Saligprisninger og verop

Les prestens tanker om teksten for Allehelgensdag søndag 2. november 2025

Lukas 6,20-23:
20 Da løftet han blikket, så på disiplene sine og sa: «Salige er dere fattige, Guds rike er deres. 21 Salige er dere som nå sulter, dere skal mettes. Salige er dere som nå gråter, dere skal le. 22 Salige er dere når folk hater dere, når de utstøter dere og håner dere og skyr navnet deres som noe ondt – for Menneskesønnens skyld! 23 Gled dere på den dagen og hopp av fryd, stor er lønnen dere har i himmelen. Slik gjorde også fedrene med profetene. 

Allehelgensdag er en gammel høytidsdag i kirken. På midten av 200-tallet ble det mange martyrier i kirken. I begynnelsen fikk alle disse hver sin dag i kirkeåret. Etter hvert ble det så mange dager, at en samlet det til en allmenn allehelgensdag for alle sammen. Opprinnelig var det nettopp 2.november, slik det er denne søndagen, men generelt er det første søndag i november.

I dag brukes dagen for å minnes alle de som har gått foran oss inn i det nye livet. Pårørende blir invitert til kirken. Folk tenner lys på gravene. Metodistkirken har som den lutherske kirke, ikke praksis med helgener, men vi bruker ofte dagen for å minnes de i livet som har betydd mye for troen vår. I vår menighet har vi i så fall mange helgener. Mange tenker på vår halve alterring som noe som fortsetter i fellesskapet med de som har gått foran. Når vi kneler ned, kan vi tenke at vi er en del av dette fellesskapet.

Prekenteksten denne dagen er hentet fra det vi kaller «Saligprisningene». Det er en kortere utgave enn de vi finner i Matteusevangeliet, og rammen rundt er forskjellig. I Matteusevangeliet befinner Jesus seg ved et fjell, derav navnet «Bergpreken», mens det i Lukasevangeliet kalles «slettepreken». Dette handler om at det fantes en egen kilde hvor en hadde samlet mange Jesusord, uten fortellingsstoff slik vi finner mange av i evangeliene.

I denne samlingen av Jesus-ord, blir alt snudd på hodet. «Salige er dere som nå gråter, dere skal le». Det høres veldig umusikalsk ut å si det til sørgende mennesker. Mange synes det første året etter dødsfallet er verst. Da skal en feire fødselsdag, da skal en feire jul, da skal en ha ferie alene. En føler seg ikke særlig salig. Kanskje er det ikke blitt så mye latter heller. Men mange kan fortelle at midt i den enorme smerten kan en av og til kjenne på en nesten lykkefølelse. Hver gang noen tar kontakt, kan en føle seg elsket likevel. Men å le er kanskje et litt sterkt ord.

Salige er dere fattige. Salige er dere som nå sulter. Salige er dere som nå gråter. Salige er dere som er utstøtt av fellesskapet. Som sagt, kan det høres umusikalsk ut hvis en nettopp har mistet en av sine kjære. Men vi har vel alle opplevd at det er først når vi virkelig føler at vi har mistet grepet om livet, at vi kan kjenne at Gud hjelper oss opp igjen. Sist søndag var det i kirkeåret det som kalles «Bots- og bededag». Da hørte vi fortellingen om den yngste sønnen som sløste bort hele arven sin. Men det var først da han var helt nede, at han så at han trengte sin far. Storebroren ble bare sjalu.

Salige er dere fattige. Den gang som nå, tenkte mange at rikdom var et tegn på Guds velsignelse. Det å være rik var det samme som å utrope til hele verden at Gud holdt sin vernende hånd over ham og hans familie. Men Jesus snur alt på hodet. «Salige er dere fattige.» Ikke fordi det er så fint å være fattig, men det er de fattige som skal oppleve den rikdom som Gud kan gi, som kalles Guds rike.

Salige er dere som nå sulter. Den sjalu storebroren ble mett hver dag, men ble ikke noe lykkelig av det. Men da lillebroren var virkelig sulten, så sulten at han måtte spise grisemat, da først kunne han få oppleve det festmåltidet som faren gjorde i stand til ham.

Salige er dere som nå gråter. Mennesker som sørger, skal få oppleve at livet smiler igjen. Ja, her står det til og med at de skal le. Det er mye forskning som viser hvor viktig humor er for mennesker i sorg. Sorg er som kjent en reaksjon på tap. Tristhet er en av sorgens følelser. Det er vont å være trist. Men mennesker som har opplevd et tap i livet, er de menneskene som får oppleve glede igjen. Jeg sier ofte i begravelser at livet sammenliknes med et døgn. Vi fødes inn i livets morgen, og så dør vi i livets kveld. Kvelden er den tiden i døgnet som vi tenker på som den mørkeste. Men kvelden er også den tiden i døgnet som er nærmest soloppgangen. Derfor er det nettopp de som gråter, som skal få oppleve å le. Det er de som har det mørkest, som skal få se soloppgangen. Den hjemkomne sønnen fikk le og spise seg mett. Han fikk gå fra fattigdom til rikdom.

Da Lukasevangeliet ble skrevet, var det forfølgelse av kristne. Inn i den forfølgelsen var det viktig for forfatteren å peke på Guds løfter. De som led, fikk høre at det fantes en framtid. Derfor er fortellingen om Jesu oppstandelse så viktig i dette evangeliet. Jesus lagde en himmel over livene våre. Selv om vi møter døden, skal vi vite at døden ikke har det siste ordet. Jesus har vist oss en Gud som kjempet mot døden og overvant den. I Lukasevangeliet blir fortellingen om Jesu oppstandelse 3 ganger så lang som i Markusevangeliet og Matteusevangeliet. Det sier noe om hvor dette evangeliet vil med sin fortelling.

Likevel kan vi sitte igjen med våre spørsmål, vår tvil. Hva skjer med oss når vi dør? Finnes evig liv? Kommer alle til Gud, eller er det bare noen få? Hva skal til for å komme til Gud? Som sagt, hva skjer med oss når vi dør? Vi vet det jo ikke, men Jesus har gitt oss grunn til å håpe. Jesus har vist oss en Gud som er sterkere enn døden. Jesus døde, men han overvant døden.

Det er verdt å ta med seg at Lukasevangeliet ikke bare er alene om å fortelle om den hjemkomne sønnen. Dette evangeliet er også alene om å fortelle at Jesus sa til røveren som ble korsfestet sammen med ham, at denne røveren skulle få være med ham til Paradis.

I disse tider har regjeringen fått pepper for å ikke holde de løftene som ble gitt i valgkampen. I Lukasevangeliet er det maktpåliggende å forkynne at Gud holder sine løfter. For Lukas-menigheten var det en trøst med tanke på framtiden. Selv om menigheten opplevde store lidelser nå, ville de se at det var de som kom til å seire. Dette gjaldt de fattige, de sultne, de som gråter, de som blir utstøtt. De er «salige», kan vi lese. Ja, til og med skal de «hoppe av fryd». Som sagt blir alt snudd på hodet. Lukasevangeliet er det vi kan kalle et sosialt evangelium.  

Om sørgende mennesker blir i stand til å le det første året, skal være usagt. Men det er noe som heter sorgarbeid. Det er et arbeid som vi mennesker gjør nærmest automatisk. Skal vi komme gjennom sorgen, må vi gå inn i den, sier mye sorg-litteratur. De fleste opplever at den intense smerten ved sorg avtar med årene. Men mange kan fortelle at savnet bare øker ettersom årene går. Men midt oppe i det hele, kan vi få tro at det finnes et håp der framme. At det til og med går an å le. Det betyr ikke at en har glemt den døde. Det betyr bare at en har et håp om at døden likevel ikke har det siste ordet.

Noen tenker at en skal møte igjen den døde. Andre tenker annerledes. Men ingen av oss vet, derfor er den ene tanken like legitim som den andre. Men at det er håp der framme, det har Jesus lovet oss. I tillegg har han lovet å være hos oss i sorgen. Han gråter sammen med oss. Han kan hjelpe oss til å ha mot til å leve videre. Han kan hjelpe oss til å leve med sorgen. Han kan hjelpe oss til å komme gjennom sorgen, selv om vi ikke kommer «over» den.

«Salig er dere som gråter nå, for dere skal le». Dette skal ingen ta fra oss.

 Mvh Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen