Metodistkirken i Norge

En levende og inkluderende menighet
med kjærlighet, omsorg og respekt for mennesket

Gjerdrum-ulykken

​​​​​​​Da skjedde det igjen. Hva er det med romjulen og ulykker?

Jeg trodde ulykken i år var jordskjelvet i Kroatia. Men så skjer det på norsk jord. Et kvikkleireras med ufattelig omfang. I skrivende stund er to funnet omkommet og åtte fortsatt savnet. Vi har fått navn og bilde. Det gjør mer inntrykk enn et tall. En ung familie er tatt av skredet, likeså en som gikk tur med hunden. En ung gutt besøkte moren sin akkurat da skredet kom. Begge er savnet. Slik kan en fortsette. Tallet blir personer. Personene har noen som savner dem veldig.  Å finne omkomne blir omtalt som en trist nyhet. Det er klart at det beste er å finne levende. Men å finne døde betyr at noen får en grav å gå til.

Vi mennesker kan ikke sikre oss. Som en fra NVE sa det, det å bo i Norge betyr å leve med risiko for ras; snøras, jordras og kvikkleireras.  Over 10.000 mennesker bor på kvikkleire-område. Også folk i Drammen. Ingen av oss lever risikofritt. Andre land har jordskjelv, stormer og flodbølger i tillegg til sult og krig. Dette året har hele verden vært felles om en virus-fare.

Begrepet «sosial distanse» har plutselig fått en annen mening. Pårørende på Gjerdrum har kanskje lidd under å ikke se barnebarna sine. Nå er de redde for å aldri få se dem mer.

Hvor er Gud midt i alt dette? I våre gudstjenester har vi hørt mange vitnesbyrd om hvordan Gud hjelper i små hverdagslige situasjoner. Hvorfor kunne ikke Gud vekket folk så de kom seg ut i tide? Slike spørsmål har mennesker stilt seg fra tidenes morgen. Selv gjorde jeg det ofte da jeg var sykehusprest. Mødre døde fra sine små barn, og Gud grep ikke inn. Riktignok tror jeg Gud kjempet på livets side ved hver operasjon, men jeg så stadig en «tapende Gud». Det kan hende Gud kjempet på livets side også denne natten i Gjerdrum. Men naturkreftene vant.

Det vi kaller «herlighetsteologi» er marginalt i Norge. Her loves det materiell framgang for alle som tror. Her loves at de troende skal bli spart for ulykker. En avart av dette finner vi også i Norge. Vi snakker om mennesker som lykkes som er «velsignet». Hva med alle dem som ikke lykkes? Hva med alle dem som opplever ulykker, enten det er rasulykke eller bilulykke? Noen vil peke på menneskets frie vilje og si at det onde vinner over det gode. Kanskje, men ikke alltid. I rasulykken på Gjerdrum er det ikke sikkert det er gjort en eneste menneskelig feil. Det handler om mange tusen års utvikling. Helt fra den gang havet stod så høyt.

Jeg har ikke svar på det som kalles «Gud og det ondes problem» (Theodise-problemet). Det er noe av det første jeg skal spørre Gud om når jeg kommer over på den andre siden. Men jeg tror Gud har grått mye disse døgnene. Jeg tror Gud for lengst har tatt imot de døde med åpne armer og ønsket dem velkommen hjem. Jeg tror Gud kan hjelpe pårørende til å greie å leve videre med sorgen. Noen vil kanskje slutte å tro på en Gud etter dette. Andre vil oppleve Guds nærvær. Gud er like nær hele tiden. Gud var midt i raset. Gud er i hver enkelt som sørger. Gud er i hver enkelt som hjelper. Gud er i oss alle, i oss og rundt oss. Amen.

Mvh Anne Grete, metodistprest i Drammen

Powered by Cornerstone