METODISTKIRKEN I FREDRIKSTAD

Flerkulturelle samfunn…

Artikkel skrevet av Olav Sande Imrik

Andelen av såkalte fremmedkulturelle er økende i vår by – og sikkert utover det ganske land. Slik uttrykket forståes i dag handler det om mennesker fra fremmede land, mennesker med annen hudfarge og annen kultur og religion, som av ulike årsaker bosetter seg i vårt land, enten på midlertidig basis eller permanent.

Og det skaper uro på forskjellig nivå, det kan vi vel være enig om.

 

Først har vi den generelle, allmenne uroen – den som bunner i fremmedfrykt blant allmuen – altså oss vanlige borgere. Fremmedfrykt som gir seg forskjellig uttrykk etter den enkeltes temperament – og holdninger. Holdninger fra den mildeste og mest forsonlige til den mest ekstreme og fundamentalistiske. Og alle avskygninger spres som ild i tørt gress, det trengs ingen gode reklamefolk for å spre møkk.

 

Så skaper det politisk støy. Og taleføre politikere er vi virkelig velsigna med i dette landet – men handlekraftige? Derom strides de lærde – det kan jo ikke være lett å leve i 4 års sykluser…

Nå har vi hatt såkalte fremmedkulturelle (les: folk med annen hudfarge) i Norge og i Fredrikstad i flere år, og det har vært – og er – uro og støy på varierende nivå hele tiden.

Tenk at vi ikke klarer å oppføre oss. Tenk at vi ikke klarer å kommunisere bedre.

 

Så er det kirken, da – både ”den norske” og alle andre kristne samfunn, hvor er de i dette bildet? Greit nok at vi ønsker alle velkommen til kirken, selv om vi kanskje innerst inne er litt skeptiske?

Men inn i fellesskapet? Inn i varmen? Inn i hyggen? Inn i småpraten?

 

Når jeg tenker tilbake på mitt liv som prestebarn, der ferden gikk fra by til by, fra samfunn til samfunn, fra glede til sorg, fra forståelse til frustrasjon…

Da kan jeg faktisk slå fast at vi i landet vårt har levd i et flerkulturelt samfunn lenge før de såkalte ”fremmedkulturelle” dukket opp.

Hvis jeg bare holder meg til den kirkekulturelle sfæren; det er store kulturelle forskjeller. Som for eksempel; i en by var det ikke stuerent å røyke – men et teaterbesøk eller kino etter kveldsmøtet var helt OK. Et annet sted var det OK å røyke, men kinobesøk var HELT utelukket.

Har du levd noen år husker du vel når det dukket opp en nordlending – for ikke å snakke om en same? Som østlending på vestlandet fikk jeg raskt merkelappen ”stril” (som egentlig er et klengenavn for bønder fra strilelandet utenfor Bergen).

Og litt lenger tilbake i tid; hvis du hadde et mer eller mindre synlig handicap?

Jo da, vi hadde nok å gjøre med å ekskludere hverandre fra fellesskapet i tidligere tider også.

 

Det er på høy tid å handle, komme seg ut av snakkestadiet!

Tar noen tak i utfordringen? På tvers av kulturelt ståsted, på tvers av ulikt religiøst ståsted! På tvers av politisk ståsted? På tvers av inngrodd uro for det ”flerkulturelle” samfunn?

Vår menighet har – bl.a. gjennom arrangement i «kulturuken» som ble arrangert noen år tilbake – tatt noen forsiktige steg mot tilnærming mot fremmedkulturelle, også i betydningen annet religiøst ståsted.

Kirken vår er åpen for alle (eller??), og vi håper det er naturlig for fremmedkulturelle med samme religiøse ståsted å søke til en kristen kirke i vårt land. Og vi håper og tror at de blir godt mottatt.

Å møtes som mennesker for å bli bedre kjent, og søke forståelse og respekt for hverandres ulikheter – det er ikke en enkel prosess, og det krever at enkeltmennesker i alle leire engasjerer seg, sammen med byens myndigheter, asylmottak, foreninger, kirkesamfunn…

Lykke til i fortsettelsen av integrering, Fredrikstad, lykke til du som leser dette – med å skape holdningsendringer til beste for oss alle!

Powered by Cornerstone