Våk
Les prestens tanker rundt prekenteksten for søndag 16. november 2025
Matteus 24,35–44:
35 Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. 36 Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen. 37 Som i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. 38 For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken, 39 og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det være når Menneskesønnen kommer. 40 Da skal to menn være ute på markene; én blir tatt med, én blir igjen. 41 To kvinner skal male sammen på kvernen; én blir tatt med, én blir igjen. 42 Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer. 43 Men det skal dere vite: Dersom husherren visste når på natten tyven kom, ville han våke og ikke la ham bryte seg inn i huset. 44 Derfor må også dere være forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.
Prekenteksten denne dagen kan gi mange følelser. Da jeg var ung, sang vi av og til Larry Normans «I wish we’d all been ready». Koret lyder slik: «There’s no time to change your mind. The Son has come and you’ve been left behind”. Er det virkelig sant, at når Jesus kommer, så er det for sent å ombestemme seg? Det finnes mange «Left behind»- filmer og bøker. Jeg har aldri likt det. Fortellingen om Noah har jeg heller aldri likt. Det er utrolig at den så ofte brukes til å fortelle for barn. Vel er det gøy med alle dyrene, men fortellingen er jo grufull. Vår prekentekst egner seg heller ikke for barn. Den egner seg ikke i sjelesorg-samtaler heller. Og da egner den seg ikke på prekestolen.
I dag trenger vi ikke denne typen fortellinger. Vi har en klimakrise som kan skremme vettet av noen og enhver. Flom blir hverdagslig. Skred og jordskjelv. Orkaner som ødelegger hus og mennesker. Mange tenker at nå kommer Jesus snart. For noen er det en trøst, for andre er det skremmende.
Men tanken om Jesu gjenkomst var ment som trøst. Ikke sånn å forstå at vi ikke trenger å engasjere oss i klimakampen, men tvert imot. Når vi vet at denne verden ikke skal vare evig, så kan vi inntil Jesus kommer igjen, ta vare på jorda vår. Kristendommen blir i dag av og til kritisert for det som kalles «arts-egoisme». Som kirke har vi vært mest opptatt av arten mennesket. Selv i klimakampen har vi argumentert med at det handler om kjærlighet til mennesket å kjempe for klimaet. I dag hevder mange at også andre arter har sin egenverdi og ikke kun nytteverdi for oss mennesker.
I vår prekentekst er det snakk om å være beredt. Vi er vant til å snakke om beredskap når det gjelder klimakrisen. Mange har mistet troen på målene om redusert utslipp. Mange tenker at det er lettere å prøve å hindre skadene som flom og ras utgjør. Alle oppfordres til å ha mat og vann hjemme for en uke. Tilsynsprestene har utfordret menighetene til å ha beredskapslager for folk som ikke har skaffet seg et lager selv.
Da denne teksten ble skrevet, var det nok ikke klimakrisen som sto i fokus. Denne prekenteksten har blitt brukt mer til å tenke på en åndelig beredskap. Hvordan kan vi forberede oss til Jesu gjenkomst? Hvordan skal vi sikre oss slik at vi ikke blir igjen på jordet når den andre bare forsvinner?
En kan spørre seg om vi må tro på Jesu gjenkomst for å kalle seg kristen. Det finnes flere som ikke tror på Jesus gjenkomst så konkret. Mange tenker på kirkeåret og Jesu gjenkomst i adventstiden. Jesus kommer igjen og igjen til enhver som lar ham føde i sitt eget liv. Jeg tror at Gud en gang skal skape en ny himmel og jord hvor ikke synd bor. Hvor alle får se Gud, hvor alle bøyer seg. Alle opplever at de har tatt feil. Ingen hadde forutsetning for å forestille seg hvordan det blir på den andre siden.
Jeg har i mang en sjelesorgsamtale snakket med mennesker som er engstelige for dommen. Vil de bli akseptert av sin Gud? Det er vondt å lure på om Guds kjærlighet også gjelder dem. Og bibeltekster som dette, gir ingen god sjelesorg slik jeg leser det. Tvert imot kan slike tekster bygge opp under tanken på at Gud er først og fremst en Gud som skal straffe syndere. Redselen for Guds dom er sterkere enn gleden over Guds kjærlighet. På samme måte som i fortellingen om Noah, skal Jesus komme igjen og sette en stopper for all den ødeleggelse som menneskene har gjort. Dette stemmer godt med en del klimakrisetenkning. Noen tenker at det kanskje er endetiden vi nå ser.
I kirkerommet i Metodistkirken i Drammen har vi et maleri av Jesus. Det er for meg ikke et skremmende bilde. Tvert imot. Men noen altertavler er mer skremmende. I Bibelen har vi ikke et enhetlig bilde av Jesus. Men vi har et dominerende bilde av Jesus i Bibelen. Det dominerende bildet er at Jesus viser fram en Gud som elsker og bare elsker. I Matteusevangeliet har vi to kapitler, som handler om dommen. Det er det kapittelet som vår prekentekst er hentet fra, og det er kapittelet rett etter (Kap.24 og 25). I hele evangeliet ellers finner vi et annet gudsbilde.
Jeg tror som sagt, at Gud tar imot oss alle når vi dør. Ingen blir tvunget mot sin vilje, men jeg tenker at vi alle får se Guds kjærlighet når vi kommer over på den andre siden av dette livet. Da får vi se en seirende Gud, en Gud som vil at alle mennesker skal bli «frelst». Og den dagen skal Gud få viljen sin. Men her er vi kristne uenige. Her tenker vi ulikt. Noen vil kalle mine tanker for «vranglære», men vi er mange som har disse tankene. Jeg har ofte sitert min gamle lærer Jacob Jervell. Han sa ofte: «Jeg ber til Gud hver dag om at Han må la helvete stå tomt». Jervell var mer ydmyk enn meg. Jeg tror fullt og fast at Gud vil la helvete stå tomt. Men poenget er at Gud kan gjøre som han vil. Gud er usynlig, men har valgt å vise seg for oss i Jesus. Så det vi ser i vår altertavle er ikke bare et bilde på en Jesus som er mindre streng enn Gud. Vår altertavle er et bilde på Gud selv slik han har vist seg fram for to tusen år siden.
Matteusevangeliet slutter med det vi kaller misjonsbefalingen. «Jeg har fått all makt». All makt til hva? Til å stoppe krig og sult, flom og klimakrise? Vi kan lese: «All makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler….. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Gud har makt til å gjøre alle mennesker til disipler. Vi blir utfordret i vår prekentekst til å være årvåkne. I hele dette evangeliet blir vi utfordret til å leve rett.
Vi sier ofte at vi kalles «Guds barn». Men et barn må være trygg på foreldrenes kjærlighet. Et barn kan nok bli lydig i angst for å bli straffet, men et barn har krav på trygghet om å være elsket selv om en gjør noe galt. Derfor tenker jeg at vår prekentekst ikke skal brukes til å skremme folk til troen. Det har dårlig effekt.
Jürgen Moltmann («Das Kommen Gottes», 1995) sa en gang at fordi onde mennesker blir forvandlet, så opphører det onde. Hvis onde mennesker skulle komme til helvete, ville ondskapen fortsatt eksistere. Det er nettopp det onde som dømmes og tilintetgjøres på dommens dag.
En artig tolkning er å finne hos Cyrill, biskop i Jerusalem (313-386): «Dommeren tar ikke hensyn til en persons anseelse. Selv om du er ute på markene, så vil englene ta deg med. Det er ikke slik at arbeiderne blir tilbake mens jordeieren blir tatt med. Han som tok en tjenerskikkelse, vil ikke forakte tjenere». Vi leser med hele vårt liv. Å bruke vår prekentekst på en skremmende måte, var ikke vanlig blant de første kristne.
Det kan kjennes vanskelig å se en seirende Gud midt i klimakrisen. Men en dag skal Gud seire. En dag skal Gud få sin vilje. En dag vil han ødelegge synden, men la oss mennesker få oppleve Hans kjærlighet som en god mor eller far. Den Gud som ba oss elske våre fiender, er selv i stand til å elske alle, også Hans fiender. Men den dager er vi ikke lenger Guds fiender. For den dagen skal vi virkelig se Ham som han er, en Gud som elsker og bare elsker. Den dagen slutter vi å være Guds fiender. Tror jeg.
Mvh Anne Grete Spæren Rørvik, Metodistprest i Drammen