Oppdrag og avskjed
Les prestens tanker rundt teksten for Treenighetssøndag 15. juni 2025.
Lukas 24,45–48: 45 Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, 46 og han sa til dem: «Slik står det skrevet: Den salvede skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, 47 og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. 48 Dere er vitner om dette.
15.juni er det Treenighetssøndag. Det kan høres veldig kjedelig ut. Men nå har vi hatt det vi kaller kirkeårets fest-år bak oss, med jul, påske og pinse. Pinsen feires som kjent fordi kirken fikk Den hellige Ånd. Nå kunne Gud være i oss og rundt oss bestandig, uavhengig av tid og sted. Kristi Himmelfart handler ikke om at Gud forlater menneskene, men at Gud kommer tilbake ved det vi kaller Den hellige Ånd.
«Da åpnet han deres forstand». I Lukasevangeliet blir disiplene beskrevet som noen som ikke forsto stort av det de var med på. Men nå får vi høre at Jesus «åpnet deres forstand». De ble fortalt at Jesus skulle lide, dø og stå opp igjen. De skulle være vitner og forkynne omvendelse og tilgivelse for syndene for alle folkeslag. Dette er det nærmeste Lukasevangeliet kommer det vi kaller «misjonsbefalingen» som vi kjenner bedre til fra Matteusevangeliet. Disiplene skulle være vitner. Men fordi kirken fikk Den hellige Ånd, så er ikke dette bare noe som disiplene får som oppgave. Vi kan også få tro at vi kan være vitner selv om vi ikke har gått sammen med Jesus et helt år slik disiplene hadde ifølge Lukasevangeliet.
Vi kan altså lese fortellingen som om det også gjelder oss. Vi tilhører ikke en religion som bare skal sørge for at fortellingene skal huskes. Fordi vi alle har fått Den hellige Ånd i oss og rundt oss, har vi en levende Gud å forholde oss til. Derfor kan vi tenke at også vi blir utfordret til å «forkynne omvendelse og tilgivelse for syndene». Synd er et gammelt ord som kirken stadig har snakket om. Noen vil si at kirken har snakket for mye om synd. Åste Dokka har hjulpet oss til å se hvor aktuelt det kan være å snakke om synd. I Lukasevangeliet er begrepet «synd» særlig knyttet til penger og grådighet.
I Lukasevangeliet har vi det vi kaller Jesu programtale. I Luk.4 kan vi lese at Jesus skulle «forkynne godt budskap for fattige». Gjennom hele evangeliet advares det mot penger og grådighet. Dette kan vi kalle «synd». Dette syndsbegrepet er høyaktuelt i dag. Både krig og klimakrisen handler om grådighet. Klimakrise og krig koster masse penger. Vi kommer til å bli fattige. Jesus prøvde å kombinere fattigdom med verdighet. Jeg mener ikke å bagatellisere det å være fattig. Men jeg tror Jesus -fortellingene kan gi oss noen innspill til det å være fattig med verdighet, ja endog med stolthet. Det er fint å være fattig hvis pengene våre går til gode formål. Det er fint om vi ikke alltid øker vår kjøpekraft.
I vår fortelling får vi høre at disiplene skulle være vitner. Hva vil det si å være vitne? Hvis det gjelder oss også, på hvilken måte kan vi være vitner? Vi har jo ikke gått sammen med Jesus slik disiplene gjorde. Paulus opplevde å ha «sett» Jesus. Den danske journalisten Charlotte Rørth har skrevet bok om sin opplevelse av å ha «sett» Jesus. Det er ikke alle forunt å ha slike opplevelser. Likevel tenker jeg at jeg er inkludert i dette å være «vitne».
I Metodistkirken sier vi at vårt oppdrag er å gjøre mennesker til disipler slik at verden kan forandres. Det handler om politikk. Det er et poeng at verden skal forandres. Ikke fordi verden er en «syndens pøl», som noen sa i gamle dager. Verden er Guds verden som Gud fortsetter å skape. Men vi er kalt til å være Guds med-skapere. Det handler om arbeid for klima. Det handler om arbeid for fred.
Da jeg var ung, var jeg ivrig i min «vitne-tjeneste». Jeg er ikke særlig stolt av det i dag. Jeg kunne ingen ting om dialogarbeid. Tvert imot likte jeg å vinne i diskusjoner. I dag synes jeg det er spennende å lytte til den andres tanker enten de er ateister, fra andre religioner, eller kristne som jeg er uenig med. Jeg tror at den treenige Gud kan hjelpe oss med dialogen. Jeg har stor tro på å bekrefte andre menneskers tro. Jeg husker at jeg lærte på Det teologisk fakultet at hvis det blir mye «du må bli kristen»-kommunikasjon, kan den andre føle seg mer utenfor troen enn de egentlig er.
Den treenige Gud kan «åpne vår forstand» også. Når vi leser fortellingene om Jesus, kan vi ved den treenige Guds hjelp se hvor mangfoldig Bibelen er. Evangeliene har ulik teologi. Når vi skal forkynne, kan vi ikke bare repetere Bibelfortellingene og tro at ordene sier oss det samme som de ble sagt da de ble skrevet. Jeg pleier å si: «For å si det samme, må vi si noe annet». Vår kontekst er annerledes enn for 2000 år siden. Vi har vel alle opplevd at en bok kan si oss noe helt annet i dag enn den sa oss da vi leste den for 40 år siden. Hvis vi skal forkynne «omvendelse og tilgivelse for syndene», er det lurt å tenke igjennom hva mennesker i dag sliter med.
Treenighetssøndag minner oss om dette vanskelige at Gud er en samtidig som tre; skaper, frigjører og livgiver. Gud rommer alt sammen. Gud skaper sin verden fortsatt. Gud har valgt å vise seg fram i Jesus. Gud ville gi oss nye gudsbilder gjennom Jesus. Av og til møter jeg mennesker som sier at det er lettere å be til Jesus enn til Gud, at Gud fortsatt er den strenge gud. Det vi kaller inkarnasjonen, at Gud ble menneske, blir helt borte. Det er jo Gud vi ser i den milde Jesus. Av og til får jeg inntrykk av at noen beholder et strengt gudsbilde, men så kommer Jesus inn som en reddende engel og sørger for at Gud blir i stand til å tilgi. Gud blir lett en Gud som ikke er i stand til å tilgi uten å få et offer. Jesus som frigjører er antakelig for vanskelig for oss å skjønne. Det var ikke bare disiplene som hadde vanskelig for å forstå. Vi også må bare innrømme at vi ikke er i stand til å forstå Gud. Men denne samme treenige Gud er i oss og rundt oss ved Den hellige Ånd. Gud gir oss liv.
Gjøran Bergstrand, svensk prest og terapeut, sa en gang: «Det er bedre for et menneske å ikke tro på en god Gud enn å tro på en svikefull og straffende Gud». Dette utsagnet har fulgt meg gjennom et langt presteliv. Jesus kom, som sagt, for å gi oss nye gudsbilder. Kanskje må vi være «vitner» som hjelper mennesker til å miste sin tro for å få nye gudsbilder. «Forkynnelse av omvendelse og synd» kan nettopp handle om dette.
Mvh Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen