Metodistkirken i Norge

En levende og inkluderende menighet
med kjærlighet, omsorg og respekt for mennesket

Jesus og den samaritanske kvinnen

Preken søndag 17. januar 2021

Johannes 4,4-26: 
4 Han måtte reise gjennom Samaria,  5 og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef.  6 Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
     7 Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.»  8 Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat.  9 Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. 10 Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» 11 «Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra? 12 Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» 13 Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. 14 Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» 15 Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»
    16 Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.» 17 «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. 18 «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» 19 «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. 20 «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» 21 Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. 22 Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. 23 Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. 24 Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» 25 «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» 26 Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»

Jesus og den samaritanske kvinnen

Fortellingen om kvinnen ved brønnen er kjent for mange. Av og til er små detaljer interessante:

Det står at Jesus «måtte» dra gjennom Samaria. For å komme fra Galilea til Judea, må en gjennom Samaria. Men ordet «måtte» viser også til at det var et område en helst prøvde å unngå. Mange tok heller en omvei for å unngå dette området. Jøder var nøye på å ikke være sammen med folk fra Samaria. De tilhørte en annen kultur, en annen religion, og en ble uren av å snakke med dem.

En annen detalj er at Jesus var blitt «sliten». Når en er sliten, er det lurt å både hvile og få seg i hvert fall litt vann.

Kvinner hadde rollen å hente vann. De møttes enten tidlig på morgenen mens det ennå var litt svalt i luften eller på kvelden. En orket ikke bære tungt i den verste varmen. Dette kvinnefellesskapet var viktig. Her ved brønnen skjedde sladderen. Her fikk de vite om hverandre, og her kunne de kjenne varmen fra det fellesskapet de hørte til.

Men kvinnen i vår fortelling kom tvert imot kl.12.00 på formiddagen, da det var varmest og ingen andre hentet vann. Vi kan bare gjette på at hun ikke ønsket å treffe de andre kvinnene. Hun gjennomførte det vi i dag ofte snakker om «sosial distanse». Men det var ikke et virus hun var redd for. Hun ønsket ikke å snakke med noen av de andre kvinnene, for hun tilhørte ikke dette kvinnefellesskapet. Hun hadde rotet det skikkelig til i livet sitt. Hun hadde levd i seriemonogami, og det ble sett på som svært skamfullt. En kvinne skulle bli i sitt forhold uansett hvor ulykkelig hun var. Man skiltes ikke. I hvert fall ikke for å gifte seg på nytt. Og i hvert fall ikke flere ganger!

Dette er en vakker fortelling. Jesus bryter alle grenser. Ikke skulle han som mann snakke med denne kvinnen. Og i hvert fall ikke når de to var alene. Og han skulle i hvert fall ikke snakke med en kvinne fra Samaria. Dette var dobbelt skam. Og som om det ikke var nok, så var hun altså en kvinne som hadde levd et skambelagt liv.

Når vi ber andre om en tjeneste, så er det alltid et spørsmål om hvem som gir hvem. Av og til er det en ære å bli spurt. Det må det ha vært for denne kvinnen. Hun følte seg ikke utnyttet. Det var ikke her en lat mann som ville gjøre henne til slave. Tvert i mot kjente hun at han nå risikerte noe for hennes skyld. Og så bruker han dette vannet til å fortelle om det levende vannet, som Jesus kunne gi, som ikke krevde verken bøtte eller annet. Dette er så typisk for Johannes-evangeliet. Det ytre får alltid en dobbelt mening. Vann var viktig nok, men Jesus var «det levende vann».

Kvinnen får et møte med sin egen historie. Jesus ser henne. Jesus avslører henne. Det er normalt ikke godt å bli avslørt, men denne gangen ser det ut til at det var bare godt. 

Når Gud snakker sant om livet vårt, så er det ikke for å fordømme oss. Vi kjenner fortellingen om kvinnen som ble avslørt i hor (som er fra samme evangelium), og Jesus sa: Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og lev et liv som blir bedre for deg.

Gud hjelper oss til å snakke sant om livet vårt. Han hjelper oss til å se vår synd, men han lar oss ikke bli i skammen. Han vil løfte oss ut av skammen og gi oss verdigheten tilbake. Og alt handler om kjærlighet.

Denne kvinnen ville bli elsket. Hun prøvde å få kjærlighet fra diverse menn. Men Jesus kunne gi en kjærlighet som ville vare. Hun kunne få slippe å gå fra mann til mann. Gud er en kilde hvor vi kan øse av, hvor vi kan føle oss elsket. Gud vil hjelpe oss til selv å elske. Meningen med livet er vel rett og slett å elske og å bli elsket. Og det er vel derfor «sosial distanse» i disse tider gjør vondt i lengden. Vi kan lett føle oss ikke elsket.

Denne kvinnen kunne igjen begynne å hente vann om morgenen, før det ble for varmt. Hun kunne igjen bli en del av kvinnefellesskapet, hvor de kunne fortelle hverandre om hva de slet med i livet. Fortelle hverandre om de gledene de hadde. Fortelle om sine gamle foreldre og sine små barn som stadig skapte bekymringer. Hun kunne igjen finne meningen med livet. Hun kunne igjen føle seg elsket, og hun kunne selv elske tilbake. Dette kalles nåde. En nåde som gir verdigheten tilbake.

Denne vakre fortellingen kan vi også la oss utfordre av; Hvilke mennesker ser vi i dag på som mennesker fra land vi ønsker å unngå, som urene, som mennesker utenfor fellesskapet?

Gud, som elsker og bare elsker, gir oss kraft til å elske. Elske også de som føler seg utenfor fellesskapet. Også vi har en brønn å øse av. Det kalles nådemiddel. Vi har vannet i dåpen. Da blir vi med i et stort fellesskap, den universelle kirken på jorden. Et annet nådemiddel er fellesskapet med brød og vin. Når vi spiser denne lille oblaten og drikker litt druesaft, så blir vi en del av et fellesskap verden over. Et fellesskap hvor vi kan be på ethvert fjell, i Ånd og sannhet. 

Det er lenge siden vi har vært sammen nå. Men vi kan fortsatt lese i Bibelen, fortsatt be. Mange savner denne brønnen som vi kaller menighet. Mange savner den gode samtalen, sladderen, latteren. En brønn hvor vi kan øse av, et fellesskap hvor vi kan dele våre tanker, alt vi sliter meg og alt som gleder oss. La oss holde oss friske så vi igjen kan møtes ved brønnen og øse av «det levende vannet». Og la oss fortsatt tenke på de som har mistet noen i Gjerdrum-ulykken, som ikke kan treffes selv om de får sin vaksine.

Mvh Anne Grete, metodistprest i Drammen

Powered by Cornerstone