Elsk deres fiender

Les prestens tanker om teksten for søndag 06.09.2026

Matteus 5,38-48:

Å gjengjelde ondt med godt
38 Dere har hørt det er sagt: ‘Øye for øye og tann for tann.’ 39 Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. 40 Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. 41 Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. 42 Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg.

Elsk deres fiender
43 Dere har hørt det er sagt: ‘Du skal elske din neste og hate din fiende.’ 44 Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, ⸆ og be for dem som ⸆ forfølger dere. 45 Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. 46 Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? 47 Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke folkeslagene det samme? 48 Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen.

«Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen». Dette var det prestene fra Den norske kirke kritiserte Metodistkirken for da Metodistkirken ble etablert i Norge på attenhundretallet. Det hørtes ut som om Metodistkirken mente at vi mennesker kunne bli fullkomne. Riktignok mente metodistene at det var ved Guds hjelp de kunne settes i stand til å bli fullkomne, men likevel. For en lutheraner hørtes dette ut som en forferdelig vranglære. Luther var veldig opptatt av at vi mennesker ikke skulle ha noe å rose oss av når det gjelder det som kaltes frelse. Vi ble tilgitt og elsket av Gud ikke fordi vi var så elskverdige, men fordi Gud i sin storhet var i stand til å elske oss. Troen var for Luther en gave som bare ble gitt oss. Men for John Wesley, metodistenes kirkefar, var troen en gave som vi måtte si ja eller nei til. Enten ta imot eller avslå. Troen blir i Metodistkirken ofte sammenliknet med å bli bydd opp til dans. Vi må selv bli med på dansen.

Som om ikke det var nok, så sa Metodistkirken at Jesus kunne gjøre mer enn å frelse oss. Han kunne hjelpe oss til å elske vår neste og ja, bli fullkommen. Da jeg skulle bli metodist, måtte jeg som prest svare på noen spørsmål fra John Wesleys tid. Et av spørsmålene lød: «Venter du å bli fullkommen i kjærlighet i dette livet?» Jeg kjente at lutheraneren i meg bare vokste, så jeg svarte «Nei, jeg venter ikke det». Jeg måtte ha to samtaler med biskopen for å si ja til dette. Jeg følte at jeg prostituerte meg foran alteret.

«Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere». Noen ser på kristendommen som en fortsettelse av den gamle religionen. Men vi kan absolutt se på kristendommen som et brudd med den gamle religionen. «Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere». Budene i den gamle religionen var til å holde. «Du skal ikke drepe» var underforstått at en kunne drepe sine fiender. Men Jesus radikaliserte budene. «Vend det andre kinnet til slik at slaget blir vondere. Gå to mil hvis du blir bedt om å gå en mil. Gi hele kappen din som du bruker som dyne på natten, hvis noen ønsker skjorta av deg. Elsk dine fiender. Ikke bare elsk de som elsker deg.»

Jesus radikaliserte Guds krav. Denne fortellingen er en del av det vi kaller Bergprekenen. Hvordan skal vi forstå Bergprekenen? Hva skal vi bruke den til i Drammen i 2026? Her er det også vanlig at lutheranere og metodister tenker forskjellig. Det er vanlig at en lutheraner vil tenke om Bergprekenen som en måte å vise hvor umulig det er for oss kristne å følge budene slik Jesus radikaliserte dem. På den måten blir Bergprekenen et pedagogisk hjelpemiddel for å se at vi trenger den tilgivelsen som Gud har vist oss gjennom Jesus. Men i Metodistkirken er det vanlig å bruke Bergprekenen som et ideal. Dette skal vi mennesker strekke oss mot. Vi skal ha som ideal å bli fullkomne. Vi skal strekke oss etter å bli fullkomne. For Gud er i stand til, ved sin helliggjørende nåde, å gjøre oss fullkomne.

«Elsk dine fiender». Fiendekjærligheten er det som skiller kristendommen fra andre religioner. Det er ikke vanlig å snakke om å elske sine fiender. Hva mente Jesus egentlig? De hadde jo fiender på Jesu tid. Landet var okkupert av romere som ble regnet som fiender. De ble regnet som forrædere de som samarbeidet med fienden. På den tiden dette evangeliet ble skrevet, var det det gamle gudsfolket som var menighetens fiender. Menigheten var blitt sparket ut av synagogen og ble ikke lenger regnet med som Guds folk. Hva ville Jesus sagt i dag om Ukrainas forsvarskrig? Det er nesten bare kvekerne som er pasifister. De fleste kirker tenker at Putin ikke må få ture fram. Men skal vi elske ham? Hva med Midtøsten? Mange kommer til å hate hverandre i mange generasjoner. Skal vi forlange at de skal elske sine fiender?

Hva med barn som blir utnyttet seksuelt av voksne? Skal de elske overgriperen? Hva med vårt misjonsprosjekt mot kjønnsbasert vold? Skal disse kvinnene elske overgriperen?  Hva med gamle konflikter i menigheter? Skal vi vende det andre kinnet til?

Vil helvete stå tomt når Gud elsker sine fiender?

Jeg unner alle å ha en samtalegruppe å dele troen sin med.

Vi vet ikke om all den etikkundervisning Jesu gav sine disipler. Vi har bare nedtegnet det forfatterne av evangeliene har villet ha med av forkynnelse til sine menigheter. Det er antakelig en grunn til at forfatteren av Matteusevangeliet har villet ha med akkurat dette.

Finnes det noe evangelium i denne fortellingen, eller er det kun etiske retningslinjer? I Metodistkirken heter det ikke tro og etikk, for etikken er innbakt i troen. Likevel er det viktig å ikke havne i det vi kaller moralisme.  

Søndagens preken kommer ikke til å svare på alle disse spørsmålene. Vi har ikke alltid svar, men vi har god trening i å samtale om slike spørsmål. La oss bruke søndagens fortelling til å snakke sant om livet vårt og spørre oss selv hvordan vi kan bruke denne fortellingen.

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen