet vil mange bli overrasket over hvem vi har fellesskap med. For måltid skaper fellesskap. På Jesu tid var det som å erklære at en ville stille opp for hverandre. Det som vi vil møte, blir altså sammenliknet med et festmåltid. Mens vi lever på denne siden av døden, får vi greie oss med det fellesskapet vi kan oppleve i menigheten og andre steder. Når vi feirer nattverd, får vi høre ordene fra vår fortelling: «Alt er gjort ferdig». Måltidet er dekket, alle er invitert til festen.

Vi er kanskje ikke fattige på penger. Vi er ikke lamme rent konkret. Vi har øyne å se med, vi er ikke blinde. Men i overført betydning kan vi alle være fattige. Vi må ha hjelp til å se vår rikdom. Vi må ha hjelp til å se hvor raus Gud er når han inviterer. Gud inviterer mennesker som ikke kan invitere tilbake. Gud inviterer mennesker som ikke har så mange gode gjerninger å vise til. Gud inviterer mennesker som lider, som ikke får til livet sitt, som vet om alt det gale de har gjort. Men vi blir invitert til et festmåltid. Alle som lider, alle som ikke ser håp for framtiden. Vi sitter sammen ved festbordet. Gud har invitert. Gud har gjort alt ferdig. Det er bare å nyte.

Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen