En relevant, åpen og vital kirke, hvor mennesker finner tro og tilhørighet, og utrustes til tjeneste som Jesu etterfølgere

Forsiden>En diakonal hverdag for kirken

En diakonal hverdag for kirken

24.06.2010
På konferansens åpningsdag ble det vist et tablå ved forhandlingenes innledning. Temaet var diakoni i praksis. Her kan du lese teksten som ble lest og se noen bilder fra tablået.
En diakonal hverdag for kirken


























Frivillige hjalp til med å tegne tablået på konferansen.


Tablå på Årskonferansen i Bergen 2010

(Ellen følger Hjørdis opp på scenen, Hjørdis setter seg i en stol, Ellen står ved siden av.)
Hjørdis er blitt 92 år gammel nå. Det er 22 år siden hun ble enke, og hun er blitt vant til å være alene og å være gammel. Hun savner barna og barnebarna sine, men hun skjønner at de eEn diakonal hverdag for kirkenr travle og ikke har tid til å komme så ofte. Ellen fra menigheten ser hun ganske ofte. Ellen kommer for å handle for henne og hjelper henne gjerne med småting. Hun er ikke så pratsom, men for Hjørdis er det et høydepunkt i uka når Ellen kommer. Hun savner menigheten også. Den har vært en del av livet hennes alltid, og hun har vært dere flere ganger i uka, men nå orker hun bare av og til. Hun blir glad når Alf ringer og spør om han skal hente henne. Det er annerledes der nå, andre sanger og det er de unge som styrer. Men det gjør ikke noe, det skal være sånn. På formiddagstreffet treffer Hjørdis de andre gamle. Eller – gamle og gamle – flere av dem har hun vært søndagsskolelærer for, men nå er de blitt pensjonister de også. De som var på Hjørdis sin alder er ikke der lenger, og det hender stadig at Hjørdis lurer på når det er hennes tur.

Ellen (stille dame på rundt 60) har hørt til i menigheten så lenge hun kan huske. Hun kjenner alle. Eller hun vet hvem de er i alle fall, men hun prater helst bare med dem hun kjenner godt. Mange av de andre i menigheten leder møter og synger på gudstjenestene og leder komiteer og sånn. Det tør ikke Ellen. Hun skulle av og til ønske hun var litt modigere. Ellen liker best å være sammen med de gamle, de hun har kjent alltid. Og det er så mye koseligere å drikke kaffe hjemme hos en om gangen, det er mye roligere. Hun handler for flere og hjelper til med småting. Og så passer hun på at sølvet i kirken alltid er pent.

(En dukke eller lignende settes på en stol ved siden av Hjørdis)
Thea er 5 år. Hun går i barnehagen, men skal endelig begynne på skolen til høsten. Hun elsker å tenne lys i kirken, og løper fram med en gang presten sier at de som vil kan tenne lys i lysgloben. Etter det pleier de gå på minisprell og synge og tegne og sånn. Thea liker minisprell. Men hun liker å sitte i kirken også. Det er litt vanskelig å sitte stille så lenge, men mamma har sagt at hvis hun går musestille så gjør det ikke noe om hun beveger seg litt. Hun setter seg ofte hos Hjørdis, for hun har alltid drops i veska si. Oldemoren til Thea døde nettopp, enda hun ikke er like gammel som Hjørdis. Når skal Hjørdis dø egentlig?

(Sissel går opp og stiller seg litt i utkanten av de andre)
Sissel (velkledd dame rundt 50) er direktør i et stort firma. Det er en krevende jobb som har tatt mye tid og krefter, og det er nok riktig å si at den kostet henne ekteskapet. Sissel liker at alt er perfekt, og det skal ikke være noe å utsette på noe som kommer fra henne. Alkohol ble hennes måte å overleve på. Men det er det nesten ingen som vet. Det tok sin tid før hun ville innse at hun hadde et problem, men nå har hun fått hjelp gjennom anonyme alkoholikere. Hun har faktisk også begynt å gå på sinnsrogudstjenester i Metodistkirken. Ikke i nærheten, der hun bor, hun kjører ganske langt for å være sikker på å ikke kjenne noen. Det er så deilig å være anonym, og likevel blant folk som skjønner. Gi meg sinnsro til å godta det jeg ikke kan forandre, mot til å forandre det jeg kan… Det var særlig det første som var vanskelig for Sissel. Men det går bedre nå, littegrann i alle fall.

(Marius løper opp på scenen, smiler til de andre og blir stående)
Marius er 11 år og går i speideren, men bare de ukene han er hos Pappa. Han bor en uke hos hver, og Pappa kjører ham til skolen når det er hans uke. Marius skulle ønske de kunne bo sammen igjen, men han begynner å skjønne at det ikke vil skje, og kanskje egentlig ikke er så lurt heller. Marius har mye energi i kroppen, og stadig havner han i slosskamp. Han skjønner ikke hvorfor egentlig, han bare blir så sint når noe dumt skjer, og det gjør det jo rett som det er. Mamma tror han feiler noe og har tatt ham med til legen. Samma det, egentlig. Det er kult å gå i speideren. De drar ofte på turer og er ute i skogen. Marius liker å gjøre ting. Og så liker han de andre i patruljen og særlig Henning som er leder for dem. Henning er naboen til Pappa, og Marius har spilt fotball med ham i bakgården. Henning gjør at Marius ikke blir så sint hele tiden, han vet ikke hvorfor.

(Petter går opp på scenen, nikker kort til de andre, blir stående sammen med dem)
Petter er snart 40 og i sin beste alder. Han er stadig på farten enten med jobben eller med venner eller ute på tur med sykkelen sin. Han liker at noe skjer rundt ham. Han liker når han får dratt i land gode avtaler på jobben, og særlig når det da ligger an til en real feiring med kollegene. Han har mange venner, og mange av dem har også sykkel. En del av dem er gift og har fått andre ting å tenke på, men Petter er ikke klar for det ennå. Han liker friheten sin for godt.
Petter har vokst opp i kirken, og han går på gudstjeneste av og til fremdeles. Det hender han trenger litt ro i sjela, og da går han i kirken. Det gjør ikke noe at det er litt gammeldags der egentlig, det er noe deilig med de kjente ordene.

 (TP går opp på scenen, smiler til de andre, stiller seg ved siden av Marius)
TP (aktiv ungdom, saggebukse, caps) er 19 år, og snart ferdig med videregående. Thor Petter, heter han egentlig, men han kalles bare TP. Han har nettopp fått til at menigheten hans skal være en grønn menighet. Det var litt kult. Han møtte på menighetsrådet, hadde forberedt seg godt, hadde laget en fin presentasjon og hadde mange gode argumenter. Men han grudde seg litt. De hørte på ham, og etter litt diskusjon som egentlig bare gikk på det praktiske bestemte de at de skulle bli grønn menighet. Men TP måtte være med å ta ansvar for å følge opp, men det gjorde han gjerne. Nå var det bare rettferdig kaffe å få i kirken, og de brukte bare ¼ av det de brukte før i papir. Og de sorterte søppel. Det var litt kult at han kunne få til noe, og få de andre med på noe han foreslo.
TP er opptatt av fred og rettferdighet i verden, og han vil gjerne bidra med noe positivt i samfunnet. Tenk om han kunne få til noe stort? Hvis han fikk det til i menigheten fikk han det kanskje til andre steder også. Han hadde tenkt på å melde seg inn i et politisk parti, men han visste ikke helt hvilket, så da ble det litt vanskelig.
TP lurer på om han skal bli misjonær noen år. Han har vært på leir og sett at de får jo faktisk til mye bra gjennom misjonen. Jo, han har lyst til å reise ut en dag, men DET har han ikke turt å si til noen.

(Pernille smiler og vinker til alle de andre)
Pernille er mammaen til Thea på 5 og Atle på 4 måneder. Det er deilig å være hjemme en stund. Særlig deilig er det når Thea er i barnehagen og hun og Atle har tiden for seg selv. Hun savnet jobben litt og menneskene hun traff der, så hun stakk innom på besøk av og til. Men stort sett hadde hun mer enn nok å gjøre. Hun hadde lenge ønsket seg babysang i menigheten. Det er en periode i livet der man er åpen for nye impulser og vil gi barnet sitt det beste. Nå når hun var hjemme med barn selv var det en ypperlig anledning til å prøve. Hun hadde tatt babysangkurs og lært seg opplegget, og hver tirsdag kom en hel gjeng med mødre, og til og med noen fedre. Jammen hadde det slått an. Ellen var der også for å hjelpe til med formiddagsmat og sånn, og Pernille tenkte hver gang at hun aldri hadde klart det uten Ellen.

(Grace kommer opp på scenen, smiler forsiktig til de andre, hun får et stort smil og en klem av Pernille)
Grace kommer egentlig fra Rwanda, men har bodd i Norge i to år nå. Hun har tre barn, og de to eldste som går på skolen snakker godt norsk. Grace vet ikke hvor mannen hennes er. De kom bort fra hverandre på flukt, og hun har ikke funnet ut hva som skjedde med ham. Det gjør vondt, og hver dag ber hun for ham og håper på gode nyheter. Grace begynte på en gruppe for innvandrerkvinner. Der lærte de norsk, og de lærte så mye av det hun hadde lurt på om det nye landet. Nå klarte hun seg selv mye bedre, og hadde til og med meldt seg til å hjelpe andre som begynte på kurset senere. Det tok faktisk noen ganger før Grace skjønte at det var Metodistkirken hun gikk på kurs i, hun hadde gått i Metodistkirken i hjemlandet også. Pernille som var kursleder hadde fortalt henne litt og invitert henne med på gudstjeneste. Grace hadde savnet en kirke å gå i, men hun hadde ikke kommet så langt før hun begynte på dette kurset. Nå satt hun ved siden av Pernille hver søndag.

(Alf kommer på scenen, håndhilser på alle de andre)
Alf (smilende mann på 65) har vært pensjonist i en måned nå, og han liker det nye livet. Han kjenner alle i menigheten, til og med dem som kommer ganske sjelden, og han passer på å få hilst på alle og slå av en prat med dem han ikke har sett på en stund. Alf og kona har gått i menigheten i 40 år nå. De begynte der da de mistet det første barnet sitt. De bodde langt fra familien sin, og trengte venner og noen som kunne være sterke for dem. Det var en kollega av Alf som tok dem med til Metodistkirken. Der fikk de venner, og der var det greit om de var litt utafor en dag. Særlig Hjørdis hadde vært viktig for dem. Om Alf kunne være for noen det Hjørdis hadde vært for dem…
Nå har Alf selv familie i menigheten, og særlig moro er det når barnebarnet Thea er der. Alf liker barn. Nå har han god tid også, og han kan gjerne hjelpe til litt oftere. Kanskje dra på tur med speiderne. Det hadde vært moro, det. Hvis de trenger en gammel bestefar da…det er jo ikke sikkert.

(Henning kommer opp i speiderskjorte, smiler og vinker til de andre, high5er med Marius, står ved siden av ham.)
Henning er snekker og sånn rimelig fornøyd med livet. Han nærmer seg 30 og bor i en bygård like ved kirka. Han er ikke så mye på gudstjeneste egentlig, for lilleputtlaget han trener har stort sett kamper da. Men han er i kirken hver onsdag. Da er det speider, og han elsker å dra ungene med ut på tur og lære dem rare ting de aldri lærer på skolen. Han liker unger egentlig, og lurer på om han burde bytte yrke. Særlig de ungene som sliter litt har han et helt spesielt øye for. Han har lyst til å ta med 11-12-åringene på en real fjelltur, utfordre dem litt, fiske i elvene og gi dem en følelse av å klare seg selv. Det hadde vært bra for dem, særlig for Marius.
Henning skulle gjerne hatt med en voksen til på disse turene, gjerne en som er eldre og har tid til å prate med ungene. Kanskje Alf hadde hatt lyst?

(Marianne stryker seg på magen, går stille opp og stiller seg litt utenfor, på motsatt side av Sissel)
Marianne bor like ved kirken. Hun er 24 år og gravid. Det ble slutt med kjæresten for noen måneder siden. Litt komplisert selvfølgelig, men like greit egentlig. Marianne kan se kirkedøra fra vinduet sitt. Det ser så fint ut når de står utenfor kirken og prater. På tirsdagene er det massevis av barnevogner der, men hun vet ikke helt hva som foregår. Kanskje hun kan døpe barnet sitt der? Hun kan i alle fall spørre.

Avsluttes med at Christian gir dem nattverd.


En diakonal hverdag for kirken






















Biskopen deler ut nattverden og viser på den måten fellesskapet vi sammen danner.





NYESTE ARTIKLER
Mens vi nærmer oss den ekstraordinære generalkonferansen i februar 2019, sier biskop Christian Alsted at veien frem som en samlet kirke er å forbli i dialog med hverandre. Les mer
Her er programmet. Les mer
Sommerens høydepunkt venter på deg Les mer

NETTREDAKTØR

Karl Anders Ellingsen

© 2012 Metodistkirken i Norge.
All rights reserved.

Metodistkirkens logo - korset og flammen - er et internasjonalt registrert varemerke.

ORGANISASJONSNR. (HOVEDNR)

974 230 887

E-post: hovedkontoret@metodistkirken.no

Bankgiro: 8220.02.83747

METODISTKIRKENS HOVEDKONTOR

Postadresse: Postboks 2744 St. Hanshaugen, 0131 OSLO

Kontoradresse: Akersbakken 37, 0172 OSLO

Tel: 23 33 27 00

Powered by Cornerstone