En levende og inkluderende menighet
med kjærlighet, omsorg og respekt for mennesket

Salige er de som sørger, for de skal bli trøstet

Les prestens tanker rundt prekenteksten allehelgensdag, søndag 1. november.

Metodistkirkens prekentekst søndag 1. november 2020 er fra Matteus 5,1-12
Oversikt over tekstrekkene kan du finne på denne siden: https://lectionary.library.vanderbilt.edu/)

Saligprisningene
Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. 2 Han tok til orde og lærte dem:
    3 «Salige er de som er fattige i ånden,
          for himmelriket er deres.
    4 Salige er de som sørger,
          for de skal trøstes.
    5 Salige er de ydmyke,
          for de skal arve jorden.
    6 Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
          for de skal mettes.
    7 Salige er de barmhjertige,
          for de skal få barmhjertighet.
    8 Salige er de rene av hjertet,
          for de skal se Gud.
    9 Salige er de som skaper fred,
          for de skal kalles Guds barn.
    10 Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,
          for himmelriket er deres.
11 Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. 12 Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.

Salige er de som sørger, for de skal bli trøstet

Disse versene kalles «saligprisningene» og er en del av Bergprekenen, en samling av Jesu taler. Saligprisningene er prekenteksten 1.november, en søndag vi i kirkeåret kaller «allehelgensdag». Disse saligprisningene kan passe bra på helgener, men hva skal vi med dem som ikke har helgener? Tvert i mot føler vi vel alle at vi kommer til kort når vi leser dette. Ikke er vi særlig ydmyke, ikke er vi så fattige i ånden, ikke er vi særlig barmhjertige. 

I Metodistkirken snakker vi om nåden som kraft til å elske vår neste. Da kan en føle seg elendig på flere måter i møte med disse ordene. Ikke nok med at vi ikke holder mål i forhold til disse saligprisningene, men vi kan jo lure på om denne nåden ikke har virket særlig på oss. Men Metodistkirken snakker ikke bare om den «helliggjørende nåden» som er denne kraften til å elske. Vi snakker heldigvis også om det som kalles den «rettferdiggjørende nåden». Det handler om at vi vet at vi ikke får til livet vårt. Det handler om en Gud som elsker på tross av. Vi trenger ikke å få til livet vårt for å være elsket av Gud. Det er ikke Gud som trenger våre gode gjerninger. Men vår neste trenger dem.

Denne søndagen bruker mange til å ikke tenke på helgener, men på våre kjære som har gått foran oss over på den andre siden av dette livet. Vi tenner lys i kirken og på kirkegården. Det er ikke sikkert våre døde var som helgener, men en av saligprisningene handler om sørgende mennesker. «Salige er de som sørger, for de skal bli trøstet». Om denne trøsten skjer mens vi lever, eller om vi må vente til vi også kommer over på den andre siden av dette livet, sies det ikke noe om. 

I disse koronatider sier mange «Det går bra til slutt». Det er ofte en dårlig trøst midt i den verste sorgen. Men det er lov til å håpe at det vi opplever som livets slutt likevel ikke er det. Gud har vist oss en gang for alle at han overvinner døden. Jesu oppstandelse spenner en himmel over livet vårt også mens vi lever her. «Salige er de som sørger, for de skal bli trøstet». 

I vår menighet skal vi ha kveldsgudstjeneste hvor vi alle kan tenne lys i lysgloben. Noen døde etter at koronasmitten brøt ut, og begravelsene ble gjennomført med få mennesker. Denne kvelden kan vi alle tenke på våre kjære som er døde enten de var en helgen eller ikke.

Mvh Anne Grete, metodistprest i Drammen

Powered by Cornerstone