En levende og inkluderende menighet
med kjærlighet, omsorg og respekt for mennesket

Lignelsen om talentene

Selv om vi ikke kan samles til gudstjeneste, kan du allikevel få med deg denne søndagens preken.

Metodistkirkens prekentekst søndag 8. november 2020 er fra Matteus 25,14-30
Oversikt over tekstrekkene kan du finne på denne siden: https://lectionary.library.vanderbilt.edu/)

Lignelsen om talentene
14 Det er som med en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg tjenerne sine og overlot dem alt han eide: 15 En ga han fem talenter, en annen to og en tredje én talent – etter det hver enkelt hadde evne til. Så reiste han.
    16 Han som hadde fått fem talenter, gikk straks bort og drev handel med dem og tjente fem til. 17 Han som hadde fått to talenter, gjorde det samme og tjente to til. 18 Men han som hadde fått én talent, gikk og gravde et hull i jorden og gjemte sin herres penger.
    19 Da lang tid var gått, kom tjenernes herre tilbake og ville holde regnskap med dem. 20 Han som hadde fått fem talenter, kom fram og hadde med seg fem til og sa: ‘Herre, du ga meg fem talenter; se, jeg har tjent fem talenter til.’ 21 Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’ 22 Også han med to talenter kom fram og sa: ‘Herre, du ga meg to talenter; se, jeg har tjent to til.’ 23 Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’
    24 Så kom også han fram som hadde fått én talent, og sa: ‘Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sådd, og sanker hvor du ikke har strødd ut. 25 Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt.’ 26 Men herren svarte ham: ‘Du dårlige og late tjener! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd ut. 27 Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake. 28 Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talentene! 29 For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. 30 Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.’

Lignelsen om talentene

Jeg vet ikke hvilke følelser dere får når dere leser denne fortellingen. «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har».

Det kan høres ut som når det vi kaller «markedskreftene» får styre. Men er det særlig kristent? De fleste av oss synes vel at denne herren var urettferdig. Og verre blir det hvis denne herren skal være et bilde på Gud.

I denne liknelsen møter vi tre menn. De skulle forvalte herrens formue. En talent var masse penger. Det har ingen ting å gjøre med vårt ord talent, som peker på evner og anlegg. Men i den symbolske betydningen, vil det likevel være snakk om noe som likner. Det var vanlig å grave ned sine skatter for å være på den sikre siden. En kunne gi til pengevekslerne som gav høye renter. Men det var en viss risiko. Det var også høye renter ved lån. 

I Matteusevangeliet kan vi stadig lese om det vi kaller «to utganger» etter døden. Det er tydelig at Matteus mener at det er to muligheter for hva som skjer oss når vi dør, enten fortapelse eller evig glede. Det er mulig at Matteus mente at dette først og fremst skulle ramme de fra den gamle religionen. Mange av dem var så engstelige for å ikke følge loven nøyaktig at de ble sammenliknet med tjeneren som gravde ned sin talent. Hele dette kapittelet i Matteusevangeliet (25) handler om å advare mot fortapelse.

Vi kristne mener ulikt om hva som skjer oss når vi dør, om alle kommer til Gud, eller om det er bare de troende. Bibelen gir oss ikke noe entydig svar. Men som sagt, er Matteus tydelig. Men i dette evangeliet møter vi en tenkning som handler om at troen er død uten gjerninger. Det tror jeg biskopen skal preke om søndag om en uke, når Årskonferansens siste gudstjeneste skjer digitalt. 

I vår fortelling møter vi riktignok en Gud som gir av sin overflod og ber oss forvalte hans rikdom. Det er jo en enorm tillit til forvalterne. Det er interessant å legge merke til at herren gav «etter det hver enkelt hadde evne til». Den som hadde fått to talenter, fikk like mye ros som den som hadde fått fem. De hadde begge fordoblet rikdommen.

Hvis vi skal bruke denne fortellingen ang. forvaltning av jordkloden, så kan vi i hvert fall ta med oss det poenget, at Gud har overlatt hele sin rikdom til oss. Og nå midt i en pandemi er det et godt poeng å risikere mye for å redde liv og helse.

Ofte brukes denne fortellinger om de nådegavene som Paulus ofte snakket om. Da blir poenget at de nådegavene vi får, enten det er mange eller få, de skal vi bruke, de skal vi investere lurt. Jo mer vi bruker våre nådegaver, jo mer vil nådegavene vokse. Det høres ut som om vi blir oppfordret til å ikke være så engstelige, bare bruke det vi har fått, og så se hva som skjer. 

I en menighet trenger vi mange nådegaver. Vi vil gjerne være det som kalles en «nådegavebasert menighet». En nådegavebasert menighet lager ikke et organisasjonskart på papiret og så leter etter folk som kan fylle boksene. Nådegavebaserte menigheter spør først hvilke nådegaver menigheten har. En kan si at det er å ha et antropologisk menighetssyn, hvor det er mennesket, som står i sentrum, mennesket med sine nådegaver. 

Det er ikke alltid like lett å vite hvilke nådegaver en har. Mange i vår menighet har tatt det som kalles «Nådegavetesten». I tillegg har vi for noen år siden intervjuet alle som ville, for å spørre om deres lyster og evner. Vi kalte det en «medarbeidersamtale». Vi ønsket at mennesker i vår menighet skulle arbeide etter hva en kjenner en har nådegave til, slik at vi mest mulig unngår utbrenthet og arbeid som sur plikt. Riktignok må mye gjøres uten at vi alle kan spørre om vi har lyst, men poenget er å lete fram ens nådegaver.

Det er ikke like lett å bygge menighet ut fra nådegavene. Vi er på ulikt sted i livet. Noen lengter etter å bli brukt, ja som faktisk synes det er leit at en ikke blir brukt mer, mens andre opplever seg som Tordenskiolds soldater og brukes så alt for mye og skulle gjerne hatt et hvileår. 

Som menighet ønsker vi å utgjøre en forskjell, om ikke for hele byen vår, så i hvert fall for nabolaget. Vi har mange talenter, mange snakker om vårt fellesskap. Vi ønsker ikke å grave ned vår talent. Vi ønsker å investere. Vi ønsker å investere i mennesker, i nabolaget, blant familie og venner, kolleger eller tidligere kolleger. Og vår fortelling kan si oss noe om å ikke være engstelige, fulle av menneskefrykt eller redsel for sin Gud. 

Hvis vi ser på våre nådegaver som ordet sier, at det er noe vi har fått av bare nåde, så kan vi bare ta i mot og i tillit til giveren bruke våre nådegaver. 

Det går an å se på menigheten som et hjem. I et hjem kan vi ha mange oppgaver. Det er alltid plass til å være syk eller av ulike grunner ikke orke å bidra. Men det å føle at det er bruk for en, det er viktig. Allerede barna synes det er stas å være til nytte. Og det er også noe av det som er vanskelig med å bli gammel. Mange føler at en ikke er til nytte lenger. Det er en sorg en må ta på ytterste alvor. Det kan virke lettvint å minne om bønnens nådegave, men det er likevel en viktig påminning. Og det gjelder både travle og ikke-travle mennesker.

På den andre siden, går det an å bli utbrent i menigheten. Det går an å komme til et punkt at en ikke orker mer. Da har en mistet meningen med det en gjør. Nådegavene hjelper en nettopp til å se meningen. At livet ikke handler om egen karriere, at en selv må lykkes. Nådegavene er i samspill med andre mennesker. Jeg har en nådegave nettopp fordi du har en annen. Men sammen blir vi mer enn hva vi kunne vært enkeltvis. Derfor trenger vi ikke være redd for å bruke vår nådegave, om det så bare er en. For nådegaver er ikke noe skjørt som en må grave ned så det ikke blir ødelagt. Tvert i mot blir nådegavene bedre ved å bli brukt. I tillegg gir det stor glede ved at våre talenter blir fordoblet. Jo mer vi gjør ting vi behersker, jo mer opplever vi gleden ved å se alt hva Gud er i stand til å gjøre gjennom oss.

Det er interessant å se at tjeneren som var så engstelig at han bare gravde ned talenten sin, han tenkte om sin herre at denne herren «var en hard mann som høster hvor han ikke har sådd og sanker hvor han ikke har strødd ut.» Hans herre gav han rett i denne karakteristikken, men snur det og sier at han da nettopp burde tore å investere, til og med til dem som driver med utlån.

Det er ikke lett å bli klok på denne liknelsen. Den gir et bilde av Gud som motsies mange andre steder i Bibelen. Mange har prøvd å redde denne Bibelteksten. Men jeg er ærlig talt ikke sikker på om den kan reddes.

Det går an å ha et så strengt gudsbilde at en ikke tør gjøre noe i redsel for at Gud skal mislike en. Men Gud er en raus Gud, full av tillit til oss, som gir bort alt han har, enten det er jordkloden eller nådegaver. Vi trenger ikke være engstelige. Vi kan bruke våre nådegaver og stole på at Gud gjør resten.

Vi har nå gått inn i tre uker med «sosial nedstenging». Vi har i hele høst kunnet glede oss over å endelig være sammen igjen, med våre nådegaver. Nå når alt er avlyst, kan alle med «bønnens nådegave» få bruke den gaven. Alle med «samtalens nådegave» kan ta en telefon. Alle som er inspirert av «Stille bønn» kan får tid til nettopp det. Vi alle kan få en «time out» og tenke igjennom hvilke nådegaver vi har, hva vi drømmer om å gjøre i vår menighet. Det er plass til oss alle. Nå har vi en mulighet til å tenke igjennom hva vi ønsker med vår menighet.

Vi skulle hatt menighetsseminar i skrivende stund. Da skulle vi nettopp jobbet med slike spørsmål. Det seminaret blir utsatt til vi igjen kan møtes rent fysisk. Men vi kan alle hver for oss skrive ned våre drømmer så vi sammen kan støtte opp om hverandres nådegaver. Det er lov å feile. Det er lov å tenke dristig. Men det er dumt å grave ned sitt talent. For vi trenger ikke være redd for Gud. Gud er ikke en straffende Gud. Gud gir av sin nåde, som er både tilgivelse når vi feiler og kraft til å elske våre medmennesker. Gud vil alltid bare det beste for oss. I tillit til dette, kan vi bruke våre nådegaver. 

Så gleder jeg meg til vi igjen kan oppleve vårt fellesskap rent konkret med alle våre nådegaver.

Mvh Anne Grete 

Powered by Cornerstone