Er det tillatt å betale skatt til keiseren?

Les prestens tanker rundt prekenteksten for søndag 18. oktober 2026

Matteus 22, 15-22: 15 Da gikk fariseerne bort, og de ble enige om at de ville fange ham i ord. 16 De sendte disiplene sine til ham, sammen med herodianerne, og lot dem si: «Mester, vi vet at du alltid holder deg til sannheten og lærer sant om Guds vei. Du bryr deg ikke om hva andre synes, for du ser ikke på person eller rang. 17 Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» 18 Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? 19 Vis meg mynten som skatten betales med!» De rakte ham en denar, 20 og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» 21 «Keiseren», svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» 22 De ble forundret over dette svaret, og de forlot ham og gikk sin vei.

Preken 18.oktober 2026 ved Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen

«Er det tillatt å betale skatt til keiseren?» Uansett hva Jesus svarte, ville det bli galt. Hvis han svarte «Ja, det er tillatt», så kunne de avskrive ham som den «Messias» som deres hellige skrift snakket om, og som de hadde ventet på lenge. Hvis derimot Jesus svarte «Nei, det er ikke tillatt», kunne romerne ta ham som oppvigler. De hadde virkelig greid å lage en «snare» for Jesus. De ville felle ham. Jesus ble utfordret, og Jesus irettesatte dem. De prøvde å smigre ham, men han falt ikke for deres smiger.

De gikk selv med mynter som hadde keiserens bilde. De godtok altså keiseren. Men når de skulle ofre i tempelet, måtte de ha egne jødiske mynter uten bilde av keiseren.

«Er det tillatt å betale skatt til keiseren?» I dag ville vi vel heller spurt: «Er det tillatt å ikke betale skatt?» eller «Kan det forsvares å snyte på skatten?». Vi har fått et statsbudsjett som flere partier skal behandle. Da har det nettopp vært skatt som blir diskutert. Men i Norge er det ingen diskusjon om det er riktig å betale skatt til et sekulært styre. Vi er alle enige om å være med på dette spleiselaget. Spørsmålet i Norge, er hvor stor skattelette vi skal ha, og hvem som bør få mest skattelette. Det virker som om alle er enige om at «økt kjøpekraft» er noe vi skal jobbe for.

På Jesu tid ble det av flere sett på som avgudsdyrkelse å gå med mynter med bilde av keiseren på. På mynten stod det: «Tiberius Augustus, keiser, sønn av den guddommelige Augustus». Keiseren var altså guddommelig. Å betale skatt, kunne derfor bli sett på som å tilbe keiseren.

I dag har vi diskusjonen om vi som kirke skal uttale oss i politiske spørsmål. Vi har noe som heter «politisk teologi». I Metodistkirken er vi stolte av å ha en kirkefar som var det vi i dag kan kalle politisk aktivist. Han støttet arbeidet mot slaveri ved å oppfordre alle til å ikke kjøpe sukker. Metodistkirken er ikke bare opptatt av at mennesker skal komme til himmelen når vi dør. Vi er vel så opptatt av å forandre verden. I USA virker det som om mange kristne støtter Trump. Men det er en metodistprest som går hardt ut og oppfordret kristne til å stemme demokratene. Han heter Adam Hamilton og har vært i Skandinavia. Han var en forkjemper for homofile på Generalkonferansen da dette ble diskutert.

I dag samler vi inn penger til Flyktninghjelpen. Kirkene støtter opp om TV-aksjonen selv om de ikke driver med evangelisering. Hva som oppleves «politisk» har forandret seg opp gjennom årene. Siden vi har gjester fra Afrika denne dagen, kan jeg minne om at Kirkenes Verdensråd ekskluderte den Sør-Afrikanske kirken pga. deres apartheid. Vi som er så gamle som meg, husker hvordan Desmond Tutu trollbandt menigheter da han besøkte Norge. I Sør-Afrika var det umulig å skille politikk og kristen tro. Han fikk Nobelprisen i 1984. Kirkenes støtte gjorde det mulig for stortinget å støtte frigjøringskampen i det sørlige Afrika. I år går fredsprisen som kjent til en som støttet Mandela og den forsoningsprosessen som måtte komme. Kirken støttet dette. Men den samme fredsprisvinneren har uttalt at Israel har begått folkemord. Det skaper diskusjon, men preses for Den norske kirken, har sagt at det var en god pris.

Vi har opp gjennom årene hatt mange mennesker på besøk til Norge. Vi har hatt besøk av en katolsk biskop, fra Brasil, Dom Helder Camara. Litt oppgitt sa han: «Når jeg gir mat til de fattige, kaller de meg en helgen, men når jeg spør hvorfor de er fattige, blir jeg kalt kommunist.» Det har alltid blitt debatt hvis noe blir oppfattet som å blande tro og politikk.

I dag er det en selvfølge at kirkene engasjerer seg for fredsarbeid og arbeid i klimakrisen. Vi snakker om at vi er «forvaltere» av Guds verden. Vi snakker om at Gud fortsatt skaper sin verden og at vi er hans «medskapere». Kirkene uttaler seg enten det er om oljeboring eller det er om støtte til Palestina,

Mange sier i dag at kirken må kunne uttale seg politisk, men ikke partipolitisk. Det er ofte vanskelig å vite hvor denne grensen går. For meg er det viktig å si at våre gudstjenester skal romme mennesker fra hele det politiske spekteret i Norge. Mennesker som stemmer «Rødt» kan knele sammen med mennesker som stemmer «Fremskrittspartiet» ved vår alterring. I Norge er vi enige om de fleste målene for vårt samfunn, men vi er uenige i hvordan vi skal komme til målene. Vår statsminister sier stadig at våre meningsmotstandere er ikke våre fiender. Vi har et ideal om å snakke respektfullt til og om hverandre. Det gjøres ikke alltid, men det er et ideal.   

Når vår kirke har som visjon å «forandre verden» så kan vi ikke unngå å være politiske. Å være politiker er en oppgave også for kristne mennesker. Uansett parti, så er det i Norge en måte å virkeliggjøre Metodistkirkens visjon. Men vi kan ha ulike roller. Ikke alle skal være politikere, selv om det nok burde være langt flere. Men vi kan gi til flyktningarbeid, som vi skal gjøre i TV-aksjonen denne søndagen. Å tenke at Gud driver flyktningarbeid gjennom oss, er en god tanke. I dag har vi mange flyktninger fra Ukraina. De er mange kristne, men de tilhører en annen kirke enn vår. Men metodistene i Ukraina er blitt en del av vårt biskopsområde. Vest i Ukraina har metodistkirkene gjort om sitt arbeid så de driver flyktningmottak overfor sine egne landsmenn som kommer østfra, fra nedbombede områder.

Vi tenker ikke på verken den gamle eller vår nye konge som guddommelig. Det sees ikke som avgudsdyrkelse å gi skatt til vårt fellesskap. Vi har ikke et bilde av vår Gud på våre mynter. Men vi har et bilde av vår Gud inne i oss. De fra den gamle religionen hadde så fastlåste bilder av sin Gud at de ikke kjente igjen Gud da Gud ville vise seg fram. Gud ble ikke født på et slott. Gud valgte å vise seg fram blant fattige fiskere og snekkere. Han ble selv flyktning da han var liten. Han gikk rundt og reiste opp mennesker så de fikk sin verdighet tilbake.

Våre bilder av Gud bærer vi med oss. Noe er preget av kirkens altertavle. Noe er preget av våre bilder av foreldre. Noe er preget av ulike Bibel-fortellinger. Noen har så strenge gudsbilder at de ikke greier å elske verken seg selv eller sin neste. Det går an å føle seg som en flykning i sitt eget land. Det går an å kjenne seg fremmed blant venner. Men Jesus kom for å gi oss gode gudsbilder. Jesus kom for at vi alle kunne få vår verdighet tilbake, at vi skulle rette ryggen i visshet om å være elsket. Som elsket, blir vi i stand til å elske andre. Derfor betaler vi skatt. Derfor gir vi penger til verdslige organisasjoner, for verden er Guds verden. Intet er utenfor Guds omsorg.

«Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er». Dette behøver ikke bare å være snakk om penger. Det kan også være snakk om de store ideologiene. Kirken har til alle tider prøvd å svare på menneskenes spørsmål. I dag gir vitenskapen svaret på mange spørsmål som kirken fikk før i tiden. Noen synes derfor kirken svarer i dag på spørsmål som det moderne mennesket ikke stiller lenger. Kristendom er for mange byttet ut med terapi. Mange tenker at menneskers tro har først og fremst med menneskers lykke å gjøre. Men menneskers tanker om Gud vil alltid være der. Også ateister vet hva slags Gud de ikke tror på.

«Gi keiseren det som er keiserens». Dette kan også handle om bibelsyn. Bibelen er ikke en oppslagsbok for å få vite hvordan verden ble skapt. Den er heller ikke et oppslagsverk for å vite hvor lenge menneskeheten har levd. Bibelen er heller ingen historiebok, selv om den er skrevet som om den var det. «Gi keiseren det som er keiseren». Vitenskapen kan få forske på biologi og historie. Det truer ikke Bibelen. Bibelen er forkynnelse, og svarer på helt andre spørsmål enn det som vitenskapen svarer på.

Når vi feirer nattverd, bruker vi det som kalles oblater. Det likner på mynter. Der er det bilde av Jesus på korset. Vår usynlig Gud viser seg fram fortsatt. Gud viser seg fram gjennom hele gudstjenesten, ikke bare når vi leser fra Bibelen. «Guds ord» er å finne over alt. Gud viser seg fram gjennom våre mynter som vi gir til kirken, til misjon og denne dagen til flyktninghjelpen. Guds bilde er ikke på våre mynter, men vi bærer alle Guds bilde i oss. Vi er alle skapt i Guds bilde, enten vi gir eller mottar. En slik Gud tror jeg på.