Jesus svarer døperen Johannes

Les prestens tanker rundt teksten for søndag 14. desember.

Matteus 11,2-11: 2 I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: 3 «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» 4 Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: 5 Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde reises opp, og evangeliet forkynnes for fattige. 6 Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.»
7 Da de gikk, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: «Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? 8 Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. 9 Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! 10 Det er om ham det står skrevet:
Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg.
11 Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han.

Det heter at definisjonen på krise er at den vanlige måten å tenke på, ikke fungerer lenger. Da jeg var sykehusprest, snakket jeg mye med mennesker i krise. Noen hadde vært kristne hele livet, men begynte nå å tvile. Andre hadde vært ateister og begynte nå å lure på om Gud fantes likevel.

Jeg vet ikke om døperen Johannes var i krise. Men han begynte å tenke tanker han ikke hadde gjort før. Han hadde vært den som skulle rydde veien for Jesus. Han opplevde å døpe selveste Jesus og sa at han ikke en gang var verdig til å løse sandalremmen hans. Da Jesus var døpt, så Johannes Guds Ånd komme som en due, og han hørte: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.» (Matt. 3.17). For en religiøs opplevelse dette må ha vært. En skulle tro at en slik opplevelse ville føre til at Johannes aldri mer behøvde å tvile.

Nå var Johannes i fengsel og fikk høre om alt det Jesus gjorde. Likevel spurte han: «Er Jesus den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Jesus svarte: «Gå og fortell hva dere ser: Blinde ser, lamme går, spedalske renses, døve hører, døde står opp. Og evangeliet forkynnes for fattige.»

Når vi leser dette, befinner de færreste av oss i fengsel. Men vi kan være i fengsel i overført betydning. Vi kan kjenne at vi er stengt inne i våre tanker og følelser. Eller vi kan være i krise. Vi kan i alle fall begynne å tvile og stille spørsmålet: Var virkelig Jesus den som har vist fram vår Gud? Er det sant at Gud for 2000 år siden viste seg fram som en baby? Eller er feiringen av jul bare en koselig tradisjon som ikke er har noe med virkeligheten å gjøre? Hva kan vi egentlig vente oss av Gud? Hjelper det å be om fred? Hjelper det å be når vi har klimakrise? Hjelper det å be når vi blir syke og legene sier at all kurativ behandling skal opphøre?

Hvis vi da hadde fått svaret: «Se hva som skjer: Blinde ser, døve hører og døde blir levende igjen», ville det ikke hjulpet særlig. Riktignok har noen opplevd helbredelser, men jeg har ennå til gode å høre om at døde blir levende igjen. 

Hvorfor svarte Jesus på den måten? Det kan se ut som om Jesus ville framstå som en mirakelmann. Men det var mange som kunne gjøre mirakler på denne tiden. Det var ikke særegent for Jesus. Hvorfor valgte Jesus å svare på denne måten? Det står i stor kontrast til hvordan Matteusevangeliet ellers ønsker å framstille Jesus.

I dette evangeliet er Jesus først og fremst læreren. Og hva var det han ville lære bort? At den Messias det gamle gudsfolket ventet på, det var nettopp Jesus. Men ville det å vise til undere overbevis det gamle gudsfolket? Overhodet ikke.

Allerede fra det første kapittelet kan vi lese: «Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren hadde talt gjennom profeten: Se, en jomfru skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel.» (Matt.1.22) Selv jomfrufødselen blir ikke fremstilt som et under som er viktig som et under, men som en oppfyllelse av skriften.

Det samme skjer i vår fortelling. Johannes’ sitt spørsmål var: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Da er det Jesus svarer med å henvise til mange under: «Blinde ser, og lamme går. Spedalske renses, og døve hører. Døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.» (v.5)

Her siterer Jesus fra deres hellige skrift, fra Jesaja: Jes.26.19: dine døde skal bli levende, mine folk skal stå opp. Jes.29.18: Den dagen skal de døve høre skrevne ord. Og selv i skumring og mørke skal blinde øyne se. Jes. 35.5: da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp. Jes.35.6: da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge skal juble. Jes.29.19: de fattige blant mennesker skal juble.

Enda finnes det mange flere eksempler. Det viktigste for Jesus, var ikke å vise seg fram som en mirakelmann, men som en som oppfylte den hellige skrift.

I Matt.7.22 kan vi lese: «Mange skal si til meg på den dagen: Herre, herre, har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett.» Etter min lesning er det tydelig at ikke mirakler skulle være kjennetegnet på de kristne, heller ikke Jesu mirakler.

Matteusevangeliet var forkynnelse til en menighet som sloss med det gamle gudsfolket. Det var to grupper som begge hevdet at de var Guds folk. Gjennom hele evangeliet kan vi se hvordan det gamle gudsfolket avviste sin Gud. De hadde så fastlåste gudsbilder at de ikke så Gud da han viste seg fram i Jesus. Men evangeliet er ikke skrevet for å henge ut det gamle gudsfolket. Det er skrevet for å advare det nye gudsfolket. For historien kan gjenta seg. Det går an å ha så fastlåste gudsbilder at vi ikke ser Gud når han vil vise seg fram.

Fariseerne og saddukeerne fikk høre: «En ond og utro slekt krever tegn, men den skal ikke få noe annet tegn enn Jona-tegnet.» (Matt.16.4) Det høres ikke ut som om Jesus liker at en skal kreve tegn for å tro. Derfor kan det virke rart at han svarte Johannes som han gjorde. Men det var altså ikke for å støtte opp om tanken at det å erfare under gir bevis på hvem Jesus er. Men derimot er det maktpåliggende for Jesus å henvise til deres hellige skrift og si at alt det som skjer med Jesus, er omtalt allerede.

Vi befinner oss 2000 år senere i et annet land, i en annen kultur. Som sagt, vi er ikke i fengsel. Vi er kanskje ikke i krise heller. Men vi kan være i tvil om vår tro. Var Jesus den kirken har påstått at han var? Hvis vi skulle ta Jesu svar helt uten å se bakgrunnen, vil vi risikere troen vår. «Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige» (v. 5). Disiplene fikk høre: «Helbred syke, vekk opp de døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder» (Matt.10.8). Men det er ikke dette som preger våre erfaringer i dag.  Evangeliet forkynnes heller ikke bare for fattige.  

Hvis vi skal bruke disse ordene, må vi tolke det i overført betydning. Evangeliene selv gjør ofte det. Det går an å være åndelig blind. Jesus kan gjøre oss seende. Jesus kan gjøre sånn at vi ser den usynlige Gud bedre. Vi kan også være døve for forkynnelse. Jesus kan gjøre oss hørende. Jesus kan hjelpe oss til å høre hva Gud ønsker å si oss når vi hører forkynnelse fra Bibelen. Jesus kan hjelpe mennesker ut av isolasjonen og skammen. Jesus kan gi oss verdigheten tilbake. Jesus kan til og med skape liv der det er død. Jesus sloss stadig mot dødskreftene i dag. Evangeliet forkynnes for både rike og fattige. Men Jesus advarte mot rikdom. Vi kan lese: «Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike». Disiplene ble forskrekke og spurte: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus så på dem og sa: «For mennesker er det umulig, men for Gud er alt mulig.» (Matt.19.24-26).

Alt er mulig for Gud. Matteusevangeliet slutter med det som det gamle gudsfolket mente var helt umulig, nemlig å gjøre alle mennesker til disipler. Alle mennesker, også hedninger. Det var uhørt. Det var kun de fra det gamle gudsfolket som var Guds utvalgte. Hvis en hedning skulle bli disippel, måtte de selvsagt bli omskåret først. Men Gud ville det annerledes. Gud, som var usynlig, viste at Jesus var den som det gamle gudsfolket hadde ventet på. De kalte denne skikkelsen Messias, men han var helt annerledes enn det de hadde forestilt seg. Han ble født i en stall, ikke et slott. Hans rike var ikke av denne verden. Han slo ikke ned fiendene. Han ble drept selv. Men han kjempet mot døden og overvant den. Som den oppstandne Kristus sa han at han hadde fått all makt til å gjøre alle mennesker til disipler, alle mennesker. Ikke bare det gamle gudsfolket. (Matt.28.18)

Våre gudsbevis ligger ikke i hvor mange undere vi får oppleve gjennom et langt liv. Våre gudsbevis ligger i Jona-tegnet, (Matt. 12.40) at Jesus stod opp fra de døde etter tre dager. Dette er et under vi kan leve på hver eneste dag. Derfor er ikke vår usynlig Gud bare historie. Vår usynlige Gud kjemper fortsatt mot dødskreftene i oss og rundt oss. Vår Gud finnes, og det siste dette evangeliet ville ha med, var Jesu ord: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt.28.20). Vi blir sjelden helbredet, men Guds nærvær er i oss og rundt oss hele tiden, også når vi er i stor tvil. Det har Jesus vist oss.

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen