Gud gjør ikke forskjell på folk

Kirkens ledelse med noen viktige ord om "kristen nasjonalisme".

De fleste norske kristne trossamfunn har en god tradisjon for å feire nasjonaldagen, for å be for landet vårt og for kongehuset. Vi metodister gjør også det. Vi ber om Guds velsignelse over byer og steder vi er representert på, og over landet som helhet. Det er imidlertid en lang vei herfra til den nasjonalisme som vi ser bre seg i kristne miljøer – også her til lands. Denne tendensen, med påvirkning fra eksempelvis amerikanske ytterliggående miljøer, tar Gud til inntekt for en politisert kristendom som blander autoritarisme, nasjonalisme og kristendom.

Metodistkirken i Norge ser med bekymring på denne utviklingen, som nå også kan spores i Norge. Den bruker kristen retorikk som verktøy, har velsignelse fra kristne ledere og utgjør en trussel mot en verdensorden basert på menneskerettigheter og demokrati.

Dette er del av et bredere mønster: Putin i Russland henter sin legitimitet fra den russisk-ortodokse kirken; Orbán i Ungarn bruker kristendommen til å rettferdiggjøre sitt autoritære styre. I hele den vestlige verden ser vi høyreautoritære partier forsøke å misbruke kristendommen på lignende måter. Også drapet på Charlie Kirk understreker hvor politisk ladet kristendommen og Bibelen har blitt i dag. Over hele verden ser vi fremveksten av religiøs nasjonalisme – både kristen og muslimsk.

Gjennom historien har kirker og kristne ledere bidratt til både framgang og tilbakeskritt når det gjelder menneskerettigheter og demokrati. Kristendommen kan være en sterk kraft for menneskelig verdighet, rettferdighet og fred – men den kan også forvrenges til å fremme ekskludering, ulikhet og polarisering. Det er ikke nok å si «Jesus» mange ganger eller sitere bibelvers.

For Metodistkirken er menneskeverd, demokrati og solidaritet grunnleggende – for å bygge samfunn til felles beste. Vi ser verdien av individuelle rettigheter, maktfordeling og mangfold.

Som kristne ber vi Gud om hjelp til å la oss se verden slik han ser den. Som metodister fastholder vi – i tråd med våre sosiale prinsipper – at alle mennesker er skapt med samme ukrenkelige verdi, med Guds eget bilde innprentet i oss. Gud har ikke streket opp landegrenser eller fastsatt nasjonenes lover, men tvert imot vist oss at alle folkeslag er velkommen inn i hans rike. Dette er det eneste riket vi har lov til å løfte frem fra noen talerstol.

Om den kristne har noen tilhørighet å rose seg av, så er det det himmelske borgerskapet. Det borgerskapet er ikke en fødselsrett. Du kan ikke få det etter en omstendelig søknadsprosess. Det spørres heller ikke etter utdanning eller forutsetning for å forsørge deg selv økonomisk. Det borgerskapet kan du få ene og alene fordi Gud er god og ikke gjør forskjell på folk (Rom 2:11, Gal 2:6, Ef 6:9; 1 Pet 1:17).

Det er uforståelig for oss metodister at trosfeller rangerer mennesker ut fra demografiske markører, og tar Gud til inntekt for et slikt syn. Hvordan noen som har opplevd Guds nåde, kan nekte andre sin egen, er for oss uforståelig. Metodistkirken fastholder at Gud alltid ber oss løfte blikket fra våre menneskelige konstruksjoner. Vi oppfordrer alle til å følge lovene i landet de bor i, og samtidig kjempe mot urettferdig og menneskefiendtlig lovgivning.

Vi metodister er kalt til å elske frimodig, til å tjene med glede og lede med mot, lokalt, nasjonalt og globalt. Det vi representerer, kjenner ingen grenser. Med våre liv skal vi søke å tjene vår neste med det vi har fått til rådighet. Vi skal ikke sette opp unødige skiller når stengslene har blitt fjernet fra vårt eget liv. John Wesley, vår kirkes grunnlegger, sa «we think, and we let others think» - vi tillater uenighet og oppfordrer til meningsbrytning. «Kristen nasjonalisme» er imidlertid en selvmotsigelse som vår kirke ikke kan være bekjent av.

Metodistkirken i Norge, biskop og tilsynsprester