En relevant, åpen og vital kirke, hvor mennesker finner tro og tilhørighet, og utrustes til tjeneste som Jesu etterfølgere

Forsiden>Shalom!

Shalom!

24.06.2009
Diakon Kari Hay holdt kalls-prekenen på lørdagen under konferansen. Hun tok utgangspunkt i ordet shalom.
Shalom!


























Diakon Kari Hay holdt kalls-prekenen i Øståsen menighet på lørdagen under konferansen.




Kalls - preken ved Metodistkirkens årskonferanse  2009


Kjære årskonferanse, kjære menighet, kjære venner

SHALOM!
To modige unge damer uttrykte for en måneds tid siden et sterkt ønske om forandring: "There must be another way" , var det Israelske bidraget i melodi Grand prix. Det må finnes en annen vei!  Fremføringen var et samarbeid mellom en palestinsk og en israelsk ung kvinne. De brukte Grand Prix som en internasjonal talestol til å målbære et sterkt ønske om forandring i en situasjon som er uholdbar for alle parter både lokalt og globalt.

Den andre veien har et navn. Den heter SHALOM eller salam. Det er freden fra Gud, som virker i mennesker og mellom mennesker; en fred som er uløselig knyttet til rettferdighet og helhet. Den inkluderer også et liv i balanse med naturen. Når vi snakker om  SHALOM, nærmer vi oss evangeliets innerste kjerne. Aller innerst finner vi den kjærlige viljen til å lege sår.

Jeg vil at alle skal reise seg og gi hverandre en fredshilsen- enten dere uttrykker det som SHALOM eller på deres egen måte. La ditt ønske om denne helhetlige freden fra Gud nå så mange som det er mulig fra din posisjon i kirkebenken.


Talen fortsetter under bildet.


Shalom!


























Forsamlingen hilste hverandre med fredshilsen.



Visst kan vi forandre verden sa Changemakers i går. Hvorfor? Fordi det er den samme kraft som reiste Jesus opp fra det døde som reiser det enkelte knuste menneske opp, som gjør det mulig å hele brutte relasjoner mellom mennesker og mellom nasjoner, mellom mennesker og natur. Når vi åpner oss for guds ikke bare forandrende, men forvandlende krefter, er det håp.

Diakoni er endringsarbeid. I mitt daglige arbeid på Soltun folkehøgskole og i samarbeid med tolvtrinnsfolket på SIGMA erfarer jeg stadig hva som er mulig når mennesker åpner seg og tar imot "en kraft sterkere enn meg selv".
Vi erfarer at det finnes en annen vei. 

Dette håpet var det de to kvinnene sang om i Grand Prix.

Harry  Månshus snakket om en arv. Nå vil jeg invitere dere med inn i mitt liv og min erfaring. For meg ble den åndelige arven særlig tydelig under arbeidet med en  studieoppgave i diakoni. Vi ble bedt om å finne et Kristusbilde som skulle vise "min Jesus". Jeg rygget straks tilbake og hadde alle pigger ute: Det finnes ingen privat liten Jesus man kan hygge seg med, bare en universell Jesus, han som levde og lærte oss hvem Gud var. Han som døde og oppstod og etterlot et klart etisk testamente: Dere skal elske hverandre, og Det dere har gjort mot en av disse mine minste, det har dere gjort mot meg - Ikke herske, men tjene.

Jeg likte altså ikke den oppgaven. Etter å ha valgt ut et tilfeldig bilde av El Greco som fremstiller Kristus med tornekrone, åpnet jeg mine foreldres store familiebibel. Den som også inneholder Apokryfene. Men det var ikke Dorées raderinger som fanget min oppmerksomhet. Et gulnet dokument falt ut av Bibelen. Det var brettet. Noen hadde tegnet på det med blyant. Det var et søndagsskoleblad fra tidlig 50-tall. Det var mitt søndagsskoleblad og strektegningene var mine! Det finnes øyeblikk da tiden opphører. Jeg var 5 år og jeg var voksen - på en gang. Bildet på bladet kjente jeg som et støt i magen: Det var Jesus som hvitklett rabbiner med barneflokken rundt seg. Barna var fra hele verden. Jeg husket navnene: Ling fra Kina, Boss på bakken foran Jesus, Sør-Afrikaner, til og med Zulu! Lyse Lill og mørke Karme, hun må være aboriginer fra Australia! Den siste har jeg tenkt mye på, men etter navnet tror jeg hun må være palestiner: Sona. Hun som bare sitter og lytter…

I dette søndagsskolebladet fant jeg mitt grunnbilde av Jesus: Den engasjerte, jødiske læreren fra Palestina med en  menighet som bestod av barn fra hele verden: Den universelle Kristus! Det varme, levende blikket vitner om interesse og engasjement for dem alle.

"Her hos Jesus ser de nok at de er en søskenflokk"

Jeg tror at alle har slike grunnbilder som har gitt retning og farge til vår tro. Jeg fant igjen mitt, og mye falt på plass. Du kan jo tenke etter hvilke bilde som er ditt. Mange uttrykk, Men fortsatt bare EN Kristus.

Da jeg midt i livet fikk en utfordring fra Kirkens Nødhjelp om å jobbe i Mali en periode, var det naturlig å takke ja. Jeg skulle bli kjent med litt flere innen den utvidede søskenflokken. Det ble to år som skapte mye nytt i vår familie, Skjellsettende år vi stadig kommer tilbake til.

 Men det ble krig. Jeg opplevde hvordan et fattig, men levende samfunn ble ødelagt på kort tid. Den glade latteren, kvinnenes tungelyd som alltid gjallet sammen med tam-tam om kvelden – alt var borte. Det var erstattet med taushet og frykt. Guttesoldater med våpen kontrollerte oss i veikryssene. Noen ganger mistet de kontrollen…

Krigen skar seg inn i samfunnet og etterlot seg døde stier brolagt med menneskeforakt. Krigens kynisme er smittsom. Dette var en rystende erfaring. Det var langt fra bildet av en hvitklett rabbiner med alle verdens barn rundt seg.

"Salige er de som skaper FRED" sa Jesus i Bergprekenen. De skal kalles Guds barn. Nordahl Grieg peker på at det er FREDEN som skaper! SHALOM er tilstanden som gjør mennesket kreativt, fritt og levende. Fredsarbeid er en diakonal oppgave. "Blessed are the PEACEMAKERS", står det i den engelske oversettelsen. FREDSMAKERNE! Med ett blir det mer konkret. For fred er ikke bare et anliggende for de som sitter ved forhandlingsbordet og mekler i de store konfliktene. SHALOM starter med at den enkelte tar i mot freden fra Gud i sitt eget liv og virkeliggjør den rundt seg. Denne virkeliggjøringen er et arbeid. Derfor liker jeg FREDSMAKERNE. Det minner om andre håndverk, som brillemaker, urmaker, skomaker, seilmaker. Dette er håndverk som vi forbinder med viktige ting i hverdagslivet. Jeg velger å være litt allegorisk, og bruker disse "makerne" som uttrykk for viktige sider ved diakonien. Skomakeren gir oss noe på føttene så vi kan gå støtt på den steinete og kronglete veien mot fred. Urmakerne er de som hjelper oss å gjøre rett handling til rett tid. Seilmakerne sørger for framdriften. Brillemakerne hjelper oss å se hva som må gjøres og hvem som trenger oss mest. Jeg glemte å nevne instrumentmakerne: de som gjør det mulig for musikerne å hjelpe oss å holde motet oppe og håpet levende. Dessuten kan de blåse høyt i hornene dersom det er fare på ferde, eller vi er på feil spor. Alt dette handler om å skape fred. Hvis noe er Guds håndverk, må det være fredsmaking. Salige er alle som deltar i dette, for de kalles Guds barn! For Gud vil SHALOM – for alle!

Ingen har noen forrang. Nåden er universell. I polemikk med de mest skriftlærde blant jødene var Jesus veldig tydelig: Dere sier dere er Abrahams barn? Gud kan oppreise Abrahams barn av disse steinene!

Guds barn er de som gjør den himmelske faders vilje. Og Gud vil SHALOM.
I historien om Hagar blir dette åpenbart på en særlig måte: Hagar har født Abraham en sønn, Ismael. Senere får Sara Isak. Det blir konflikter, og Hagar jages ut av leiren med barnet sitt. Det er ikke noe nabotelt å sove i. Ingen annen dør å banke på. Bare ørken. Ikke vann. Å bli kastet ut av leiren var den visse død. Men Gud kom til Hagar. Han så henne og viste henne til vannkilden. Deretter sendte han henne tilbake til leiren. I følge tradisjonen var Isak løftets sønn, og dermed jødefolkets stamfar sammen med Abraham. Men Ismael, trellesønnen, var også Abrahams barn. Arabernes stamfar. Og Gud så til Hagar og Ismael også – og berget dem.

Gud ser nemlig – og han ser ikke bare på ett øye! Diakoniens oppgave er å forsøke å se med guds øyne. Særlig viktig er dette når det gjelder arbeidet for fred. Det ble sagt om de gamle Herrnhuterne som John Wesley i perioder hadde et nært forhold til, at de ofte valgte å bli i den lokale menighet framfor å danne egne samfunn. Der varmet de menigheten med sitt nærvær! Jeg skulle ønske det kunne sies om oss Metodister. At vi varmer våre lokalmiljøer, vår konfliktfylte virkelighet med vårt nærvær. At vi ser med Guds kjærlige øyne og gjør noe med det vi ser! Vi har hørt eksempler på dette under konferansen. I Zimbabwe har noen arbeidet under de ekstreme forhold som har hersket der. I Liberia er kirken aktiv i gjenoppbyggingen av landet. På Furuset i Oslo er det samarbeid mellom muslimer og kristne om sosiale oppgaver. I Bergen blir unge mennesker opplært til å lege sår.  Dette er fredsarbeid. Dette er å arbeide for SHALOM.

På Oljeberget i Jerusalem er norske metodister engasjert i driften av et diakonalt sykehus. De vil opprettholde et kristent nærvær i ett av de mest betente og smertefulle konfliktområdene i vår tid. Der står Abrahams barn mot hverandre og sprer død i sporene til Rabbineren og snekkeren fra Nasaret. De arbeider for SHALOM eller salam. Det er det samme ordet. Jøder og palestinere hilser hverandre alltid med Guds fred når de treffes. De kjenner visjonen. De lengter etter den. Men det er så langt frem, og veien er så vanskelig å gå.

Det finnes en rest i Israel og Palestina. Den resten springer ut av Jesus og hans virke. Ca 2 % kristne. Jøder og palestinere. Den Lutherske biskopen i Jerusalem er palestiner. De er fortvilt. Av og til føler de seg overgitt av den kristne verden som ikke alltid ser med to øyne.

There must be another way, sang den jødiske og den palestinske artisten.

Det finnes en annen vei. Derfor er nærværet gjennom Augusta Viktoria hospitalet på Oljeberget i Øst-Jerusalem så viktig. Som kristne må vi hjelpe til å løfte fram Han som er vår fred.  Efeserne 4. 14-18.

Vi har et kraftfullt håp om at forandring er mulig. Fordi vi tror på en Gud som vil SHALOM, som har brutt igjennom med sin virkelighet og gjort oppstandelse til erfaring. Det umulige har jo allerede skjedd! Derfor må vi være nær med troen på Jesus Kristus, frelseren, JA! Forsoneren: JA! Men nå er tiden inne for å løfte fram Kristus FORENEREN!

For det  finnes en annen vei!

Salige er fredsmakerne for de skal kalles Guds barn. Måtte det bli uendelig mange av oss.

Ære være Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd som var, er og skal bli en sann Gud fra evighet og til evighet!

SHALOM






 

NYESTE ARTIKLER
Sommerens høydepunkt venter på deg Les mer
Ledelse som fag
2018-04-19
Kirken tilbyr et nytt kurs i fagfeltet ledelse i samarbeid med MF. Les mer
Bli fadder!
2018-02-06

NETTREDAKTØR

Karl Anders Ellingsen

© 2012 Metodistkirken i Norge.
All rights reserved.

Metodistkirkens logo - korset og flammen - er et internasjonalt registrert varemerke.

ORGANISASJONSNR. (HOVEDNR)

974 230 887

E-post: hovedkontoret@metodistkirken.no

Bankgiro: 8220.02.83747

METODISTKIRKENS HOVEDKONTOR

Postadresse: Postboks 2744 St. Hanshaugen, 0131 OSLO

Kontoradresse: Akersbakken 37, 0172 OSLO

Tel: 23 33 27 00

Powered by Cornerstone