Metodistkirken i Norge

En levende og inkluderende menighet
med kjærlighet, omsorg og respekt for mennesket

Han skal frelse sitt folk fra deres synder.

Preken 1. nyttårsdag 2021

Matteus 1:20b - 21: 20B For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. 21Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.

Han skal frelse sitt folk fra deres synder.

Første nyttårsdag er en dag for ettertanke og forventning. Vi tenker tilbake på året som har gått, og vi tenker med forventning på året som vi nå går inn i. Det er nærmest blitt en klisje å kalle 2020 for annerledesåret. Vi som ikke har opplevd annen verdenskrig, vi ble plutselig en del av en verdensomspennende fare som tok liv. Mange har snakket om ungdommen som har mistet så mye som aldri kommer tilbake, russetid og første semesteret på nytt studiested. Men de gamle har også mistet mye. De vet at de ikke skal leve evig her på jorda. De har ikke tid til å miste et helt år. For mange opplever at dette året er mistet. Så mye tap. Så mye tristhet og isolasjon. Mange savner de gode klemmene. Mange savner de gode samtalene. Mange savner gudstjenestefellesskapet. Og for de gamle er dette kanskje aller verst. De har ikke et år å miste av tiden som er igjen å leve. 

Men første nyttårsdag er også en tid for forventning. Vaksinen er kommet. De eldste skal få først. Så bra. Så riktig. Takk til kloke hoder som Reidun Førde og alle som er vant til å drøfte etiske dilemmaer innen medisin. Men det kan ta et halvt år til vi igjen tør å møtes uten distanse. I Metodistkirken ønsker vi å følge smittevernreglene. Det er en selvfølge for oss. Vi ønsker ikke å representere en smittekilde. Vi har ikke en teologi som tilsier at Gud passer mer på vår menighet enn andre mennesker. 

Første nyttårsdag er ikke første dagen i kirkeåret. Kirken startet sitt nye kirkeår første søndag i advent. Det som feires første nyttårsdag, er det som kalles julens «oktav». Vi feirer at det er åtte dager siden Jesus ble født. Da skulle alle jødiske guttebarn omskjæres. I tillegg til omskjæringen fikk de også et navn. Derfor kalles denne dagen i kirkeåret for «Jesu navnedag». Vi går inn i det nye kalenderåret i «Jesu navn». 

Før i tiden var det ikke tilfeldig hvilket navn barnet fikk. De fleste visste betydningen av navnet sitt. Det gjorde noe med en hva navnet betød. Jesus-navnet betød «frelser». I høst har vi i vår menighet hatt en samtalegruppe som har tillatt oss å sette spørsmål ved alle disse ordene vi bruker. Et av orden har nettopp vært «frelse». Hva betyr frelse? Forfatteren av boka vi bruker, Marcus Borg, liker ikke at ordet er så nært knyttet til syndstilgivelse. Han hadde opplevd at begrepet frelse nesten utelukkende var forbundet med tanken om å komme til himmelen når vi dør. Han mente at alt snakket om å bli reddet fra våre synder ble en fryktbasert kristendom. Han likte heller ikke tanken på at det bare var de kristne som ble «frelst». Han opplevde at begrepet «frelse» assosieres med et «innenfor» og et «utenfor». Bare de som var «frelst», kom til himmelen i følge denne tankegangen. Forfatteren mente at «frelse» mer handlet om forvandling, både personlig og politisk. Metodistkirken snakker om å «forandre verden». Forfatteren mener at begrepet «frelse» i mye større grad handler om frigjøring her og nå i dette livet. Det er mye vi kan bli frigjort fra. Det finnes mye trelldom. Synden er bare en av mange for forfatteren. Å bli frelst er for ham å bli reddet fra alt som tynger oss. Å bli frelst er å gå inn i et nytt liv.

En annen forfatter som jeg også liker å utfordres av, er Åste Dokka. Hun kom ut med en bok i høst som heter «Leve vanskeligere. En elendighetsteologi». I et av sine kapitler stiller hun spørsmålet: «Er synden død?». Hun mener at synden aldri må bli irrelevant. Hennes syndsbegrep er ikke de enkelte moralske feiltrinn. F.eks. klimakrisen kaller hun arvesynd. Videre sier hun at menneskers erfaring med å komme til kort må tas på alvor. Og her kommer syndsbegrepet inn. Hun synes det er frigjørende å snakke om synd i dag, fordi det er å snakke sant om livet. Vår egen trivielle elendighet må frigjøres fra vår selvforakt og idealer som vi aldri greier å leve opp til. For denne forfatteren blir begrepet «frelse» mer forsoning, å forsones med alt en ikke får til. Hun sier at Gud ikke fjerner det som får oss til å komme til kort. Men Gud kan hjelpe oss til å forsone oss med det å komme til kort. Det betyr, sier hun, at vi kan leve med fortvilelsen uten å fortvile.

Jeg liker å bli utfordret av kloke mennesker. Jeg er glad for å være prest i en menighet som ikke reagerer angstbitersk når nye tanker blir presentert. Det handler ikke om å bli enige. Det er fint med det noen kaller «uenighetens fellesskap».  Hva jeg selv mener til en hver tid, er avhengig av konteksten, sammenheng. De tyve årene jeg var sykehusprest, var det viktig for meg å snakke om en Gud som tilgir synd. Ved dødsleiet var det ikke veldig relevant å snakke om «forvandling».  Men som metodistprest har jeg prekt mye om det som kalles «helliggjørende nåde». Jeg har forkynt at nåden ikke bare handler om syndstilgivelse, men at nåden også er en kraft til å elske sin neste og at kirkens oppdrag er å «forandre verden». Som kristne blir vi oppfordret til handling, det er både Marcus Borg og Åste Dokka enige i. 

Forfatteren av Matteusevangeliet knytter begrepet «frelse» til synd i vårt lille avsnitt. Men han er ikke bare opptatt av å «komme til himmelen». Han vil vise at denne nye religionen også er opptatt av Loven, men på en mye mer radikal måte. Her finner vi Bergprekenen, her finner vi at Gud vil «frelse» ikke bare det gamle gudsfolket, men både jøder og hedninger. 

Å knytte begrepet «frelse» til syndstilgivelse er for meg ikke kun snakk om å komme til himmelen når vi dør. Det innebærer også en himmel over livet her og nå. Enten en definerer «synd» som trelldom, fangenskap (Marcus Borg) eller som alt som får en til å komme til kort (Åste Dokka), så handler det for meg både om å vite at døden ikke er en utgang, men en inngang, men også om livet mens vi lever. Jeg tenker at både Borg og Dokka har rett. Det handler om å forsone seg med at en kommer til kort, men det handler også om å komme ut av fangenskapet så en ser bedre seg selv og Gud, den Gud som ønsket å lyse opp vår verden så vi ser bedre.

Fortsatt god jul, og også fortsatt et godt kirkeår. Når smittesituasjonen tillater det, så gleder jeg meg til å feire gudstjeneste sammen.

Mvh Anne Grete, metodistprest i Drammen 


 

Powered by Cornerstone