Med hodet i himmelen
og beina på bakken

Forsiden>Hva skjer i den lokale menighet når lekfolket tar ansvar?
Landslekleder Berit Westad taler til konferansen i Oslo.
Landslekleder Berit Westad taler til konferansen i Oslo.

Hva skjer i den lokale menighet når lekfolket tar ansvar?

2013-05-30
Landslekleder Berit Westad sin tale til konferansen.

En tro og en kirke for hele livet. Gir oss mange tanker, og vil sikkert gi oss innspill videre i konferansen. Jeg vil gi dere mine. De er farget av min rolle som konferanselekleder, delegat til sentralkonferansen i Litauen sist høst, medlem av sentralkonferansens råd og menighetsmedlem. Det er en utfordring å være kirke for hele livet. Det er en glede å se barn vokse opp i menigheten, finne sin tro på Gud, men så finner de kanskje ikke sin plass i det kristne fellesskap. Vi har noen mangler i dagens voksne generasjoner.


Fra Sentralkonferansen i Kaunas, Litauen sist høst vil jeg gi dere en metafor den er hentet fra Laity adress. En lek delegat, en ung kvinne, skildrer utviklingen av troen fra barn til ung voksen. Metaforen hun bruker er å gå over en bro, over skittent sølevann. Det er mange hull i
broen med manglende planker, store gap mellom plankene. Det er lett for en liten fot å snuble, trå mellom plankene, falle og forsvinne i det grumsete vannet. Det er barndommens bro, trosvandringen fra barn til voksen, etter hvert blir både plankene og sølevannet borte, målet; evigheten og himlen er foran.


Rebecca Steinvig, har skrevet og holdt talen som var lekfolkets innspill til sentralkonferansen og den finnes å lese i sin helhet på www.metodistkirken.no


Hun skildrer på en fremragende måte hvordan det er å vokse opp i kirken, den forvirrende dualisme, dobbeltheten, som møter de unge innenfor og utenfor kirken. Den følelsen det er å ikke klare og leve opp til de mål og forventningene kirken og de selv har blitt opplært til for
sitt kristne liv. Det er hardt å innrømme at en ikke er perfekt og at livets realiteter innhenter oss.


Hun hevder at som kirkemedlemmer har vi vært alt for lenge innenfor kirken, vært passive, ikke møtt menneskene i de vonde og vanskelige livssituasjonene som utfordrer oss og våre tanker på hvordan det skal være «hos oss». Hun utfordrer oss til å «gå ut», bli gjørere av ordet og fortelle om vår kristne tro, frimodig der vi ferdes, ta del i de utfordrende situasjonene, se de personene vi møter og hjelpe hverandre videre.
Jeg tolker det som et rop om hjelp fra en medvandrer som kan veilede, guide, støtte, hjelpe og være veiviser over denne farefulle broen fra å være barn med en barnetro til å være en voksen, aktiv menighetsmedlem.


Dette samsvarer med bl.a. signaler fra unges rådsmøte, en del av Norges Kristne Råd. Det er vanskelig å vokse opp i kirken, ta standpunkt for Jesus og så gå ut i hverdagen og finne frem til en måte å leve livet på som samsvarer med det vi lærer dem.


Min refleksjon blir hva kreves av oss for at vi virkelig kan ta del i de unges krevende hverdag og våger vi å tenke tankene helt ut? Er ikke dette det diakoni egentlig handler om?


Episcopal adress, biskopenes budskap til samme konferanse, biskopene Hans Växby og Christian Alsted. Denne talen kan også leses i sin helhet på samme hjemmeside.
De gir oss en klar samfunns/kirkeanalyse, behov for endring på en rekke felt, det som er mest aktuelt for meg å ta dere med på er tankene om å bevege seg fra en kirke der det er presten som gjør det meste i kirken til en kirke mer tydelig preget av lekfolk. Litt spissformulert; fra en prestestyrt kirke til et myndiggjort lekfolk. For egen regning kan jeg legge til at noe av det jeg legger i et myndiggjort lekfolk; de kjenner kirkens Herre og oppdrag, de vet hva slags kirke de vil ha, de vet å uttrykke sin mening, ta på seg ansvar og tjene hverandre.


Biskopene snakker om at det å følge Jesus er å være i bevegelse, ikke være lenge på ett sted. Være noe mer enn en seremonikirke, der vi ikke alltid bryr oss så veldig om å rekke ut til folket. Det å endre seg i pakt med tiden vi lever i krever gjennomgripende endringer stadig
vekk. Biskopene etterlyser at våre menigheter inviterer mennesker inn i fellesskapet, helst i mindre grupper hvor hensikten er å åpne menneskenes hjerter og sinn for evangeliet. Der er leke sammen med andre leke, studerer skriften, ber sammen og utviklere seg som disipler.


Modellen er kjent for oss alle. De etterlyser myndiggjorte lekfolk som tar oppgaver med lederskap og undervisning, fostring.


De ønsker seg har en plan for disippelskap, at alle vet hvordan vi utvikler disippelskap. Så langt biskopene i sentralkonferansen. Det er ingen tvil om at de er inne på noe meget vesentlig.


Jeg husker vi leste i en menighetsprotokoll fra tidligere tider om fremgang i menigheten, nye medlemmer ble tatt opp, men i «ett eller annet årstall» fikk vi prest og da stagnerte veksten.


Vi kan humre litt over formuleringene, men det er dypt tragisk. De vanlige menighetsmedlemmer slappet da av, nå har vi prest så nå skal han gjøre den jobben. Men det er grunn til å understreke at det er menighetens medlemmer som deltar i det aktive lokale livet, har den daglige kontakten med menneskene på stedet. Det er vi som skal invitere vanlige mennesker inn til fellesskapet og være medvandrere. Vi ønsker oss gjerne en prest i menigheten som oppretter og pleier kontakten med de menneskene som bor på stedet, det skal vedkommende naturligvis gjøre, men det er vi som har de fleste kontaktene og som kan være vitnene for våre venner, kollegaer, familie og naboer.


Det må innrømmes at i min tid som konferanselekleder har vi måttet ta i bruk «avvikslingsritualer noen ganger det er ikke noen glede, men tider, bosetting og sosiale sammenhenger endrer seg. Da må vi akseptere at kirkestrukturen også gjør. I dag ser vi en økning av nye
medlemmer, vi ser at det vokser og det gledeligste er at nye menigheter også vokser frem.


Noe av Biskopenes sentrale budskap ligger meg på hjertet å bringe videre, reise opp igjen et aktivt legfolk. Vi trenger kanskje ikke alltid å ha en prest i menigheten, vi kan i kortere tid klare oss uten, men vi trenger lederskap.


Når vi snakker om lederskap trenger vi ledere som involverer seg, ser sine medarbeidere, løfter disse frem og bygger dem opp til selv å ble gode ledere, har en god dialog og makter å løfte de som ledes uten nødvendigvis selv å fokuseres.


Tjenende lederskap er egentlig en selvutslettende øvelse, hvor den andres behov er veldig mye viktigere enn lederens eget; legge til rette for de andre, gjøre det sammen for å bygge opp en mestringsfølelse for å kunne gjøre det alene senere.


Jeg vil utfordre dere alle til å tenke gjennom;

Hva skal til for at du selv skal ta på deg mer ansvar for lederskap og disippeltrening i din menighet?
Er det noen strukturelle hindringer i menigheten eller kirken som helhet vi trenger å se på?
Hva skjer i den lokale menighet når lekfolket tar ansvar, hvordan er det å være presten da?
Klarer man å dele på oppgavene på en god måte og la presten få være mer prest, forbeder, sjelesørger, medvandrer eller selv også få lytte til forkynnelse?
Vi har metoder ut fra vårt teologiske ståsted, i weslyansk teologi. Vi er oppfordret til å tenke selv og la andre tenke, se på tiden og lære å møte de menneskene vi lever blant, se på erfaringene og studere dette i lys av Bibelen.
«Holy conferancing» legger til rette for dialog, debatt, felles forståelse eller leve med uenighet når det er nødvendig. Det å komme frem til en felles plattform eller å leve med uenighet når det kreves er utfordrende øvelser og må sies å være i bevegelse som kirke og enkelt personer. Vår teologiske metode er at Bibelen er selv grunnlaget for vår trosutøvelse, og den skal og må tolkes i tråd med tradisjon, kontekst og erfaringer vi gjør oss som kristne.
Dette er vår teologiske arv som vi kan og bør anvende.


Dagens kulturelle kontekst kan til en viss grad tolkes ut fra Stålsett-utvalget. Tilsynsmennene har nevnt noe derfra, jeg vil ta litt fra min synsvinkel. Vi kan lese om debatt og dialog i samfunnet når de utreder hvordan vi skal forhold oss til hverandre i livssynsspørsmål og
hvordan den politiske plattform kan utarbeides. Uenighetsfellesskap, respekt for mangfold, gjensidig tilpasning. Det uttrykkes klart at det må være rom for utfoldelse av tro og livssyn.


Ja til og med skal det politiske arbeidet anbefales å gå ut på å støtte og legge til rette for likeverdig tros og livssynsutfoldelse. De maner til romslighet og likeverd. De vil skape en tradisjon for dialog og for å leve med uenighet. De bygger videre på grunnloven, på den kristne humanistiske arv, demokrati, religionsfrihet og menneskerettigheter.


Selve navnet på utredningen; «Det livssynsåpne samfunn» viser at vi beveger oss fra verdinøytralitet til åpenhet om livssyn og religionsutøvelse. I det postmodernesamfunn var det verdinøytralitet som var ordet. Vi skulle ikke påvirke eller påtvinge noen våre tanker, det
kunne ikke nevnes en gang, særlig profesjonelle verdier måtte bygges på et verdinøytralt grunnlag. Det gjaldt yrke, kunnskapsutvikling og vitenskap. Man trodde virkelig at det var mulig å være verdinøytral.


Derfor er livssynsåpenhet en vesentlig forbedring. Det snakkes om verdier i vitenskapsteori, kunnskapsutvikling og yrkesutøvelse og vi kan med frimodighet snakke om vår tro. For oss i Metodistkirken er det noe som gir gjenklang og er i tråd med våre røtter. Vi har rike muligheter til å forkynne og leve ut Guds rike, arbeide for frelse, hjelpe og støtte hverandre i et fellesskap. Det forventes at vi lever ut vår tro med respekt for andres trosutøvelse. Vi skal lære oss å snakke sammen, respektere hverandre og leve sammen. Vi har til og med et teologisk grunnlag for det.


Jeg har en drøm om at vi med frimodighet bruker den samfunnsmessige kontekst, bruker vår teologiske fornuft og erfaring inn i vårt kristenliv. Vi har da rikelig mulighet til å møte den unge på den vanskelige broen fra barnetro over til en trygg voksen tro. Vi gir dem tilstrekkelig kunnskap og erfaring så de trygg på egen tro kan møte andres tro.
Som minoritetskirke skal vi være tro mot vår identitet, det er helt legalt, ja, vi oppfordres til det. Vi skal være frimodige, være oss selv, ta inn den konteksten vi lever i og være bevisst vår tradisjon. Vi har et teologisk ståsted som gir oss muligheter og frimodighet til å gjøre nettopp
dette.


Vi har mye arbeid ugjort, for meg er det ekstra viktig å formidle at vi som leke i kirken har en stor oppgave foran oss og vi bør ikke tillate oss å sove oss gjennom samlingene i kirken, vi bør alltid ha noen på vår bønneliste som vi inviterer, fostrer og støtter i en utviklingsprosess
der frelse og disippelskap er målet. Vi bør trene oss på alltid å være rede til å delta i våre samlinger Dette er vår måte å jobbe mot å nå våre mål i strategiplanen.


Det finnes ikke lettvinte løsninger, «du-må-skal-konseptet» er ikke brukelig. Vi må heller lære grunnleggende dialog, «small talk» med et kristent vitnesbyrd som mål for samtalen, bli medvandrere, slik Jesus snakket med Emmausvandrerne.


La Gud vise oss veien, be om ledelse, velsigne hverandre, ikke vente, men arbeide. Vi kan benytte denne samlingen til Holy Conferansing, sette ord på hva vi trenger, gi hverandre støtte, se hverandre, inkludere og bygge disippelskap og stake ut veien videre.


Jeg har en visjon om at Rebecca eller andre unge ikke går alene over broen fra barnetro til voksentro. De har en medvandrer som vet om alle hullene, alt sølevannet og guider dem over de farefulle områdene. Han eller hun gir de unge realistiske handlingsalternativer i utfordrende livsfaser og er ikke redd for den krevende dialogen, men gir dem så mange og gode innspill at de kommer trygg og stolt igjennom og over på den andre siden, ja de har til og med sine venner med seg. Disse medvandrerne kan til forveksling se ut som Emmausvandrere, ja kanskje er bare så like?


Spørsmål til refleksjon

  • Hvordan bærer vi vitnebyrdet ut i vår kontekst. Har vi vært så alt for nøytrale. Hvordan bygge opp frimodigheten til å dele troen på en samfunnskongruent måte
  • Hva trenger vi/du å gjøre sentralt, i menigheten og personlig, hvordan kan vi dele oppgavene, bygge hverandre opp og avlaste de som trenger det?
  • Hva skjer i den lokale menighet når lekfolket tar ansvar, hvordan er det å være prest da?
  • Klarer man å dele på oppgavene på en god måte og la presten få være mer prest, forbeder, sjelesørger medvandrer eller selv også få lytte til forkynnelse?
  • Har du klart for deg hvordan du utvikler deg og din nærmeste venn til disipler?
  • Hva trenger du for å bli/fortsatt være en myndiggjort, tjenende leder og disippelfostrer?

 

Landslekleder

Berit Westad

 

 

Nyeste sakene fra metodistkirkens hovedside
11.-18. november arrangerer kirkene i Norge, samlet i Norges Kristne Råd, Global uke mot moderne slaveri. Tilsynsprest Knut Refsdal sier at dette er en kamp som har vært sentral for metodister siden begynnelsen. Les mer
Bli med til Fyllingsdalen, Bergen, fredag 9. november for et engasjerende og lærerikt seminar. Les mer
Kirke uten vegger
12.10.2018
Tema for Sommerfesten 2019 vil være «Kirke uten vegger». Brobyggeren har snakket med koordinator for Sommerfesten, Hilde Marie Movafagh, som er i full gang med forberedelsene. Les mer
Powered by Cornerstone