Tilsynsprestenes tale

Nå kan du lese tilsynsprestenes tale til årskonferansen.

Vi ser tilbake på 2025 – et år med stor omstilling for Metodistkirken i Norge. Vi fikk ny biskop, til begeistring for en hel regionalkonferanse. Her i Norge ble vi to nye tilsynsprester. Ikke minst fikk vår verdensvide kirke en fornyet visjon!

«Metodistkirken former disipler av Jesus Kristus, som styrket av Den hellige ånd elsker frimodig, tjener med glede og leder med mot - lokalt, nasjonalt og globalt.»

Så er det flott med vakre ord og setninger – men en visjon skal leves. Vi kan peke på den, si den høyt og smile pent, men vi er nødt til å vise at vi lever den i praksis. Det forplikter å levere disse ordene slik vi gjør. Ord er kun mektige om de lar seg manifestere praktisk!

På vei mot 2030

Dette kunne vært en tale hvor vi bare løftet frem det som er godt og fint og vellykket i vår kirke. Noen utfordringer kjemper vi med, og det er vi nødt til å være åpne om. De aller viktigste bekymringene deler vi med andre trossøsken i Norge. Alle etablerte kirkesamfunn melder om den samme tendensen: Høy gjennomsnittsalder, sviktende giverinntekter og dalende engasjement blant kjernemedlemmene. Hos oss har vi en parallell problemstilling i vår pastorale og diakonale betjening; innen kort tid er svært mange av våre ansatte blitt pensjonister! Vårt svar på disse utfordringene har vært å sette i gang en prosess mot omstrukturering av våre ansattressurser. Vi er tvunget til å tenke annerledes om betjeningen fremover, og en del av denne løsninger er å se på en organisering i områder og staber. Som ledd i denne prosessen har vi hatt medarbeidersamling i Lillestrøm, og vi har invitert alle menigheter til å gi tilbakemelding om planene. Responsen og engasjementet har vært inspirerende for oss alle. Det er ingen tvil om at vi deler en bekymring for fremtiden, men både ansatte og menigheter viser entusiasme og velvilje når vi sammen gjør en innsats for en bærekraftig og fortsatt vital Metodistkirke.

Den kommende høsten lanserer vi et pilotprosjekt hvor Øståsen, Moss, Fredrikstad og Mysen inngår i et samarbeid om pastoral betjening. Hver menighet skal ha sin prest, men vi gjør tilpasninger slik at vi på best mulig måte utnytter den enkelte ansattes styrker. Med dette tiltaket ønsker vi også å komme ensomhet i tjenesten til livs. Det er vår bønn og vårt håp at dette kan være et bærekraftig tiltak for en vital og voksende kirke langt ut over 2030.

Et interessant fenomen i tiden er unges søkning til kirker og den kristne tro. Fenomenet er ikke særlig representert hos oss, og det er fornuftig å spørre hvorfor. I mai inviterte Samarbeidsrådet for tros- og livssyn (STL) i Stavanger til dialogkveld om temaet. I en spennende panelsamtale hvor ungdommene selv deltok, kom det frem mange viktige ting. De fleste hadde undersøkt online, spesielt på YouTube, før de bestemte seg for å oppsøke en kirke. De var interesserte i å finne ut hva de ulike kirker står for, like mye som de var interessert i menighetens tilbud om aktiviteter. De var opptatt av å finne trygge og inkluderende fellesskap med gode rammer, et sted hvor de kunne kjenne tilhørighet. Tilhørighet var noe alle ungdommene i panelet snakket om. I en tid som er urolig og uforutsigbar er dette spesielt viktig. De var også opptatt av sannhet, rettferdighet, inkludering og mangfold. Som kirke har vi mye av det de unge søker. Vi er en åpen og inkluderende kirke. Vi er opptatt av diakoni, rettferdighet og solidaritet. Mange unge ville sikkert bli begeistret av å lese Metodistkirkens sosiale prinsipper. Tenk om disse kunne presenteres på en enkel og kreativ måte på YouTube. Vi har en teologi som er relevant for den verden vi lever i dag. Hvordan kan vi få formidlet den enda bedre til dagens unge? Vi har de siste årene snakket mye om at vi må bli mer synlige på digitale plattformer. Mye har blitt bedre, men vi har enda mye mer å gå på. Det er selvsagt ikke den eneste måten å nå ungdommer og unge voksne på, men tilbakemeldinger fra de unge selv viser oss hvor viktig dette er. Det utfordrer oss til å tenke på hvordan vi kan videreutvikle oss og bli bedre på dette området.

I fjor høst kom boken “Synlig og usynlig” som bygger på et forskningsprosjekt om kvinner i pastorroller i norske frikirker, ledet av Linn Sæbø Rystad og Hilde Marie Øgreid. Dette er viktig forskning, og har fått mye oppmerksomhet i media og i flere ulike sammenhenger. Boken viser at vi har en jobb å gjøre også i vår kirke. Det er viktig at vi tar dette på alvor, at vi snakker om det, at vi gjør alt vi kan for å forebygge uønskede hendelser, at vi er opptatt av hvordan våre kvinnelige prester og diakoner opplever sin tjeneste og sin hverdag. Det er viktig at kirken vår følger opp dette i en tid hvor det kan synes som om likestilling, kvinners tjeneste og kvinners rolle i samfunn, kirke og familieliv er under press. I senere tid har det vært gjennomført en undersøkelse om seksuell trakassering mot ansatte i kirken, og også den viser at vi har en vei å gå.

Hva slags kirke profilerer seg med å elske frimodig?

Vår fornyede visjon finner god resonans i dokumentet Metodistkirken mot 2030, særlig punkt 3, som sier vi at vi ønsker å være en kirke med hjerte, hode og hender. Også vårt motto/slagord: Åpne hjerter, åpne sinn, åpne dører, korresponderer bra med visjonen. Det er fint å kunne se helheten i våre tanker om det å være kirke i vår tid: Åpne hjerter, å være kirke med hjertet og å elske frimodig. Det er kanskje ikke tilfeldig at «hjerter» står først, for det er der alt starter. Når vi er fylt av Guds kjærlighet, vil også vårt hjerte åpne seg opp mot andre mennesker, og vi kan våge å elske frimodig og være kirke med hjertet!

Det er stort å registrere at antallet MBU-medlemmer har økt så mye det siste året, og at deltagere på leirene også er økende. Det vitner om et stort engasjement i MBU sentralt, og ikke minst i de mange lokallag i menighetene. Vi er takknemlige for det gode arbeidet som blir gjort for kirkens barn og unge.

Metodistkirken i Norge har et bredt tilfang av eksempler på at vi klarer å henvende oss ut til folk. I Trondheim nyter flere studenter godt av «prestens pasta». Mat får man også i Flekkefjord, hvor komlemiddag samler over 100 mennesker. Lillestrøm opplever vekst knyttet til sine Åpen kirke-samlinger. I Hønefoss samles nærmere hundre mennesker til «African Open Doors». Bergen Central samler flere titalls mennesker i turgruppen sin, og inspirerer både til kroppslig og åndelig helse. Stavanger samler over 70 fremmedspråklige til norskundervisning. Drammen har sykkelverksted hvor unge og gamle engasjeres av å fikse og dele ut sykler til barn i nabolaget. Mysen har et bredt engasjement for å gi måltider og fellesskap til byens vanskeligstilte. Haldens vellykkede tweens-prosjekt har gjort at de nå er klare for å starte ny ungdomsgruppe. Slik kunne vi fortsatt; det skjer ting i Metodistkirken i Norge! All ære til Gud!

Vår kirke har som få andre kirkesamfunn omfavnet prinsippene i Kirke på nye måter. Vi har fått lov til å bli kreative i vår raushet og vår kjærlighet. Det er en stor bredde i tilbudene som gis rundt omkring, og flere av oss får øynene opp for at bare fantasien setter grenser! Det er godt å erfare at frimodighet betaler seg. Når mennesker får oppleve Jesu kjærlighet gjennom våre initiativer lokalt, da er vi kirke helt på ekte!

En helt spesiell seier erfarer vi i Svolvær; der hvor vi for kort tid siden måtte legge ned, har vi nå medlemsopptakelser! 800 mennesker kom innom på sommerkirke i fjor, og to samtalegrupper er satt i gang den siste høsten. Det er enormt oppmuntrende å se at samfunnet responderer på de tilbud som gis i vår sammenheng; vi kunne nevnt mye mer enn dette. Det er viktig for oss som kirke at vi fortsetter å være landsdekkende, og at vi lykkes i Nord-Norge er helt avgjørende for fremtiden. Den siste tids satsing på Soltun er et ledd i en satsning på legfolket i Nord.

Hva slags kirke forteller verden at den tjener med glede?

I Metodistkirken mot 2030 hørte vi at vi er en kirke med hender, et uttrykk for diakoni og for tjeneste. Det ligger i vår kirkes DNA at vi bidrar inn i samfunnet vi er en del av. Vi er ulydige mot kallet vårt dersom vi bare gjemmer oss bak kirkeveggene. Den tro, det håp og den kjærlighet vi har fått, skal sprenge seg langt utenfor våre samlinger på søndag. Å tjene Gud og mennesker gir glede, selv i utfordrende tider.

Det siste året har gitt oss alle et økt fokus på beredskap. Her har vi et enormt potensial og samfunnsansvar. Som kirke møter vi mennesker som kanskje ikke følger med i alle kanaler der informasjon deles. Vi kan gjøre en jobb for å opplyse og tilrettelegge for mennesker som ikke har økonomisk eller sosial evne til å skaffe seg nødvendig egenberedskap. Når krisen først inntreffer, er det maktpåliggende for oss som kirkesamfunn å være klare. Hvordan bidrar vi i en krisesituasjon? Kan våre lokalkirker være steder folk søker til i en krisesituasjon? Har vi mulighet til å lagre vann, tepper, batterier og andre nødvendigheter for å kunne hjelpe mennesker som trenger det? Alle menigheter bør ha sin egen beredskapsplan, og kontakt med lokale myndigheter om hva vi kan tilby i en krisesituasjon. Som formidler av sannhet kan kirken også være en troverdig aktør i en situasjon hvor desinformasjon, konspirasjonsteorier og ekstremisme truer samholdet rundt oss.

Tros- og livssynssamfunn er spesielt nevnt i regjeringens strategi for et livssynsåpent samfunn. Her løftes vi frem som aktører med stor mobiliseringsevne og mengdetrening i medmenneskelig støtte og omsorg. Det er ikke lite når krisen først inntreffer! Ikke bare kan vi hjelpe praktisk og stille lokaler til disposisjon, vi kan også lede an med vår åndelige beredskap. Åndelig beredskap handler om å ivareta menneskers eksistensielle behov når verden raser rundt oss. Når materiell trygghet forsvinner, skal vi stå parat med vår omsorg og vår trøst. Som metodister ber vi om fred, og vi ber for landets og verdens ledere. Det er også en del av den åndelige beredskapen.

I Metodistkirkens tjeneste for en nødstedt verden, er vi svært stolte av vårt bidrag inn i forsvarets rekker. To av våre prester, Roy-Frode Løvland og Jon-Erik Bråthen, tjener begge i Forsvaret. De gjør en uvurderlig innsats i en krevende situasjon.
Hva slags kirke bedyrer at den kan lede med mot?

Det er et viktig utgangspunkt for oss som kirke at vi faktisk tror på at vi er kalt til å være kirke i en tid som denne (Ester 4:14); at vi kan gjøre en forskjell i en forvirrende tid og kaotisk verden. Å lede med mot er å stå opp for rettferdighet, fred og forsoning, og kjempe mot ondskap, urett og undertrykkelse. Dette tredje og siste punktet i visjonen er kanskje det mest utfordrende for kirken vår i tiden som ligger foran. Da er det godt å kunne minne hverandre om den lille, innskutte bisetningen: som styrket av Den hellige ånd. Nettopp det gjør hele forskjellen! Metodistkirken har ofte blitt kalt for Brobyggerkirken. Denne betegnelsen er vi stolte av, men den forplikter også.

Vi metodister tenker, og vi lar andre tenke – slik John Wesley formulerte det for snart 300 år siden. Et slikt utsagn betyr ikke at vi ikke kan stå for grunnsannheter, for anstendighet og godhet. En del av vårt kall er å si fra når menneskets grunnleggende verdi trues; når det som Gud har kalt for hellig, vanhelliges. Krefter i vårt eget samfunn tar en radbrukket kristendomsforståelse til inntekt for å rangere mennesker ut fra hvor de er født eller hvilket språk de behersker. Det var i denne forbindelse at vi i fjor tok til orde mot fremveksten av såkalt kristen nasjonalisme. Hvordan noen som har opplevd Guds nåde, kan nekte andre sin egen, er for oss uforståelig. Selv om vi som kirke er partipolitisk nøytrale, kan vi aldri være nøytrale når mennesker lider. Da mister saltet sin kraft (Matt 5:13); kirken mister sin funksjon som Kristi kropp på jorden.

De nye sosiale prinsippene, som ble presentert på fjorårets årskonferanse, er på mange måter kirkens kjærlighetserklæring til alle mennesker. Vi metodister ønsker å vise verden at det finnes en bedre vei, en måte å leve i fellesskap med hverandre, skaperverket og Gud, som ikke går på kompromiss med menneskeverd og forvalteransvar. De sosiale prinsippene er et glimrende utgangspunkt for at en menighet eller enkeltmedlem stolt kan vise frem hvem vi er og hvordan vi mener at samfunnet vårt bør se ut. Det er et omfattende verdidokument som forplikter oss til aktivt kristenliv. Vi er slett ikke en holdningsløs, grå masse – vi er metodister, og vi elsker alle de vi er kalt til å lede med mot.

Vi ønsker å være en landsdekkende og fremfor alt relevant kirke. Vi ønsker å leve i arven etter Wesley og spille en rolle i samfunnet vi er en del av. Om vi ikke klarer å være kirke ute blant mennesker, om vi ikke har en appell til samfunnet rundt oss, da lever vi ikke troen vår. Dette er slett ikke hårete mål, det er selvfølgeligheter! Den sosiale hellighet som John Wesley forkynte så klart, den er medisinen vår verden trenger. Når mennesker ser at vi elsker frimodig, helt på ekte, så spør de hvor vi kommer fra. Når mennesker ser at vi tjener med glede, så vil de undersøke hvorfor. Når mennesker ser at vi kan lede med mot der hvor vi er, så vil de glede seg over hva Gud har gitt oss å dele med dem. Som metodister skal vi våge å drømme om vekst og en ny giv over arbeidet vi er kalt til. «Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans» (Matt 9:38). Vi har en stor jobb foran oss, men vi skal gjøre den med entusiasme og glede!

Ingull Grefslie
Svein Veland
Hilde Kristin Hannestad Tveter
Albert Gjøstøl

Tilsynsprester for Metodistkirken i Norge