Vi ønsker å være en inkluderende, åpen, livsnær og Jesusbegeistret menighet

"Fra vranglære til respekt"

 


 

Han fikk gå sin vandring innover Ladegårdsveien mot Stavanger uten at noen brydde seg om ham, denne sommerdagen i 1871. 34-årige Anders Olsen var da heller ingen kjendis da han kom, begrepet var nok heller ikke oppfunnet den gang, men om han kom stille og rolig skulle det snart bli liv og røre der han befant seg.

Det var i Sandnes under et av avholdsmøtene at han ble spurt av en del menn, blant dem glassmester Larsen, om han ikke kunne komme til Stavanger også når han først var på disse kanter. 

Anders Olsen var ikke prest i ordets egentlige forstand. Han var predikant. Og han tilhørte en bevegelse som på hjemmetraktene hans var uglesett, og bar klengenavnet "metodister". 

Deres lære ble ansett som farlig og måtte møtes med skarp front over alt hvor man støtte på dem. 

Han hadde selv vært en ivrig motstander av metodistene, denne farlige, ukirkelige uvesen, og hadde i sin hjemby både sett og hørt adskillig av den uvilje, forvrenging og systematisk motbør som bevegelsens tilhengere måtte igjennom
"Fra vranglære til respekt"

 

Ryktene gikk. I fullt alvor fikk man høre at når metodistene skulle "fødes på ny" måtte de krype gjennom et trangt hull, som var "den trange port". 

Noen gammel mann i troen var ikke Anders Olsen. Det var bare 13-14år siden han som ungdom i 21-års alderen en kveld borte i Fredrikstad på en hybel, ble hjulpet til bevisst åndelig gjennombrudd av en kammerat. Om han ikke var gammel i troen, så var han en ungdom med ungdommens pågangsmot og kraft. Og det kunne trenges når han forsøkte å kjøpe fisk. 

På Torget fikk han et hatsk "Nei,me selle ikkje fisk te ein vranglerar" til svar. Det kunne hende ham flere ganger når han skulle kjøpe varer til seg og sin familie. 

Hadde ikke husverten hans hjulpet ham med å skaffe varene, hadde det vært vanskelig for ham. Og mer enn en gang måtte byens borgere som skulle til møte hos metodistene, forsiktig lure seg fram gjennom gatene. 

Men strømmen lot seg ikke stanse. De som ble vunnet for Gud ved pastor Olsens virke, ble bare sveiset fastere sammen, og en høstdag i 1874, den 8.november, var det 17 kvinner og 10 menn som trosset kritikk, motbør og risiko for trakaserier. De dannet en menighet, og i dag minnes disse 27 med ærbødighet. 

11 måneder senere hadde den nye menigheten maktet å skaffe seg et samlingssted som sitt åndelige hjem, "Betel" ble den nye kirken kalt. 

Søndag 10. oktober 1875 er den store dagen i Stavanger Metodistkirkes historie. Den dagen flyttet menigheten inn i eget hus. En stor dag må denne dagen ha vært for pioneren, mannen med såkurven, når han etter flere års slit og kamp kunne løfte den hellige bok, og fra 2.Mosebok 20,24 lese de høytidlige innvielsesordene som motto for husets tjeneste til Herrens ære. Grunnlaget var lagt, og Stavanger 
Metodistmenighet kunne ta fatt på et framtidig menighetsarbeide i Stavanger!

 

 

"Fra vranglære til respekt"

Da våkenattsgudstjenesten ble møtt av steinkasting


Når vi i dag både i kirker og bedehus samles nyttårskvelden til Gudstjeneste, er det underlig å tenke på den storm som for 122 år siden gikk over Stavanger fordi pastor Ole Olsen, som hadde overtatt som pastor etter Andreas Olsen, holdt våkenattsgudstjeneste oppe i "Betel". 

Gatene utenfor var svarte av folk. Det var den rene vranglære å samles på den tid av døgnet, det hadde aldri hendt i Stavanger tidligere at man nyttårskvelden ved midnattstider hadde gudstjeneste. Stein etter stein brakte i veggene, mens skrikog skrål hørtes fra folkemegden. Selv for den rolige og sterke Ole Olsen kjentes det noe spesielt, men frimodig holdt han fram og forkynte sitt budskap til timen var slutt. 

Å forkynne ut kirkedøren var nesten uråd, og på hjemveien måtte flere av menighetens håndfaste brødre følge Ole Olsen som livvakt.

 

 

Ny kirke i 1924


Etter hvert ble det en rekke forskjellige aktiviteter innenfor menighetsarbeidet i kirken. Det gjorde det nødvendig å få reist en større kirke, tanken på et nytt kirkebygg kan føres helt tilbake til 1911. Men det var først i 1916-17 at planene tok fast form. Reisningen av den nye kirken må vel sies å være det største løft i menighetens historie. I 49år hadde den gamle kirken "Betel" vært samlingsstedet, og arbeidsplassen for forsamlingen. 

Et kjempeløft må det ha vært for pionerene å få "Betel" reist, men nå tvang nye tider fram en utvidelse. 

Innvielsesdagen, søndag 27.januar 1924, vil forbli stående som en av de store merkedagene i forsamlingens 125-årige historie.

 

 

 

 

 

Artikkelen er skrevet av Kåre Lindboe i forbindelse menighetens 125 års jubileum

 

Powered by Cornerstone