Elsk hverandre!

Les prestens foreløpige tanker rundt prekenteksten for søndag 21. september 2025!

Johannes 15,9–12: 9 Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! 10 Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. 11 Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. 12 Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.

Johannesevangeliet kalles «Kjærlighetens evangelium». Alle evangeliene er opptatt av kjærlighet. Alle evangeliene forteller om Jesus, derfor handler alle evangeliene om kjærlighet. Men dette evangeliet vekter kjærligheten på en spesiell måte.

«Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet». Setter Jesus her betingelser for sin kjærlighet? Er det bare de som greier å holde budene som får bli i Jesu kjærlighet? Er ikke Jesu kjærlighet betingelsesløs? Jeg tror det heller er snakk om på hvilken måte en kan være i den kjærligheten som Jesus ga. «Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet». Hvilke bud er det snakk om? I Johannesevangeliet blir alle budene samlet i dette ene: «Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!» (Joh.15.17). Disiplene kjente til de ti bud som Moses hadde fått. Jesus forkynte at alle budene handlet dypest sett om å elske.

Jesus var sammen med sine disipler, som han kalte venner, denne ene siste kvelden før han ble drept. Det viktigste han ville si dem, var ordene: «Elsk hverandre». Disiplene var som andre mennesker. De kunne bli sjalu, hvem var det Jesus var mest glad i? De kunne bli irritert over hverandre. De kunne krangle om den rette lære. De kunne bli voldelige i sin iver over å beskytte Jesus. Men det Jesus ba dem, var: «Elsk hverandre».

Dette var fortellingen om Jesus og hans venner. Etter 60 år, lyder fortsatt ordene: «Elsk hverandre». Da gjelder det den menigheten som dette evangeliet forkynnes til. Og etter nye 2000 år, lyder fortsatt ordene: «Elsk hverandre». Vi har ikke mange bud å være opptatt av slik som de fra den gamle religionen. Vi har bare ett eneste bud: «Du skal elske». Elske Gud ved å elske mennesker. Å elske Gud handler ikke om å få den gode følelsen i magen når vi tenker på Gud. Å elske Gud er helt praktisk å elske seg selv og andre mennesker.

Vår menighet har tre verdier: Kjærlighet, omsorg og respekt. Omsorg fordi det å elske ikke bare handler om en god følelse. Omsorg er å vise kjærlighet i praksis. Men det går an å vise omsorg på en sånn måte at den som mottar omsorgen, føler seg liten og devaluert. Omsorg kan rettes nedover. Derfor har vi med oss ordet respekt. Jesus kalte sine disipler for venner. I det er det en gjensidighet. Han tvinger ingen til å elske. Men han sa at han elsket dem som venner og ikke som slaver. I dag kan vi også regne oss som venner. Vi tvinges ikke til å elske, men vi blir elsket. Og denne kjærligheten har en kraft i seg som gjør oss i stand til å elske tilbake.

Vår menighet bruker et verktøy for å utvikle oss som kalles «Naturlig Menighetsutvikling», ofte forkortet som NaMu. Det betyr at vi er med på en undersøkelse av og til. Sist undersøkelse skåret vi lavest på dette å gå utenfor menigheten og vise kjærlighet til mennesker der. Det å gå utenfor menigheten handler ikke bare om å få mennesker med oss for å feire gudstjeneste sammen. Det handler også om å la oss inspirere av andre menneskers tanker, enten de er lutheranere, muslimer eller ateister. Det å utvikle oss som mennesker kan handle om kjærlighet. Det er noe som heter massetrening. En kirurg blir god til å operere hvis hun får mange operasjoner i året. På samme måte kan vi bli gode på å elske hvis vi trener. I en menighet kan vi drive med masse-trening i det å elske.

Også miljøkrisen kan forstås som mangel på kjærlighet. Da Jesus sa «Elsk hverandre», tenkte han nok i første rekke på menneskene. I dag vil noen kalle det «artsegoisme». Men vår kirkefar John Wesley var opptatt av både mennesker og dyr. Han insisterte på at begrepet «frelse» skulle gjelde mennesker, men også dyr og planter. Han var for eksempel overbevist om at hesten hans ville få evig liv hos Gud etter døden.  

Denne måneden er det blitt fokusert på selvmord. Før hadde kirken en svært fordømmende holdning til selvmord. Mennesker som hadde tatt livet sitt, kunne ikke bli begravet innenfor kirkegårdens murer. Sist uke kom en rapport om hvordan kirken skal møte mennesker som enten har forsøkt å ta livet sitt eller pårørende til de som har klart det. Jeg har sagt det ved ulike anledninger; Vi skal tenke høye tanker om den kjærligheten vi gir hverandre i en menighet. Det kan hindre mennesker i å ta livet sitt. Og med den massetreningen vi får i en menighet kan vi bli gode når vi møter mennesker utenfor menigheten. Det ble sagt om de første kristne: «Se hvor de elsker hverandre». Men i det nye testamentet er det mange eksempler på at det var store konflikter fra første stund.

Menigheter kan forebygge selvmord. Menigheter kan hjelpe mot psykisk uhelse. Det hjelper med god teologi. Det hjelper å få høre at Guds allmakt kanskje ikke handler om at Gud kan gripe inn og ordne opp i det som er vanskelig. Det hjelper å få utvidet ulike måter å tenke om Gud på. Når en har det vanskelig, så handler det ikke om at en ikke lenger er elsket av sin Gud. Først og fremst kan en få hjelp hvis en føler seg elsket i menigheten. Derfor er fellesskap i en menighet viktig. Det kan hindre selvmord, intet mindre! Men det er som på fly. Ta på oksygenmasken først før en hjelper andre. I vår prekentekst sier Jesus: «Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan være fullkommen» (Joh. 15.11). Det å føle seg elsket, det kan øke gleden.

Drapet på Charlie Kirk har rystet mange, særlig unge. Jeg må innrømme at jeg ikke en gang hadde hørt navnet. Men det har vært interessant å se hvordan han blir løftet fram også av sine meningsmotstandere. Han var en viktig stemme inn i manges ekko-kammer. Vi har alle lett for å være sammen med de vi er enige med i viktige spørsmål. Vi får det vi kaller ekko-kammer. Charlie Kirk torde å stå opp for sine meninger selv om han visste at hans tilhørere var uenige med ham. I Metodistkirken har vi også de siste årene måttet øve oss i å være uenige på en respektfull måte. Det er ikke alltid at vi har klart det, men det hjelper å trene. Å snakke sammen på en måte hvor vi blir utfordret på våre egne meninger kaller vi dialog. Vi kan også kalle det kjærlighet.

Denne måneden har vi også hatt valg i Norge. Mange er redde for polarisering av samfunnet. Men i Norge har vi politikere som kan diskutere så fillene fyker, men som kan gå ut og ta en øl sammen etterpå. Alle partiene på Stortinget er opptatt av at mennesker skal ha det godt. Alle partiene kjemper for å bevare demokratiet. Statsministeren har stadig minnet oss på at det å være meningsmotstander er ikke det samme som å ha fiender. Politikerne er ikke fiender. Men dette er ikke en selvfølge. Jesu ord om å elske hverandre er aktuelt nå som for 2000 år siden.

Måltidsfellesskap ble tidlig et tegn på «Se, hvor de elsker hverandre». De tok med seg mat, og det som ble til overs ble gitt til de fattige. Det å spise sammen var et tegn på fellesskap. Derfor ble Jesus kritisert da han spiste sammen med mennesker som var utstøtt av samfunnet.  I 2000 år har kirken beholdt nattverden som en viktig del av gudstjenesten. Der blir dette fellesskapet uttrykt. Derfor kalles det også «communion». Når vi mottar brød og vin, får vi fellesskapets utrustning for å greie dette livet. Gud gir oss krefter på veien til å klare å gå ut i verden for å vise andre mennesker kjærlighet. Det blir vår oksygenmaske hvor vi kan ta til oss det vi trenger for å leve. Det er en åndelig luft som gjør at vi kan puste.

Det å føle seg elsket av Gud, handler om flere ting. Det handler om hvilken forkynnelse en er vokst opp med. Og det handler om hvilket bilde en har av sine foreldre. De første personene som gav oss kjærlighet, eller skulle ha gitt oss kjærlighet, er ofte med på å prege de forestillingene vi har om vår Gud. Mange sliter med strenge gudsbilder. Mange sliter med en Gud som er fjern, ikke til stede. Disse bildene kan ha å gjøre med hvilket bilde vi har av våre foreldre. Jesus sa i et annet evangelium at Gud samler sine som en høne samler sine kyllinger. (Matt. 23.37, Ps. 91,4, Jes. 66.13). Det er ikke så ofte vi får bilder av en mor når Gud skal beskrives. For Lina Sandell var det naturlig å bruke bilder av moren for å beskrive Guds kjærlighet. Hun skrev om modershjerte og modersbarm. Men hun var 100 år forut for sin tid, så kirkens menn ba henne forandre det slik at vi i dag synger om fadershjerte og fadershand. Men en salme er blitt bevart. Carola Häggkvist gjorde salmen kjent da hun skrev en ny melodi til Lina Sandells tekst. Denne står i salmeboka til Den norske kirke. Når høna bretter ut sine vinger, beskyttes kyllingene både mot kulde og sterk sol. Vi skal synge salmen i denne gudstjenesten.

Gud kan altså sammenliknes både med en god mor og en god far. Gode foreldre er stolte av sine barn. Vi snakker ofte om en Gud som er i stand til å tilgi når vi ikke får til livet vårt. Det er viktig. Men jeg tenker at det også er viktig å tenke på Gud som en som har stolthet i blikket når hun ser på oss. En sånn Gud tror jeg på.

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen