Jesus blir døpt

Les prestens tanker rundt teksten for søndag 11. januar.

Matteus 3,13-17: 3 Da kom Jesus fra Galilea til Johannes ved Jordan for å bli døpt av ham. 14 Men Johannes ville hindre ham og sa: «Jeg trenger å bli døpt av deg, og så kommer du til meg?» 15 Jesus svarte: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» Da lot Johannes det skje. 16 Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due. 17 Og det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»

Denne søndagen kalles i kirkeåret for «andre søndag i Åpenbaringstiden». Den liturgiske fargen er skiftet ut fra julens hvite til Åpenbaringstidens grønne. I julen kunne vi høre tre juleevangelier, fra Lukasevangeliet, fra Johannesevangeliet og fra Matteusevangeliet. I julen feirer vi at Gud en gang valgte å vise seg fram i Jesus. I Åpenbaringstiden skal vi gå litt mer inn i hvem denne Jesus egentlig var.

Johannes skulle forberede Jesu komme. Men i Matteusevangeliet finner vi ikke stort om ham.  Matteusevangeliet er full av sitater fra Det gamle testamentet. Vårt kapittel starter med å sitere Jesaia 40.3: «En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette». Vårt evangelium forteller at Johannes spiste gresshopper. Han døpte folk fra hele Judea og landene rundt Jordan. I fortellingen før vår fortelling, kan vi lese om da fariseerne og sadukeerne kom for å bli døpt. Da sa Johannes: «Ormeyngel. Tro ikke at dere kan si: Vi har Abraham til far. Jeg døper dere med vann, men han som kommer etter meg, er jeg ikke verdig til å ta av ham sandalene en gang. Han skal døpe dere med Hellig ånd og ild.» (Matt.3.7-11)

Johannes visste hvor i rangstigen han skulle plassere seg. Han var ikke verdig til å ta av Jesus sandalene (v.11). Men de religiøse lederne hadde han mot nok til å kalle «Ormeyngel» (v.11).

I vår fortelling får vi høre at Jesus plutselig kommer og vil bli døpt av Johannes. Men det går jo ikke. Det skulle ha vært omvendt. Allerede da Jesus var baby, kom noen vitenskapsmenn og hyllet Jesus som konge. Mange tenkte på Jesus som konge. Og du døper ikke kongen. Det var jo Johannes som trengte å bli døpt av Jesus. Men Jesus døpte ikke. I stedet sa han at han måtte bli døpt av Johannes for å «oppfylle all rettferdighet». Hva slags rettferdighet var det Jesus snakket om?  Lille, ubetydelige Johannes skulle døpe selveste Jesus. Jesus skulle siden stadig si: «Jeg er ikke kommet for å la meg tjene, men for å tjene.» Var det dette Jesus mente med «rettferdighet»?

Da Jesus var døpt, åpnet himmelen seg, og Jesus så Guds Ånd komme som en due, og Guds røst sa: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede». Jesus var ikke den nye kongen, slik vismennene trodde først. Jesus var «Guds sønn».

Etter vår fortelling, kan vi lese om at Jesus, etter å ha fått Den hellige Ånd i dåpen, ble av den samme hellige Ånd ført ut i ødemarken, der Johannes hørte til, og ble fristet. Slik begynte Jesu gjerning; Dåp og fristelse.

Men Johannes stakkar, ble fengslet. Han var bare forløperen til Jesus. Nå skulle Jesus overta. Selv med denne opplevelsen i vår fortelling, måtte Johannes stille spørsmålet: Er Jesus Messias, eller er han ikke. Men det er en annen historie.

Det var ikke så rart at Johannes protesterte da Jesus ville døpes av ham. Jesus var jo den nye kongen. Men Jesus var opptatt av å vise fram en annen makt enn det en den gang tenkte på med kongemakt. Derfor satte Jesus tingene på hodet. Det ble ikke rettferdighet uten at det ble et maktskifte. Denne makten ble utfordret videre. Da Jesus ble fristet i ørkenen, var det også kongemakten som ble utfordret. «Hvis du er konge, så vis at du har makt». Men Jesus var opptatt av en helt annen makt. Han hadde makt til å helbrede, han hadde makt til å forkynne hvilken Gud vi har med å gjøre. Og Matteusevangeliet avslutter med å si: «Jeg har all makt, gå derfor ut og døp mennesker» (Matt.28). Og da han døde, ble han spottet for at han ikke viste fram denne kongemakten. «Vær hilset, du, jødenes konge» (Matt.17.29). «Han er jo Israels konge, nå kan han vise makten sin, så skal vi tro på ham» (Matt.17.42). Men da Jesus døde på korset, revnet forhenget i tempelet. Her brukes det samme ordet som da Jesus ble døpt. Himmelen åpnet seg, himmelen revnet (Matt.17.51). 

Jesus ville døpes av Johannes for å «oppfylle all rettferdighet». Tilbake til spørsmålet; Hva i all verden mente Jesus med det? Verden ble jo ikke mer rettferdig etter at Jesus ble døpt.

Små barn vet hva rettferdighet er. Hvis noen får mer godteri, blir det fort påpekt: «Han fikk mer enn meg. Det er urettferdig.» Og i politikken snakker vi om rettferdig fordeling. Det skal ikke være stor forskjell på rike og fattige. Det er urettferdig. Og hvis noen blir vinnere i lønnsforhandlingene, føles det plutselig urettferdig selv om en i utgangspunktet var fornøyd med den lønnen en hadde.

Alle frigjøringsbevegelser snakker om rettferdighet enten det er mellom kjønn, religiøse eller klasser. Men hva har dette med den rettferdigheten Jesus snakket om? Hvis jeg lytter med mine teologører, tenker jeg først og fremst på det vi kaller «den rettferdiggjørende nåde», at vi blir erklært rettferdige av Gud uten å fortjene det.

Det kommer ikke klart fram hvilken rettferdighet Jesus snakket om, verken i vår fortelling eller ellers i evangeliet. Men det Jesus gjorde da han insisterte på å ville døpes av den som bare skulle være forløperen, var å forstyrre makten. Det var Jesus som stod øverst på rangstigen mellom de to. Men Jesus ville løfte opp Johannes slik at han ble likeverdig. To voksne mennesker skal ikke snakke sammen med en ujevn maktposisjon. Og gjennom hele evangeliet ser vi hvordan Jesus løftet opp mennesker som var langt nede på rangstigen og gav dem verdigheten tilbake. Selv da han helbredet, var han opptatt av at det ikke skulle skje på en måte som gjorde at hjelperen fikk makt over den som ble hjulpet. Og i Matt.20.28 kan vi lese: «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.»

«Makt korrumperer» heter det. Nå kan ordet «makt» brukes helt nøytralt. Det er ikke galt å ha makt, men det er galt å bruke makten sin så andre mennesker føler seg devaluert.

Etter Jesu dåp, ble han ført ut i ørkenen for å bli fristet. Han ble ført ut der Johannes hadde levd, der Johannes følte seg hjemme. Hva var det fristelsen gikk ut på? Det var jo nettopp makt. «Hvis du er Guds sønn, så vis at du har makt til å gjøre disse steinene til brød.» «Hvis du er Guds sønn, så kast deg ned fra tempelmuren og vis at du har makt til å overleve.» Og til slutt: «Du skal få makt over alle verdens riker hvis du tilber meg.» Og Jesus svarte: «Bort fra meg, Satan».

«Bort fra meg, Satan!» Nesten de samme ordene fikk også Peter høre da han reagerte på at Jesus skulle lide og dø. «Det må ikke hende deg. Vis at du har makt.». Da svarte Jesus og sa til Peter: «Vik bak meg, satan». Det var sterke ord til en som Jesus hadde plukket ut for å bygge sin kirke på (Matt.16.23).

Det er i juleevangeliet i Matteusevangeliet at vi får høre om de vise mennene som besøker Jesus i stallen. De trodde de besøkte en ny konge. Men Jesus hadde en helt annen type makt enn denne kongemakten som vismennene tilba. Peter skulle også få makt, makt til å lede kirken. Vi kan jo spørre oss hvordan kirkens ledere har forvaltet denne makten? Som kirke står også vi i fare for å forveksle Jesu makt med kongemakten.

Det er ikke vanskelig å se urettferdighet i vår verden. Vi snakker om det som heter «klimarettferdighet» som et mål vi er langt fra å oppnå. Vi mennesker har trodd at vi hadde makt til å bestemme over jorda på en slik måte at det skulle gagne oss mennesker. Vi trodde vi hadde makt over både dyr og planter. Hele jordkloden hadde vi makt over. Og nå ser vi at vi brukte makten vår feil. Vi har ikke brukt makten til å ta vare på jordkloden. Vi har fått ekstremvær. Dyr og planter er i ferd med å dø ut. Mennesker kommer til å dø av sult i en grad vi ikke har fantasi til å forestille oss. Vi trodde vi hadde fått kongemakt av Jesus. Men Jesus sa: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle mennesker til disipler i det dere døper dem og lærer dem alt det jeg har befalt dere» (Matt.28). Vi skal gå ut til hele verden og gjøre folk til disipler. Hvorfor? Metodistkirken svarer: «For å forandre verden».

I Russland støtter den ortodokse kirken Putins invasjonen i Ukraina. Det har også med makt å gjøre. Trump har kidnappet leder for Venezuela. Han truer med å kjøpe Grønland. Dette har også med makt å gjøre, en makt Jesus advarte mot.

Vi har fått makt til å forandre verden. I Metodistkirken kaller vi det helliggjørende nåde. Nåden i metodistisk teologi er som kjent ikke kun det vi kaller «rettferdiggjørende nåde» som først og fremst handler om tilgivelse. I metodistisk teologi sier vi at Gud gir kraft til å elske sin neste. I dette evangeliet finner vi det som kalles Bergprekenen (Matt.5). Noen oppfatter Bergprekenen som å vise hvor umulig det er å bli et bedre menneske. Men det går også an å tenke, som Metodistkirken, at det er et ideal i det å leve som mennesker sammen.  

Har dette noe med klima og krig å gjøre? Handler ikke kristendommen om at hver av oss skal komme til himmelen når vi dør? John Wesley snakket om frelse for alle dyr og planter, ikke bare mennesker. Han var opptatt av helsa til folk, så han lagde et lite hefte som evangelistene skulle ha med seg. Dette lille heftet handlet om helse! Vår kirkefar torde å være politisk. Han oppfordret alle til å ikke kjøpe sukker for å få slutt på slavehandel. Metodistkirken har en visjon om å gjøre verden bedre. Er det da kongemakt Metodistkirken bedriver? Ikke nødvendigvis.

Det kan også være mye makt i forkynnelse og sjelesorg. Mye teologi kan være skadelig. Jesu teologi løftet mennesker opp i stedet for å trykke ned.

«Hvis du er Guds sønn, så vis at du har makt!» Da Jesus ble døpt, revnet himmelen. Da Jesus døde, revnet forhenget i tempelet, det forhenget som skilte folk fra det hellige. Og en av soldatene sa: «Sannelig, han var Guds sønn» (Matt.27,54).

Jesus viste ikke sin kongemakt. Han steg ikke ned av korset. Han tålte lidelsen, for han visste at han hadde en helt annen type makt. Denne makten er det han ville gi kirken. Makt til å gjøre vel med hverandre. Makt til å ta vare på jordkloden. Makt til å kjempe for fred. Men det kan hende vi må lide. Det kan hende vi må tåle å bli fattige. Kan hende også vi blir fristet til å bruke vår kongemakt. Men kongemakt ødelegger jordkloden. Jesus viste fram en helt annen type makt. Makt til å gjøre til disipler. Makt til å fortelle at Jesus var Guds sønn. Makt til å gjøre hverdagen til et bedre sted for mennesker, dyr og planter.

Da Jesus skulle døpes, måtte makten forrykkes. Johannes måtte løftes opp på rangstigen slik at han kunne døpe Jesus. Det var da himmelen revnet og Gud sa: «Dette er min sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.» Jesus sa at rettferdigheten skulle oppfylles ved at han lot seg døpe av Johannes. I dag snakker vi om klimarettferdighet. Vi snakker om rettferdig fred. Jeg skal ikke påstå at det var det Jesus hadde i tankene. Men han var opptatt av å tjene, ikke herske. Kongemakten brukes til å herske. Jesus ville tjene. For Jesus skulle vise fram Gud, og da handlet det om en helt annen type makt enn kongemakten. Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange (Matt.20.28.

Den lille babyen vi feiret i julen viste seg å ikke være den nye kongen til det gamle gudsfolket. Jesus-barnet vokste opp og fikk en helt annen makt enn kongemakten. Han viste seg som Guds sønn, som Gud selv. Gud selv hadde valgt å vise seg fram i Jesus. Men det var uten kongemakt. Han slo ikke ned sine fiender. Han unnlot ikke lidelsen. Hans makt handlet om at hele verden skulle bli hans disipler. Ikke bare det gamle gudsfolket, men hele verden. Derfor har vi fortellingen om vismennene. Hele verden samlet seg om Jesusbarnet, ikke bare de lokale gjeterne.

Men det var ikke kongemakten vi fikk se i Jesus. Det var Gud selv. Og da disiplene var på et høyt fjell fikk de høre de samme ordene som lød ved Jesu dåp: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør Ham» (Matt.17.5).

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen