Møteplass med Jesus i Sentrum

Metodistisk teologi

Metodistiske særtrekk

Når det skal sies noe karakteristisk om metodistisk teologi, så er ordet "nåde" et nøkkelord. Guds nåde er det som danner både utgangspunkt og sentrum i vår forståelse av den kristne tro. Metodistkirkens lære og kirkeordning uttrykker dette slik:
"Nåde gjennomstrømmer vår forståelse av kristen tro og liv. Med nåde mener vi Guds betingelsesløse og kjærlige handling i menneskets liv ved den alltid nærværende Hellige Ånd."

I tråd med dette blir teologi vårt "forsøk på å gjennomtenke Guds nådige handlinger i våre liv."
   
Gud formidler sin nåde til oss gjennom de såkalte nådemidlene, som er kanaler Gud bruker for å nå oss mennesker. I Metodistkirken har man særlig understreket fem nådemidler: Dåpen, nattverden, Bibelen, bønnen og menigheten

De to første av disse er også sakramenter, det vil si særskilte hellige handlinger som Jesus har innstiftet og dermed bedt oss holde fast ved. Sakramentene er ytre tegn på at Gud virker i oss mennesker. Samtidig minner de oss om Guds kjærlighet. Bruk av sakramentene styrker vår tro.

Andre stikkord som ofte brukes for å beskrive metodistisk teologi er erfaringsteologi og frelsesteologi. Begge disse uttrykkene understreker at metodistisk teologi i sitt vesen er praktisk og har et praktisk sikte – selv om det ikke må glemmes at metodistisk teologi er opptatt av teoretisk tenkning om teologi og har gitt mange verdifulle bidrag til teologien som fagområde.

Dette praktiske siktet har sin bakgrunn i den konteksten metodismen ble til i. Metodismen framstod ikke som et svar på en spesiell dogmatisk situasjon. De første metodistenes oppgave var ikke å fastsette dogmer, men å kalle folk til å erfare Guds nåde og å anspore dem til å vokse i kunnskap og felles disiplin i det kristne livet. John Wesleys orientering mot det praktiske er også tydelig i mange sammenhenger. Han betraktet dogmatiske spørsmål først og fremst etter deres betydning for kristent disippelforhold.
   
Siden har det imidlertid blitt bedrevet mye teologi. Men hele tiden har et av særtrekkene ved Metodistkirkens forhold til teologien, vært dens praktiske sikte. Wesley delte troen på nåden, rettferdiggjørelsen, vissheten og helliggjørelsen med mange andre kristne. Men måten han satte dem sammen på, er spesiell for metodismen.
   
I forlengelsen av dette understreker Metodistkirkens lære og kirkeordning seks karakteristiske wesleyanske trekk:
(1) Forberedende nåde
Den forberedende nåde blir definert slik:

"...den guddommelige kjærlighet som omslutter hele menneskeheten og som kommer før alle og enhver av våre bevisste innskytelser. Denne nåde tilskynder vårt første ønske om å behage Gud, vårt første glimt av forståelse av Guds vilje og vår første forbigående overbevisning om at vi har syndet mot Gud."
   
Den forberedende nåde er altså noe som kommer før og som forbereder vårt bevisste forhold til Gud. Den er derfor et uttrykk for at Gud søker oss lenge før vi i det hele tatt tenker på Gud. Derfor er nåden alltid det første og største i metodistisk teologi.
   
Selv om vi mennesker som et resultat av syndefallet er syndere som har kommet bort fra Gud, så er vi ikke latt alene i denne tilstanden. Guds nåde er nærværende i alt det skapte. Gud virker i og på alle mennesker på en slik måte at intet menneske er uten Gud i og over sitt liv.
   
I 1 Mosebok 3 kan vi lese om syndefallet, men vi kan også lese om hvordan Gud umiddelbart etter syndefallet grep inn med sin nåde for å beskytte og frelse mennesket. Tore Meistad kommenterer dette slik:

"(1) Da menneskene falt i synd, ble de redde og skjulte seg for Gud. Men Gud vendte seg ikke fra dem. Tvert om lette Gud etter dem…Gud søker menneskene for å omslutte dem med sin omsorg...

(3)...Syndefallsberetningens anliggende er ikke å fortelle historien om Guds straff av mennesker som er moralsk svake. Tvert om vitner den om at Gud griper inn øyeblikkelig for å hindre at menneskene blir tilintetgjort...Uten at de selv ber om det, kommer Gud menneskene i møte med sitt tilbud om oppreisning og nytt liv, uten at menneskets ansvar blir borte av den grunn. Slik er Guds forhold til menneskene alltid. Før et menneske tenker på Gud, tenker Gud på og har omsorg for dette mennesket" (67-69).


 (2) Rettferdiggjørelse og visshet
Læren om rettferdiggjørelse og frelse ved tro alene, har blitt kalt for den læresetningen som kirkens budskap står og faller med. Metodistkirkens Religionsartikler sier:
"Vi anses for rettferdige for Gud alene på grunn av vår Herre og Frelser Jesu Kristi fortjeneste ved tro og ikke på grunn av våre egne gjerninger eller fortjeneste." (Artikkel IX).
   
Utgangspunktet for læren om rettferdiggjørelse ved tro alene, er syndefallet. Menneskets opprør mot Gud gjorde at vi ble skilt fra Gud. For å bøte på denne avstanden og mangelen på fellesskap, fred og forsoning er det ingenting mennesket kan gjøre.

Det er da Gud griper inn: Gud tar initiativet til våre frelse ved å sende sin sønn i døden for oss, og ved å erklære mennesket rettferdig ved troen på Jesus Kristus. Det er særlig Paulus som utviklet denne læren (Rom 1:17, 5:1-11, Ef 2:13, Kol 1:19-22).
   
Rettferdiggjørelse er noe Gud gjør for oss og det fører til en objektiv forandring i forhold til Gud: "Ved rettferdiggjørelsen er vi ved tro tilgitt vår synd og gjeninnsatt i Guds gunst."
   
Læren om rettferdiggjørelse ved tro alene deler Metodistkirken med andre kirker. Det vi imidlertid ofte markerer sterkere enn andre, er troen på frelsesvisshet. Det vil si at man kan eie en indre visshet om at man er et Guds barn. Wesley understreket at dette var enhver kristens privilegium, noe en kunne forvente å motta.

Wesley definerte denne vissheten slik:
"...et indre inntrykk på sjelen hvorved Guds Ånd øyeblikkelig og direkte vitner med min ånd at jeg er et Guds barn, at Jesus Kristus har elsket meg og gitt seg selv for meg, at alle mine synder er slettet ut, og at jeg, ja endog jeg, er forsonet med Gud."

Dette vitnesbyrdet var alltid av den største viktighet for Wesley, og denne læren har alltid hatt stor betydning for metodistisk teologi.

(3) Helliggjørelse og fullkommenhet
Utgangspunktet for læren om helliggjørelse er Guds nåde. Det er den som virker i oss slik at våre liv mer og mer kan avspeile Guds vilje og mål.
   
Metodistkirken hevder at frelsen er en livslang prosess som består i at mennesket fornyes på en gjennomgripende måte. Ved rettferdiggjørelsen gjøres vi til nye skapninger i Kristus. Vi blir erklært rettferdige ved troen på Jesus Kristus. Men Guds nådes verk i et menneskes liv er ikke slutt med det. Etterpå følger helliggjørelsen som kan oppfattes som en reell og virkelig forvandling av den falne natur. William Sangster sa det slik: "Gud kan gjøre mer med synden enn å tilgi den!" Mens rettferdiggjørelse er Guds objektive verk for oss er helliggjørelsen Guds subjektive verk i oss. Men også den skjer av nåde og ved tro.
   
"Tilgivelse og rettferdiggjørelse...er inngangen til religionen, men ikke religionen selv. Kristendommens kjerne er det nye livet som blir skapt av Gud i mennesket gjennom den nye fødsel og helliggjørelsen...Den nye fødsel er begynnelsen til forvandlingsprosessen som den troende gjennomgår, fra å være en synder til å bli et menneske som er likedannet med Guds bilde og fylt av Guds kjærlighet og fred" (Meistad, 93).

Både Det gamle og Det nye testamentet inneholder mange oppfordringer om å søke hellighet (se for eksempel 1 Mos 17:1, 5 Mos 18:13, Matt 5:48, Ef 4:13).

Det er bare Gud som er fullt ut hellig. Derfor er det bare Gud som kan gjøre oss hellige. Som sagt skjer helliggjørelsen ved tro og av nåde, men det kreves at mennesket stiller seg åpent for at Gud kan virke i det. Gud virker ikke i våre liv uavhengig av vår vilje.
   
Metodistkirkens Religionsartikler sier følgende:
"Helliggjørelse er den fornyelse av vår falne natur ved Den hellige ånd, som oppnås gjennom troen på Jesus Kristus, hvis forsoningsblod renser fra all synd, hvorved vi ikke bare renses fra syndens skyld, men også renses fra dens besmittelse, frelses fra dens makt og gjennom nåden settes i stand til å elske Gud av hele vårt hjerte og til å vandre ulastelig i hans hellige bud."   
   
Wesley selv brukte uttrykkene full helliggjørelse og kristelig fullkommenhet om målet for frelsen. Disse uttrykkene har vært mye diskutert og misforstått. Et par ting er viktige å understreke: Kristelig fullkommenhet er ikke det samme som perfekt eller guddommelig. Det er snakk om den grad av fullkommenhet som det er mulig å nå innenfor rammene av denne verden, og utgangspunktet er det dobbelte kjærlighets-budet. Dessuten er det viktig å si at helliggjørelse aldri er et resultat av våre egne anstrengelser eller forsøk på å behage Gud, men alltid et resultat av Guds nåde.
   
Kristelig fullkommenhet er ingen avsluttet tilstand. Det er alltid muligheter for ytterligere vekst. Dette understrekes av det greske ordet teleios som uttrykker noe som er progressivt og dynamisk, ikke noe avsluttet eller statisk.
   
(4) Tro og gode gjerninger
Tro er et av de mest sentrale ordene i det bibelske budskapet. Ved troen blir vi mennesker erklært rettferdige for Gud. Derfor er troen nøkkelen til fellesskapet med Gud. Men en levende tro er også nært knyttet til kjærligheten. Guds kraft – som har tatt bolig i oss og som starter sitt verk i oss – fører til at troen bærer frukt og fungerer i kjærlighet (Gal 5:6).
   
Tro på Gud er ikke noe mål i seg selv. Tro er et instrument Gud bruker i omdanningen av mennesker fra syndere til disipler. I denne prosessen arbeider Guds nåde og menneskelig aktivitet sammen på den måten at Guds nåde framkaller menneskets reaksjon.

I Metodistkirkens Religionsartikler står det:
"Selv om gode gjerninger, som er troens frukter og følger etter rettferdiggjørelsen, ikke kan ta bort våre synder eller bestå for strengheten i Guds dom, så er de allikevel gode og velbehagelige for Gud i Kristus. De utspringer fra en sann og levende tro, slik at en levende tro kan kjennes på dem, som et tre kjennes på dets frukt." (Artikkel X).

Gode gjerninger er altså ikke frelsens grunn, men de springer fram av en levende tro og er Åndens frukt. Vi frelses med andre ord ikke av gode gjerninger, men til gode gjerninger. Det er det samme Paulus snakker om i Ef 2:8-10:

"For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem."

 (5) Misjon og tjeneste
Misjon, evangelisering og diakoni har alltid blitt sterkt vektlagt i metodismen. Dette har sitt utgangspunkt i at frelsen fra Gud gis for at den skal gis videre. Det å være bundet til Gud, handler også om å være bundet til den verden som Gud har skapt og som Gud elsker.

Det står blant annet slik i vår lære og kirkeordning:
"...personlig frelse innebærer alltid kristen misjon og tjeneste for verden...personlig religion,  evangelisk vitnesbyrd og kristen sosial virksomhet er gjensidig og styrker hverandre... Skriftmessig hellighet fører med seg mer enn personlig from-het. Kjærlighet til Gud er alltid forbundet med kjærlighet til nesten, en lidenskap for rettferdighet og fornyelse i verdens liv."

Meistad sier det slik:
"Frelsen er målrettet, og målet går utover individets person-lige frelsesopplevelse. Frelsen er ikke begrenset til den kristnes private livssfære. Dens mål er ikke individet i eksklusiv forstand. Gud setter det enkelte menneskes frelse inn i en større sammenheng, som er frelsen av hele universet...vi kan alle bringe den Guds nåde og kjærlighet som vi selv har møtt, til de delene av menneskeheten som vi kommer i kontakt med." (111)

Bakgrunnen og grunnlaget for tjenesten er både at "vi elsker fordi han elsket oss først" (1 Joh 4:19 – ut fra Guds kjærlighet får vi nytt liv og livets muligheter til å elske) og at Gud utruster oss til tjeneste for seg (1 Kor 12 – som betrodde medarbeidere kan vi være Guds hender og føtter i verden).

(6) Kirkens oppdrag
Dette siste punktet omhandler den oppdragende og tjenende funksjonen som kirken har: "Den personlige troserfaring gis næring i det gudstjenestefeirende fellesskap."
   
I tråd med dette har Metodistkirken alltid tenkt stort om kirkens og det kristne fellesskapets betydning. Kirken er Guds redskap i verden, kalt til å fullføre Jesu Kristi oppdrag og vise i ord og i handling Guds kjærlighet til alle mennesker. Vi er ikke bare kalt til å forkynne frelsen i Jesus Kristus, men også til å være i forsoningens tjeneste i alle mellommenneskelige forhold og være et talerør for fred og rettferdighet. For Wesley var det "ingen annen form for religion enn sosial religion, ingen hellighet uten sosial hellighet."
   
Dette blir blant annet uttrykt slik:

"Kirkens rekkevidde springer ut av Åndens arbeid. Som Metodistkirke reagerer vi på denne Åndens virke ved å bygge opp forpliktende relasjoner med andre, basert på gjensidig lydhør-het og ansvarlighet. Gjensidige bånd binder oss sammen i tro og tjeneste i vårt globale vitnesbyrd. Det gjør troen i stand til å bli virksom i kjærlighet og øker vårt ønske om fred og rettferdighet i verden."

Skrevet av Knut Refsdal i 2010

Hentet fra Metodistkirkens i Norge sin hjemmeside

 

 

Sitater av Tore Meistad er hentet fra denne boken:

Meistad, Tore (1992): Frelsens veg. Teologi og etikk i wesleyansk tradisjon. ALH-undervisning, Alta.

 

Metodistisk teologi





   
l


 

Adresse: Flintergaten 12, 4307 Sandnes   Postboks: 529, 4304 Sandnes   Epost: sandnes@metodistkirken.no   Telefon: 97497916   Bankgiro: 3000.39.53307

Powered by Cornerstone