Misjonsbefalingen

Les prestens tanker rundt teksten for søndag 31. mai 2026 - Treenighetssøndag

Matteus 28,16-20: 16 Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. 17 Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. 18 Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. 19 Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn 20 og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Denne søndagen kalles Treenighetssøndag. I dag er prekenteksten ganske kjent, nemlig det vi ofte kaller «misjonsbefalingen». Vi kunne også hatt misjonssøndag denne dagen med en slik prekentekst. Noen vil heller kalle vår fortelling for «disippelgjøringsbefaling». Det stemmer godt med metodistisk teologi. Metodistkirken verden over har en visjon om å gjøre andre mennesker til disipler. Men hva betyr egentlig det? Hva er det å være disippel?

I dette evangeliet finner vi ordene: «Helbred syke, vekk opp døde, driv ut onde ånder» (Matt.10.8).  Mange savner å se flere helbredelser. Men jeg møter ingen som savner å vekke opp døde. Misjonsbefalingen starter med ordene: «Jeg har fått all makt». Hvilken makt snakker Jesus om her? Det kan se ut som om det står litt ubeskyttet. Er det makten til å helbrede syke? Er det makten til å vekke opp døde eller drive ut onde ånder?

Min gamle lærer Jacob Jervell sa ofte at Matteusevangeliet må leses baklengs. Vi må starte med denne fortellingen. For det er veldig rart at gjennom hele evangeliet blir det sagt at disiplene ikke skal forkynne for hedningene. Det skulle kun forkynnes for Guds utvalgte folk. Det var en selvfølge på Jesu tid. Ingen hadde makt til å gjøre alle folk til disipler. Men Gud har denne makten. Når vi leser dette to tusen år senere, er det ikke lett å se hvor utrolig radikalt dette var. Gjennom hele apostlenes gjerninger og flere av Paulus’ brev ser vi hvor stor usikkerhet dette spørsmålet egentlig skapte. Går det an å bli kristen uten å bli omskåret? Går det an å få Den hellige Ånd ved dåp i stedet for omskjærelse?

I apostlenes gjerninger kan vi se hvordan Gud tvang igjennom sin vilje. Han gav mennesker Den hellige Ånd før eller etter dåpen, men uten omskjærelse. Det var uhørt. Men så uhørt er Gud. Som Paulus sa: «Gud er Gud for de ugudelige». Så stor makt har Gud. Han har makt til å gjøre alle folkeslag til sine disipler.

Inn i denne makten har vi fått et utrolig løfte: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende». Gud er med oss alle dager. Guds makt handler ikke om at kristne mennesker blir helbredet når vi blir syke. Også kristne mennesker dør når vi dør. Men Gud er med oss i all lidelse. Gud er med oss når vi blir syke, når vi får en dødelig sykdom, når vi opplever at vår kjære dør. Sykdom og død betyr ikke at Gud har forlatt oss. Noen synes ikke det er så greit at Gud er med oss hele tiden. Det er avhengig av om det er en dømmende Gud eller en frigjørende Gud en tror på. Jeg tenker at poenget i denne fortellingen må være at det er Gud som frigjørende, som er med oss alle dager.

Men det er lov å være sint på Gud. Gud tåler det. Det er også viktig å huske på at Gud er med oss alle dager, ikke bare de dagene når vi føler oss særlig velsignet. Gud er der også der vi opplever så stor sorg at det ikke er til å bære. Da bærer Gud oss. Jeg har mange ganger påpekt vår altertavle, hvordan det ene benet til Jesus er foran det andre. Han står ikke bare stille og sier: «Kom til meg». Han kommer oss i møte når vi ikke orker å komme til Gud.

Når denne søndagen kalles Treenighetssøndag er det for å minne oss om at denne Gud som har lovet å være med oss alle dager, han er den som har skapt verden. Han er den som befrir verden fra dårlige gudsbilder, og han er den som gir oss liv hver eneste dag. Når vi reiser oss og bekjenner vår hellige tro, er vi oppreiste mennesker. Vi er ikke en gjeng kuede mennesker som i lydighet må tro at Gud er treenig. Men vi tror på vår treenige Gud. Vi behøver ikke tro på enhver detalj i trosbekjennelsen. Men vi kan slutte oss til alle de menneskene som til alle tider har bekjent denne trosbekjennelsen. Vi slutter oss også til hele vår universelle kirke som bekjenner den samme bekjennelsen verden over.

Metodistkirken har fire grunnlag for tro. De fire grunnlagene er Bibelen, tradisjonen, erfaringen og fornuften. Selvsagt er det Bibelen. Men det er også «tradisjonen», altså blant annet den trosbekjennelsen vi sier sammen hver søndag. I tillegg kan kristne metodister bruke sin erfaring og fornuft når vi leser vår Bibel. Vi kan altså spørre inn i vår Bibellesning: Hva sier tradisjonen, hva har de kristne sagt i totusen år? Hva sier min egen erfaring i møte med disse bibelfortellingene? Stemmer det med min egen erfaring? Må jeg tro på noe som ikke stemmer med min erfaring i mitt eget liv? Og til slutt: Stemmen min bibellesning med alt det jeg ellers tenker med min fornuft? Hvis min fornuft sier meg noe helt annet, må jeg da tro på noe som strider med min fornuft?

Når vi reiser oss og bekjenner vår tro, så er vi som sagt oppreiste mennesker. Gud har selv reist oss opp. Gud har selv vist seg fram i Jesus, som nettopp reiste opp mennesker. Vår tro handler ikke om tro «at», men tro «på». Troen vår handler om relasjon. Det handler om tillit. Tillit til en Gud som er med oss selv om det ikke ser sånn ut. Hvis vår erfaring sier oss at Gud har forlatt oss når vi har det vanskelig, så er ikke det en erfaring, men det er en opplevelse. Erfaring blir det først når vi reflekterer over våre opplevelser. Når vi bruker vår fornuft (les teologi) for å tolke våre opplevelser, kan vi komme til en annen tolkning enn at Gud har forlatt oss når vi opplever stor sorg.

For Gud forlater oss ikke. Det kan se sånn ut. Men Gud er med oss alle dager. Han har makt til å gjøre alle folkeslag til disipler. Vi kan lese: «Lær dem å holde alt det jeg har befalt dere». Hva er det Jesus har befalt? Handler det om å tro på treenigheten? Nei, det handler om kjærlighet. Alle budene blir i dette evangeliet samlet i dette ene: «Du skal elske». Vi skal elske vår Gud, vår neste og oss selv. Vi greier ikke å elske andre hvis vi ikke også elsker oss selv. Vi elsker Gud ved å elske vår neste. Vi tjener Gud ved å tjene vår neste.

Denne måneden hadde vi vårt årlige sykkelprosjekt i vår menighet. Sykkelprosjektet er viktig av minst to grunner. Det ene er kanskje det mest åpenbare; Barn får sykler gratis med hjelm og sikkerhetsvest. Men det hjelper også barn og foreldre til å få gods gudsbilder. Mennesker har vanskelig for å tenke på Gud som en som elsker hvis en ikke opplever kjærlighet i sin virkelighet. Så når vi gir bort sykler, hjelper vi med menneskers gudsbilder.

To menn som gikk forbi, sa: «Dette er virkelig kirke. Sånn skulle alle kirker gjøre.» De mennene fikk ikke selv sykler, men de fikk et bilde av en kirke. Så når vi gir gratis sykler, har det noe med misjonsbefalingen å gjøre. Vi er med på dette vanskelige ordet «disippelgjøring». En disippel ønsker å følge Jesus, gjøre og si det Jesus gjorde.  Vi kan lese at Jesus sa: «Lær dem å holde alt det jeg har befalt dere». Alt det Jesus har befalt, er som sagt det å vise Jesu kjærlighet. Vår menighets visjon er å «vise Jesu kjærlighet, omsorg og respekt for alle mennesker». Alle mennesker, enten de er kristne, ateister eller muslimer. Dette handler misjonsbefalingen om. Vi spør ikke om de tror på treenighetslæren, men alle mennesker får se Jesu kjærlighet gjennom oss. Og denne Jesus er med oss alle dager, også de vanskelige dagene. Det har Jesus lovet oss.

Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen