Metodistkirken mot 2030

Se en forenklet bildepresentasjon nederst i artikkelen.

Du kan laste ned Power Point presentasjonen nederst i artikkelen. Bruk den gjerne i menigheten som utgangspunkt for samtale og planlegging.

 

logo-mk

 

Metodistkirken mot 2030

Knut Refsdal

Hva kjennetegner Metodistkirken? Hvordan forstår vi oss selv og vårt oppdrag? Hva slags kirke ønsker vi å være i Norge i 2020-årene? Disse spørsmålene har vi hatt mange og gode samtaler om de siste årene. Disse samtalene har resultert i dokumentet «Metodistkirken mot 2030», et kortfattet dokument med sju hovedpunkter på én side, som er bevisst formulert slik at ulike tradisjoner innen kirken kan gi sin tilslutning til det overordnede og av en slik karakter at det kan fungere mobiliserende for å finne konkrete måter å leve ut disse idealene på, blant annet gjennom bedre samarbeid, mer samhandling og større synergieffekter. Ideen er at disse hovedpunktene er et fundament som menigheter, styrer og råd utformer sine konkrete planer på bakgrunn av. I denne artikkelen vil jeg presentere hovedpunktene litt mer utførlig.


1 Vi har ett oppdrag:

# Å gjøre mennesker til disipler av Jesus Kristus slik at verden forvandles

På spørsmålet om hvorfor kirken er til, er vårt svar i vår misjonserklæring: «Å gjøre mennesker til disipler av Jesus Kristus slik at verden forvandles». Denne formuleringen rører ved et viktig skille i beskrivelsen av kirkens oppdrag, nemlig at det ikke er Guds kirke som har en misjon i verden, men at det er misjonens Gud som har en kirke i verden, og at vi som kirke kalles til å ta del i og være medarbeidere i den misjonen Gud allerede er i gang med: Som kirke er vi kalt til å ta del i Guds drøm for mennesket og denne verden. Vi er kalt til å ta del i Guds lidenskap for en annen verden, en verden av rettferdighet og fred. Derfor tror vi at vi er på vårt beste, lever opp til det vi tror vi er til for, når vi bidrar til at mennesker, relasjoner mellom mennesker og samfunn forvandles - lokalt, nasjonalt og globalt. Dermed blir det også tydelig at misjon er mer enn det misjonsselskapet gjør. Misjon er hele kirkens oppdrag. Misjon er heller ikke noe kirken gjør, kirken er misjonal, fordi den er sendt.

Vi gjør verden litt bedre når vi forkynner tro og etterfølgelse, nåde, kjærlighet, nye muligheter, trygghet og håp. Vi gjør verden litt bedre når vi legger til rette for gode og inkluderende fellesskap. Vi gjør verden litt bedre når vi tilbyr arenaer for meningsfullt engasjement og samtaler om viktige spørsmål i livet. Vi gjør verden litt bedre når vi uttaler oss om aktuelle samfunnsspørsmål eller engasjerer oss i politikk. Vi gjør verden litt bedre når vi bidrar til å bygge veier, broer, brønner, skoler og kirker sammen med våre misjonspartnere. Vi gjør verden litt bedre når vi gir avgjørende bidrag til markeringer av viktige hendelser i livet som dåp, konfirmasjon, vigsel og begravelse. Vi gjør verden litt bedre når vi skaper rom for barn og unges livsutfoldelse.

Misjonserklæringen har sammenheng med selve nøkkelordet i metodistisk teologi; nåde: For vår kirkefar John Wesley var det helt fundamentalt at Gud forholder seg til verden gjennom nåde. Det er på grunn av sin nåde at Gud har sine drømmer, sin lidenskap og sin kjærlighet for verden og oss mennesker. Helt grunnleggende sett forstår vi oss som en kirke som er kalt av Gud til å formidle Guds uendelige nåde, kjærlighet og frelse for alle mennesker, alle samfunn og alt det skapte.

Misjonserklæringen vår må kunne karakteriseres som hårete, for å si det med et kjent begrep, men sånn må det være. Det er motiverende å være med i en kirke som tør å si at verden kan forvandles, at vi tror vi har en oppgave, at vi kan gjøre en forskjell. Vi må tørre å si det. Folk opplever det attraktivt å vite at det er dette vi vil. Da blir folk inspirert, utfordret, gitt tro og motivasjon. Det handler om å bruke livet på noe som er større enn oss selv. Hårete mål er attraktive for folk.


2 Vår deltakelse i Guds misjon uttrykkes i:

# Forkynnelse til tro og etterfølgelse
# Diakoni

I Kirkenes Verdensråds misjonsdokument, «Sammen på vei mot livet», står det et flott uttrykk: «Mission is finding where the Spirit is at work, and joining in». Som sagt: Misjon er hele kirkens oppdrag, og Guds misjon er en holistisk misjon som gir seg utslag i evangelisering/ forkynnelse til tro og etterfølgelse, gudstjenestefeiring, undervisning, diakoni, tros- og livssynsdialog og politisk engasjement. På denne måten bindes forkynnelse til tro og etterfølgelse og diakonien sammen.

Vi definerer diakoni på denne måten: «Diakoni er en følge av Guds nåde og vår respons på Guds kjærlighet uttrykt gjennom holdninger og handlinger til beste for medmennesker og skaperverket. Diakoni uttrykkes gjennom omsorg for medmennesker, bygging av inkluderende fellesskap, arbeid for fred og rettferdighet og solidaritet med hele skaperverket».

Dermed blir ikke diakonien noe instrumentelt eller noe som er et tillegg til det egentlige, men en del av kirkens helhetlige tjeneste. Ved å skille disse to etablerer vi et kunstig skille mellom det åndelige og det sosiale som er fremmed i metodistisk teologi. Gud har omsorg for hele skaperverket og alle sider ved menneskers liv, derfor skal kirken også ha det. Bakgrunnen for dette finner vi i Jesu egen tjeneste: Det Jesus gjorde for å møte menneskers temporære og fysiske behov var ikke bare instrumenter for å tilby dem frelse, men en integrert del av hans frelsende verk. Det er mange eksempler i Jesu liv og forkynnelse som understreker dette: Da Jesus mettet fem tusen (Matt 14:13- 21) viste han at han var opptatt av at mennesker skulle ha mat og av deres forhold til hverandre; Da Jesus gav disiplene lov til å plukke aks fra åkeren på sabbaten (Mark 2:23-28) viste han at han satte menneskers sult over den religiøse loven. Sulten, ikke loven, var bestemmende, for det som tjener menneskenes behov er hellig; I liknelsen om den barmhjertige samaritan (Luk 10:25-37) er budskapet at mennesker i nød har førsteprioritet, selv foran religiøse plikter; I liknelsen om dommen (Matt 25:31-46) bandt Jesus religiøst liv og omsorg for mennesker sammen som to sider av samme sak.


3 Vi er kirke med:

Metodistkirken har en spennende og unik begynnelse: Ordet «metodist» ble første gang brukt – som et skjellsord – om Wesley og hans kamerater på universitetet i Oxford. Tre sammenhenger preget dem og gav retning til deres kristendomsforståelse: For det første universitetsmiljøets tenkende og fornuftsorienterte miljø, med vekt på vitenskapelige studier. For det andre bønnemøtets intime og følelsesladde atmosfære med vekt på betydningen av en relasjon til Gud. Og for det tredje praktisk tjeneste i verden, som undervisning for fattige barn, besøk av fanger i fengslet og matutdeling. Med åpne hjerter, åpne sinn og åpne dører, er vi derfor kirke med hjerte, hode og hender.

# Hjerte

Hjertet handler om forholdet til Gud og andre mennesker og metodismen har blitt kalt for «det varme hjertets religion». Det er ikke bare fordi vi tror at ethvert menneske kan få et personlig møte med Gud. Varmen har en enda bredere basis: Den er en grunnholdning som gjennomsyrer hele vår måte å tenke om og være kirke på. Mennesket blir til i relasjoner, til Gud og til hverandre. Vi tror på en allestedsnærværende Gud, en Gud som søker hver enkelt av oss for å omslutte oss med nåde, kjærlighet og omsorg, og som har gode tanker for oss. Jesus selv lærte oss hvor viktig relasjonen til Gud er. Denne relasjonen uttrykkes framfor alt i gudstjenestefeiring, bønn, lovsang og tilbedelse. Derfor er også menigheten viktig. En kristen har fått nytt liv ved troen på Jesus Kristus. Dette livet trenger næring og gode vekstvilkår. Menigheten er Guds spesielle møtested, et sted hvor Gud har valgt å vise seg på en spesiell måte for oss mennesker. I menigheten opplever vi å ha et fellesskap med Gud og hverandre, hvor vi blir styrket og bevart i troen, og hvor vi blir istandsatt til å tjene medmennesker og Gud i hverdagen. I tråd med dette har Metodistkirken alltid tenkt stort om menigheten.

# Hode

Hodet understreker at også de kognitive sidene ved mennesket tas med når teologien skal utvikles og kommuniseres, men også når kirkens tjeneste skal utformes. Dette uttrykkes i det såkalte kvadrilateralet som sier at teologien blir til i en vekselvirkning mellom Bibelen, tradisjonen, erfaringen og fornuften. Sistnevnte er et viktig verktøy for kirken i dens arbeid med å ta dagens utfordringer på alvor og frambære et troverdig kristent vitnesbyrd for den tiden vi lever i: Med fornuften leser og tolker vi Bibelen; med fornuften avgjør vi om det kristne vitnesbyrdet er klart og forståelig; med fornuften stiller vi spørsmål ved troen og forsøker å forstå Guds vilje; og med fornuften forsøker vi å fortolke det kristne budskapet i overensstemmelse med annen menneskelig viten.

# Hender

Hender handler om tjenesten og om de åpne dørene: En kirkes dører skal alltid være åpne – begge veier. Det betyr både at kirken forstår seg selv som sendt, som en kirke som skal ta imot og leve Guds rike og utvide dette til enda flere, men også at kirken alltid skal leve i nærkontakt med sine omgivelser og la seg forme av disse. Bevegelsen ut kan bare fullføres om vi er forankret i de to andre relasjonene: Vi må være forankret i relasjonen til Gud for ledelse og kraft, og vi trenger å gjøre dette sammen som fellesskap.

Det kan med stor rett hevdes at Metodistkirken er skapt for dristig og kreativ tjeneste. Vi startet ikke som en kirke. Vi startet som en bevegelse av mennesker som ville respondere på behov de så i samfunnet. Derfor har vi historisk vært preget av en stor grad av pragmatisme i hva vi gjør som kirke. En av metodismens styrker har vært dens evne til å respondere relevant på aktuelle utfordringer. Vi er opptatt av å gjøre en forskjell. Det skal merkes i et lokalsamfunn at det er en metodistkirke der.

Å være kirke med hjerte, hode og hender uttrykker et metodistisk helhetssyn på livet. Dette er et typisk uttrykk for metodistisk trosforståelse: Vi legger stor vekt på sammenhengen mellom det personlige forholdet til Gud og på troens sosiale konsekvenser. Personlig tro og den enkeltes forhold til Gud innebærer alltid kristen misjon og tjeneste for verden. Disse er gjensidig og styrker hverandre. Tro fører til mer enn personlig fromhet: Kjærlighet til Gud er alltid forbundet med kjærlighet til vår neste, en lidenskap for rettferdighet og fornyelse i verdens liv.


4 Vi legger til rette for fire praksiser:

# Radikal gjestfrihet

Menigheter som praktiserer radikal gjestfrihet viser et aktivt ønske om å invitere, ønske velkommen, motta og ta vare på alle som kommer til kirken, slik at alle kan kjenne seg hjemme. Radikal beskriver det som er drastisk forskjellig fra vanlig praksis, noe som overgår normale forventninger.

Vi hevder at Guds nåde er nærværende i alt det skapte. Ingen og ingenting er utelatt fra Guds nåde og omsorg. Det er grunntrekket i metodistisk tro. En kirke som lever med en sånn grunnholdning, kan ikke gjøre annet enn å praktisere varme, omsorg og radikal gjestfrihet: Det handler om å invitere, ønske velkommen, motta og ta vare på alle som kommer til kirken, slik at alle kan kjenne seg hjemme. I Metodistkirken skal det finnes rom for det enkelte menneskes liv.

Kirken er et frelsesformidlende, forsonende og helende fellesskap og vi tror at en lokal menighet bærer i seg muligheter til å bety så mye for mennesker, i glede og sorg, i lovsang og klagesang, som et sted der vi tar ansvar for hverandre, der vi finner omsorg, der vi blir sett som hele mennesker, der vi blir del av et større fellesskap, der vi kan komme som vi er, der vi gir hverandre rom til å være oss selv og der vi i fellesskap skal forsøke å få ut av hverandre det beste vi har å gi.

# Livsnær gudstjeneste

I gudstjenesten samles vi for å møte Gud, som kan bruke gudstjenesten til å forvandle liv, helbrede sår, fornye håp, forme beslutninger, provosere endring, inspirere medfølelse og binde mennesker til hverandre. Menigheter som har livsnære gudstjenester gjør sitt ytterste for at mennesker skal møtes der de er, på sine betingelser.

I Apg 20:7-12 får vi et innblikk i den tidlige kirkens gudstjeneste. Men det er også et annet poeng i denne teksten: «I vinduet satt en ung gutt som het Evtykos. Da Paulus talte så lenge, falt han i dyp søvn, og overmannet av søvnen falt han ut av vinduet fra tredje etasje. Da de tok ham opp, var han død»(Apg 20:9). Han var sikkert ikke den første, og han blir definitivt ikke den siste, som har sovnet på en gudstjeneste.

Også i dag finnes det Evtykos-er, og det ikke bare blant unge. Et av kirkens største problemer i Norge i dag, vil mange hevde, er at så mange opplever den som lite relevant. Derfor er en av dagens største utfordringer for kirken i Norge å få nye mennesker inn i kirken og få dem til å engasjere seg. Jeg tror dette er helt vitalt for kirkens framtid i Norge, og det er en utfordring som møter oss på mange plan: Det handler om livsnær og relevant forkynnelse som tar utgangspunkt i mennesker der de er, det handler om kulturelle uttrykk, som musikk og samværsformer, som mennesker kjenner seg igjen i, det handler om å skape arenaer for fellesskap og engasjement som lar folk engasjere seg og ta ansvar og det handler om å legge til rette for at mennesker kan uttrykke seg med et språk de er kjent med.

# Utrustende trosopplæring

Målrettet trosopplæring handler om alt som hjelper oss til å vokse i tro, for eksempel bibelstudier, søndagsskole, støttegrupper og bønneteam. Menigheter som praktiserer målrettet disippelgjøring tilbyr muligheter for mennesker i alle aldre å lære hva disippelskap betyr i dag.

Noe av det fineste med kirken er at det pågår en kontinuerlig samtale om eksistensielle spørsmål: Hvor kommer vi mennesker fra? Hva er meningen med livet? Finnes det en gud? Hvordan kan vi leve gode og meningsfulle liv? Hva skjer etter døden? Svarene på slike spørsmål skal vi ikke overlate til psykologien eller filosofien alene. Kirken har 2000 års erfaring med slike spørsmål.

Det er en som har sagt at bare den kirken som hjelper mennesker å leve, vil overleve. Det er presist formulert. Derfor er det så viktig med arenaer som tilbyr samtaler og refleksjoner, som bibel- og samtalegrupper, undervisningssammenhenger, kurs, ulike møteplasser og andre mindre grupper. Dette er forpliktende fellesskap som formidler erfaringen av Guds nærvær gjennom å dele liv med hverandre, og som rett og slett skal hjelpe oss til å leve, blant annet ved å tilby utrustende trosopplæring, slik at vi kan være etterfølgere av Jesus i vår tid.

# Dristig tjeneste

Tjenesten handler om det vi gjør for å utgjøre en forskjell i andres liv, enten de er en del av menigheten eller ikke. Dristigheten presser oss ut av komfortsonen vår, til mennesker, situasjoner og behov som vi vanligvis ikke vil møte. Menigheter som praktiserer dristig tjeneste, tilbyr muligheter for mennesker til å gjøre en forskjell i andres liv.

Vi har snakket mye om behovet for dristig tjeneste de siste årene. Med det ønsker vi å legge til rette for at mennesker kan være med på å gjøre en forskjell i eget og andres liv. Vi tror at kirken i vår tid må finne nye måter å være kirke på. Vi lever i en overgangstid, med store forandringer på mange hold. Mange av de endringene vi ser, så vi også før pandemien, men denne har definitivt forsterket disse. Derfor trenger vi å minne hverandre på at kirken eksisterer i og for verden og at det viktigste bidraget en kirke kan gi i sitt lokalsamfunn er å gjøre godt, i og utenfor kirken – og med det bidra til å gjøre verden litt bedre.

I dag har vi et stort behov for nye typer menigheter, og for andre nye og friske uttrykk for hva det vil si å være kirke. Vår kombinasjon av å være både en kirke og en bevegelse, betyr at vi er designet for alltid å være i bevegelse, alltid være dynamiske når det gjelder å forme kirkens tjeneste.


5 Vi inspireres av fem framtidsbilder:

# En kirke som er utadvendt i sin søken etter å fremme Guds rike i verden

En selvopptatt kirke, som først og fremst er opptatt av egen overlevelse, er både umoden og lite attraktiv. For en selvopptatt kirke er også veien kort til å se på dem vi er til for, menneskene i dagens samfunn, som midler som skal dekke våre behov.

I verden søker vi å formidle Guds rike og Guds virkelighet til alle mennesker fordi vi bekjenner troen på at Gud alltid er virksom. En misjonal kirke er en inkarnatorisk kirke. Det betyr blant annet at enhver menighet må engasjere seg sin lokale kontekst og spørre seg hva det betyr å være sendt dit av Gud. Enhver menighet er sendt til sitt lokalmiljø og kalt til å være kirke i, med og blant menneskene som bor der.

Dessuten må det også nevnes: Det å være kirke handler ikke bare om det som skjer i kirken. Vi er kirken og vi er kirke hele tiden. Vi er alle kalt til å leve et liv i Jesu etterfølgelse, som en disippel. Derfor er Metodistkirken så tydelig på at kirken er en strategisk base for medlemmenes engasjement: Når vi engasjerer oss i idrettslag, i foreningsliv, i politikk, når vi uttaler oss i aktuelle samfunnsspørsmål, når vi engasjerer oss i lokalmiljøet, eller på jobb, på skole eller hvor vi er: Vi er kirke også da. Det vi gjør for å gjøre verden litt bedre i de sammenhengene, er nettopp et uttrykk for kirke, for kirken, det er deg og meg, oss.

# En kirke som utvikler nye måter å være kirke på

Sammen med andre kirker i Norge er vi engasjert av konseptet «Kirke på nye måter». Inspirasjonen bak dette initiativet kommer fra det engelske konseptet «Fresh Expressions» der blant andre Metodistkirken i mange år har arbeidet for å etablere nye typer trosfellesskap. Som et resultat av dette har det vokst fram mange nye typer trosfellesskap som har til hensikt å være kirke for, sammen med og midt blant mennesker på måter som oppleves relevante for mennesker som ikke har noen bakgrunn i en kirke. Det finnes i dag et nærmest uendelig antall ulike fellesskap, som nettverkskirker, søkerkirker, kafékirker, klosterpregede kirkefellesskap, surferkirker, ungdomsmenigheter og barnemenigheter, for å nevne noen.

Om 20 år vil forhåpentligvis Metodistkirken romme mer mangfold og flere uttrykk for kirke: Vi vil fortsatt ha mange tradisjonelle menigheter, men også flere diakonale sentere, oppholdssteder for ungdom, kafékirker, lavterskeltilbud som også gir anledning til samtaler om liv og tro, for å møte eksistensielle behov, for å nevne noen eksempler. Her er det bare fantasien som setter grenser for hva vi kan gjøre, selv om det i praksis nok også er slik at en statisk forståelse av hva kirke er, også setter begrensinger for hva vi tenker er mulig.

# En kirke som løfter fram og gir stort rom for barn og unge

En av våre store utfordringer er å skape rom for en tro som er stor nok. Det er dypt problematisk når ungdom i dag, også våre egne, flykter fra kirken fordi den er for overbeskyttende og framstiller det utenfor kirken som lite interessant, fordi de opplever at kriser kan gjøre at man mister troen, fordi kirken oppleves som irrelevant og ikke-vitenskapelig og fordi kirken har forenklede svar på utfordrende spørsmål. Da blir det lett at man lever i to virkeligheter, en i kirken og en utenfor –
med hver sine sett av svar. Det går ikke i det lange løp.

På mange og viktige måter representerer ungdommene kirkens førstelinjetjeneste. De kjenner den konteksten vi arbeider i, språket, kodene og de sosiale samværsformene. Derfor må vi lytte til dem og gi dem rom til å utfordre oss.

Den verdenen som ligger foran oss, er radikalt annerledes enn den verdenen som ligger bak oss. Den krever andre verktøy, andre tankemåter, nye måter å være kirke på, både hva gjelder organisering og innhold. Derfor må vi utforske og engasjere oss i samtaler om: Hvordan forstår vi Gud? Hvordan snakker vi om Gud? Hvordan er Gud relatert til vår virkelighet? Dette kan skape åpnende og interessante samtaler.

# En kirke som er samfunnsengasjert og relevant

Kirkens største utfordring er en teologisk orienteringskrise: Hva har kirken å si til mennesker i det moderne samfunnet? Hvordan snakker vi teologisk sant og eksistensielt relevant om Gud, om kors og oppstandelse, om synd og tilgivelse, om nåde, kjærlighet og rettferdighet? Hvordan finner mennesker seg hjemme i den kristne tro?

For Metodistkirkens del handler den teologiske orienteringskrisen blant annet om å tenke nytt om synd og nåde, tro og gjerninger, rettferdiggjørelse og helliggjørelse, bibel/tradisjon og erfaring/fornuft, omvendelse og misjon, individ og fellesskap, ordinerte og lekfolk og kirke og samfunn. Det er teologien som er den viktigste kilden til at kirken igjen kan finne sin relevans og selvforståelse. Det er også bare slik at kirken kan bli en arena for samtaler om de store spørsmålene i tilværelsen, en relevant samtalepartner om eksistensielle utfordringer.

Vi har ikke alle svarene på alle spørsmål, men vi søker sannheten, og når vi gjør det forsøker vi å lytte til både andre menneskers erfaringer og klokskap, men også visdom som kommer oss i møte fra andre hold, enten det dreier seg om filosofi, psykologi, historie, naturvitenskap, kunst eller andre sammenhenger.

# En kirke som har en sterk VI-følelse midt i et mangfold

Metodistkirken framstår ikke alltid på en enhetlig måte. Det skyldes at vi ikke er en homogen kirke. Vi har og vi verdsetter et vidt spekter av personlige synspunkter og arbeidsformer, som ikke nødvendigvis står i motsetning til hverandre, men som heller ikke lar seg profilere entydig. I stedet for å se på dette som en svakhet, kan det ses på som en styrke. I kirken tolereres - eller: ønskes - mangfold, diskusjon og uenighet. Det har med troverdighet å gjøre.

Derfor kan heller ikke Metodistkirken kopiere suksessmenigheter - ofte av evangelikal type - som framstår enhetlige, homogene og nisjeorienterte med en rendyrket profil, og som er villige til å ta de fordeler og ulemper dette medfører, herunder at noen velger andre alternativ.

I 1 Kor 12 gir Paulus oss en beskrivelse av livet i menigheten i Korint. Det er tydelig at det er to fallgruver vi kan falle i som medarbeidere i kirken: I vers 15 står det: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen». Det er den som sammenlikner seg selv med andre, som føler seg utklasset av de andre som er så mye bedre og som derfor trekker seg tilbake fra medarbeiderskapet. I vers 21 står det: «Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke, eller hodet til føttene: Jeg har ikke bruk for dere». Det er den som klarer seg alene, som vet alt og som trekker seg unna medarbeiderskapet fordi han eller hun er sterkere enn de andre.

Det kan neppe sies sterkt nok: Kirkens styrke ligger ikke først og fremst i hva de enkelte menighetene, MBU, MK, Misjon, MNA, Hovedstyret eller Kabinettet kan gjøre. Vår styrke ligger i hva vi kan utrette sammen! Derfor må vi tenke mer helhetlig. Derfor må vi tenke på hvordan vi kan «spille» hverandre gode. Derfor må vi øve oss på å bli bedre på å heie på hverandre!


6 Vi forplikter oss til seks grep:

De følgende seks punktene har vi kalt «grep». Kanskje kunne vi brukt ordet «strategi»? Kanskje kunne vi også sagt at dette er prosessmål, ikke resultatmål. Det vi gjør, framfor å sette tydelige tallmål, er å fokusere på det vi opplever at det er rett å gjøre som kirke. Slik opplever vi at vi svarer på spørsmålene om hvordan vi forstår oss selv og vårt oppdrag og hva slags kirke vi ønsker å være i Norge i 2020-årene. Slike prosessmål skaper energi og fart.

# Frigjøre ressurser og midler til nytenkning, innovasjon og endring

Dette handler om at vi kontinuerlig må stille spørsmål ved hvordan kirkens økonomiske og personellmessige ressurser brukes. Fra 2021 har vi fått frigjort økonomiske midler, knyttet til «Kirke på nye måter», som har til hensikt å gi drahjelp til nye tiltak i menigheter og grupper. Vi har en del ting på gang: Flere steder er det etablert kontakt mellom menigheter og diakonale institusjoner som Blå Kors, Kirkens Bymisjon og KFUK/M. Som oftest tar et slikt samarbeid utgangspunkt i at man ser på lokale behov – gjerne i samråd med lokale myndigheter – og deretter vurderer om og hvordan man skal respondere.

# Tilby menighetsrådgivning og læringsfellesskap til alle menigheter

Vi tilbyr menighetsrådgivning til alle menigheter som ønsker å nyttiggjøre seg av kompetansen til en ekstern rådgiver og vi har tre læringsfellesskap som fungerer, knyttet til henholdsvis diakonale tiltak, Naturlig menighetsutvikling og sinnsrogudstjenester. Noen lærdommer fra menighetsrådgivningen så langt er det verdt å merke seg: En tydelig forankring i menighetens organer og involvering fra mange er viktig; Aktive tiltak må begrenses; Menighetsutvikling er langsiktig fokus, ikke et skippertak; Menigheten trenger tydelige prosesseiere; Man behøver kontinuerlig evaluering.

# Gjennomgå kirkens organisasjon og arbeidsmåter for å styrke den misjonale kraften

På dette punket er det mye vi snakker om og jeg vil peke på to saker: For det første: Hvordan tilrettelegger vi for bedre samhandling mellom ansatte og frivillige, der det tas tilstrekkelig hensyn både til prester og diakoners profesjonsidentitet og unike kompetanse, men som også er i overensstemmelse med «det allmenne prestedømmet» og nådegavetenkningen i Det nye testamentet, som sier noe om alle kristnes likeverdighet, også i lære- og ledelsesembetet i kirken? Særlig handler dette om hva som må gjøres annerledes når flere og flere menigheter ikke har ansatt i full stilling. Det har også noe med at frivilligheten i dag finner nye former - har vi tatt nok hensyn til det?

Og for det andre: Hva er forholdet mellom sentral styring og lokal selvstendighet? Bør kirken styres mer nedenfra? En sentral problemstilling er hvorvidt praktiseringen av konneksjonalismen faktisk kveler lokalt initiativ og eierskap? Metodistkirken trenger neppe å bli mer toppstyrt. Det holder med forsvarlig forvaltning, enhetlige rammer og felles identitet. Vi kan redusere antall saker til nasjonal behandling til et nødvendig minimum og vedta noen få samlende ordninger som hele kirken er forpliktet på. Hvis man tenker at kirken er lokal og at det som kan besluttes lokalt bør besluttes lokalt, bør årskonferansen ha færre saker.

# Invitere til brede samtaler om hvordan kirkens teologi skapes, uttrykkes og realiseres

Vi har et ønske om at menigheter – og mange i menighetene - i mye større grad enn hva som er tilfelle i dag engasjeres i brede samtaleprosesser om hva det vil si å være kirke: Hvordan kan vi snakke sant og relevant til dagens mennesker? Hvordan utformer vi kirkens tjeneste? Dette handler om hva det vil si å være kirke og hvordan teologien skapes, uttrykkes og realiseres. Det å sette slike spørsmål på dagsorden er faktisk ikke så langt unna dagsordenen på den første Årskonferansen i Metodistkirken, som John Wesley innkalte til i 1744: What to teach. How to teach. How to regulate doctrine, discipline, and practice.

# Etablere helhetlig trosopplæring og lederopplæring

Vi vil fortsette å utvikle ledere som forvandler kirken og verden. Da trenger vi å tenke mer helhetlig om lederopplæringen. Nå gjøres for mye uavhengig av hverandre. Og det er dessverre litt for typisk: Vi tenker i siloer, med tydelige ansvarsområder – og mye er bra med tydelig ansvar – men vi må tenke mer helhet. Trosopplæring er for eksempel ikke bare MBUs ansvar.

# Øke satsingen på digitale plattformer

Så har de siste årene lært oss noe om betydningen av digitale medier. Det har skapt mye bra hos oss. Dette arbeidet må vi fortsette. Ikke som en erstatning, men som et viktig supplement til ordinær virksomhet.


7 Til sjuende og sist er det våre valg, vår medvirkning og vårt engasjement i og for Guds misjon som avgjør kirkens framtid.

Dette punktet understreker at kirkens styrke og muligheter ligger i oss og at det er våre valg som avgjør hva som skjer i kirken. Derfor trenger vi en reell ansvarsmobilisering, for deltakelse, medvirkning og engasjement. Da er følgende momenter viktige:

  • At kirken skal være et fellesskap der vi kontinuerlig reflekterer over hvordan vi framstår og hva vi gjør.
  • At vi kjenner at vi har et felles ansvar for å legge til rette for god utvikling.
  • At utvikling skjer i dialog og samhandling.
  • At vi ved å vurdere planlegging og gjennomføring av virksomheten, utvikler en rikere forståelse av god praksis.
  • At god ledelse prioriterer utvikling av samarbeid og relasjoner for å bygge tillit.

 

Du kan laste ned Power Point presentasjonen her.