Nytter det å be?

Inngangen til 2009 med global finanskrise, krig i Gaza og voldsomme gatekamper på Karl Johan, minner meg om inngangen til 1990. Den gang kjente vi uroen for at krigshandlinger skulle bryte ut i Golfen. Jeg bodde i Bergen, og vi var samlet i en fullsatt Mariakirke en sen kveld til forbønn for verdensfreden. Jeg kan enda fornemme den stemningen som rådet der vi samstemmig ba om fred.

Som ”bønnesvar” fikk vi Golfkrig og kong Olavs død. Og spørsmålet ble den gang som i dag: Er Gud en vi kan regne med når vi ber? Kan vi påvirke Gud med våre forbønner? Nytter det å be? Er bønn bare verdifull når vi får det svaret vi har bedt om? Kjenner vi uroen og fortsetter å søke Gud, eller er vi i ferd med å resignere slik folk er i ferd med å gjøre i Midt-Østen, også for to tusen år siden?

Bibelen sier at den Gud vi ber til, bor i det høye og hellige. Når vi ber, kjenner vi kanskje som Moses trang til å gripe til sandalremmene eller skolissene. Vi trenger å ta av oss skoene og erkjenne at vi er på hellig grunn. Når vi har ydmyket oss og erkjent at Gud er Gud, leser vi i Jes 57,15:

”I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.” Gud bor altså ikke bare i det høye og hellige. Når vi erkjenner våre begrensninger så det er like før mismotet tar oss, hvisker Gud til oss at det vi regner som våre fremste begrensinger, er Guds muligheter. Da kommer Gud og sier: ” Jeg vil vekke de nedbøydes ånd til liv og gjøre de knustes hjerter levende.” Gud gjør noe der vi vil gi opp og der vi står maktesløse. Paradoksalt nok blir vår maktesløshet Guds mulighet. Det nytter å be!

Yngvar Ruud

Kalender