Jesus viser seg for Emmaus-vandrerne

Les presten tanker rundt teksten for mandag 2. påskedag 2026

Lukas 24,13-35:

13 Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, 14 og de snakket om alt det som var skjedd. 15 Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. 16 Men øynene deres ble hindret i å se, så de ikke kjente ham igjen. 17 Han sa da til dem: «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» De stanset og så bedrøvet opp, 18 og den ene, han som het Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.» 19 «Hva da?» spurte han. «Det med Jesus fra Nasaret», svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. 20 Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. 21 Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel! Dessuten: I dag er det alt tredje dagen siden dette hendte. 22 Og nå har også noen kvinner blant oss gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i dag morges, 23 men de fant ikke kroppen hans. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. 24 Noen av våre gikk da til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.»

25 Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! 26 Måtte ikke Den salvede lide dette og så gå inn til sin herlighet?» 27 Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.

28 De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. 29 Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. 30 Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba velsignelsen, brøt det og ga dem. 31 Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. 32 De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» 33 Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. Der fant de alle de elleve og vennene deres samlet, 34 og disse sa: «Herren er virkelig reist opp og har vist seg for Simon.» 35 Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.

 

Fortellingen denne dagen er antakelig kjent for de fleste av oss. Men det rare er at den står kun i Lukasevangeliet, og den prekes over bare andre påskedag hvert tredje år i Den norske kirke! De av oss som har vært med på Metodistkirkens «Emmausvandring», husker hvor sentral denne fortellingen var, med dramatisering og det hele. Det er også lett å se for seg handlingen.

Her er det tydelig at forfatteren henvender seg til leseren. Vi vet hvem denne fremmede mannen var, men de to vandrerne visste det ikke. Disse to mennene var ikke to av de tolv disiplene. Den ene, med navn Kleopas, var kanskje broren til Maria, Jesu mor. Vi får vite hvilket håp som nå var knust for disse to mennene. Jesus skulle befri Israel. Mennene syntes det var rart at denne fremmede ikke hadde hørt hva som hadde skjedd. Likevel var det noe ved denne mannen som gjorde at de innstendig ba ham bli hos dem til dagen etter. Vi hørte at den fremmede ble hos dem. Egentlig står det at han ble med dem «For å bli hos dem». Her kan vi ane at leseren får en pekepinn på at Jesus ble hos dem ikke denne natten, men han, som den oppstandne, skulle bli hos dem for alltid.

Slike fortellinger er det lett å fortape seg i som en film. Men hva forkynte denne fortellingen til Lukas-menigheten den gang? Det virker som om fortellingen brukes som svar på spørsmålet: «Hva skal til for å tro at Jesus lever?» Dette er et like aktuelt spørsmål for oss 2000 år senere. Kristendommen er ikke en minnereligion som skal holde fortellingene i live. Fortellingene skal skape det samme som de skapte da de ble forkynt den gangen.

Hva var det som skapte troen på den oppstandne Kristus for to tusen år siden? Var det den tomme graven? Ingen var øyevitne til selve oppstandelsen. Det var først da de møtte Jesus etter oppstandelsen, at de kom til tro. Men i vår fortelling var det ingen gjenkjennelse da de så denne fremmede mannen. Det var først da han brøt brødet, at de kjente ham igjen.

Halvor Moxnes, tidligere professor i Det nye testamentet ved Det teologiske fakultet (der jeg har tatt min utdannelse), har kalt dette for «gjenkjennelsens øyeblikk». Vi mennesker kan ikke tro hvis det vi ser er for fremmed for oss. Det må skape en viss gjenkjennelse i oss for at vi skal tro på det vi ser. Det må gi en viss klangbunn i oss av de tankene vi har fra før. Kanskje var det derfor Jesus innstiftet nattverden. Kanskje han visste at vi mennesker trenger et «gjenkjennelsens øyeblikk» for å tro at Jesus ikke bare var en mann som levde på jorda ca. 30 år. Kanskje visste Jesus at vi mennesker trenger hjelp til å tro at Jesus fortsatt lever som den oppstandne Kristus.

Synet på nattverden er ikke felles for vår store kirkefamilie. Vi kjenner til diskusjonen om hvorvidt brød og vin virkelig forvandles. Når presten sier: «Dette er Jesu kropp. Dette er Jesu blod», så har vi ulik forståelse av hvor bokstavelig disse ordene skal oppfattes. Noen synes ikke nattverdsmåltidet er viktig i det hele tatt. Men dette måltidet ble en del av liturgien i menighetene svært tidlig. De første kristne begynte ikke som husmenigheter som var mer å likne med en bibelgruppe. De første kristne samlet seg riktignok i hjemmene før de fikk egne forsamlingslokaler, men de videreførte synagogens gudstjeneste, men med Jesu’ ord og det de kalte «brødsbrytelse».

Metodistkirken blir ofte beskylt for å ha et «symbolsk» nattverdsyn fordi vi ikke tar Jesu ord «Dette er Jesus kropp» bokstavelig. Men Jesus er virkelig til stede i dette måltidet selv om vi ikke tror at brød og vin forvandles. Men i nattverdliturgien takker vi for «dette mysterium». Vi tror altså at Gud er til stede som et mysterium i dette måltidet.

Jesus ble kritisert for å spise sammen med mennesker som samfunnet så ned på. Det å spise sammen var et sterkt uttrykk for fellesskap. Det var nesten som å inngå en pakt, en avtale som sa: «Du kan regne med meg. Jeg er din venn.» Gud er verten ved nattverdsmåltidet. Gud sier: «Du kan regne med meg. Jeg er din venn». Dette måltidet kan gi oss «gjenkjennelsens øyeblikk» i det vi hører det vi kaller «innstiftelsesordene», fortellingen om da Jesus innstiftet dette måltidet som vi kaller nattverd. I våre gudstjenester blir dette måltidet veldig stilisert. Derfor har vi skjærtorsdagsfeiringen hvor nattverden blir en del av et ordentlig måltid.

De første kristne tok med seg mer mat enn det som trengtes til menigheten slik at fattige kunne få av det som ikke ble spist. Slik startet det vi i dag kaller «diakoni». Frelsesarmeen, som ikke feirer nattverd, er gode på nettopp denne matutdelingen. Vår menighet har utdeling av små barnesykler som vårt diakoniprosjekt. I nattverdliturgien ber vi derfor i takkebønnen om at vi kan: «være dine vitner i verden og frimodig gå ut i tjenesten for kjærlighet, rettferdighet og fred».

Nattverden kan gi oss dette gjenkjennelsens øyeblikk som hjelper oss til å tro at Jesus fortsatt lever. Men denne troen er ikke bare noe vi skal kose oss med i menigheten. Denne troen skaper i oss «tjeneste for kjærlighet, rettferdighet og fred» som det heter i vår nattverd-liturgi. I Metodistkirken kaller vi det «helliggjørelse». Det handler ikke om moralisme, men det handler om hva Gud kan gjøre gjennom oss.

I fortellingen om da Jesus mettet fem tusen, får vi en fortelling som har noe av det samme i seg, som altså ble skrevet lenge etter fortellingen om da nattverden ble innstiftet. «Så tok han de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og velsignet dem. Deretter brøt han dem og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til menigheten» (Luk.9.16). Og i Apostlenes gjerninger, som er skrevet av samme forfatter, kan vi lese: «Gud reiste ham (Jesus) opp på den tredje dag og lot ham tre synlig fram, ikke for hele folket, men for oss som spiste og drakk sammen med ham etter at han var stått opp fra de døde» (Ap.gj. 10.40-41). Måltidet er altså der Jesus alltid kan bli synlig for oss mennesker. Det kan være en hjelp til å tro at Jesus fortsatt lever gjennom nettopp dette «gjenkjennelsens øyeblikk». Når vi feirer nattverd 2000 år senere, i en helt annen kultur, kan vi kjenne igjen ordene som blir beskrevet i alle de tre evangeliene, Matteus, Markus og Lukas (Luk.22.14-23). Nattverden er evangelium uten ord. Jesus kommer og setter seg til bords sammen med oss. Peter Halldorf sier i en av sine bøker at menigheter som ikke feirer nattverd, står i fare for å gjøre evangeliet om til kristelig underholdning. Menigheten står i fare for å bli underholdt som publikum i stedet for å delta i tilbedelse.

Mennene opplevde dette «gjenkjennelsens øyeblikk» da Jesus brøt brødet. Men Jesus ble ikke lenge hos vandrerne. Med en gang etter dette «gjenkjennelsens øyeblikk», ble han borte for dem. Dette var så viktig å fortelle de andre disiplene, at de straks brøt opp og dro tilbake til Jerusalem der de andre var samlet. Nå visste de at Jesus levde. De hadde gjenkjent ham da han brøt brødet og takket. Men det ble ikke deres fortelling som fikk fokus, for andre hadde også opplevd noe liknende. Deres fortelling ble en bekreftelse på at Jesus fortsatt levde.

Jesus er kroppslig fraværende i vårt nattverdsmåltid. Men vi kan likevel erfare Jesu nærvær i «gjenkjennelsens øyeblikk». Etter vår fortelling får vi en fortelling om at Jesus viser seg enda en gang. Også da spiste han med dem. Så sa han: «i hans (Jesu) navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag» (Luk. 24. 47). Både omvendelse og tilgivelse skal forkynnes. Både at vi skal prøve å leve som kristne, men også at vi har en Gud som er i stand til å tilgi når vi ikke får til livet vårt. Begge deler hører med, omvendelse og tilgivelse.

Noen vil si at lutheranerne legger mest vekt på tilgivelsen og metodister legger mest vekt på omvendelsen og det å leve som en kristen. Men Jesus pekte på begge deler som viktig. I kirken kaller vi det «Rettferdiggjørende nåde» og «Helliggjørelse».  I Metodistkirken heter det ikke «tro og etikk», for etikken er en del av troen. Men når vi ikke får til å leve så etisk riktig som vi ønsker, så har Jesus vist oss en Gud som vet hvor vanskelig det er å leve. Derfor møter han oss i brødet og vinen og minner oss om at den Gud som Jesus har vist oss, er i stand til å tilgi når vi ikke får til livet vårt. For Gud er en Gud som elsker og bare elsker. I nattverden kan vi få oppleve nettopp dette i et «gjenkjennelsens øyeblikk».   

Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen