Metodistkirken i Norge

En levende og inkluderende menighet
med kjærlighet, omsorg og respekt for mennesket

Lignelsene om såkornet og sennepsfrøet

Preken søndag 31.januar 2021

Markus 4,26-34:

Såkornet
26 Og han sa: «Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. 27 Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. 28 Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. 29 Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet.»

Sennepsfrøet
30 Han sa: «Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke? 31 Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden, 32 men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får så store greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.»
    33 Med mange slike lignelser talte han ordet til dem, så mye de var i stand til å høre. 34 Uten lignelser talte han ikke til dem. Men når han var alene med disiplene, forklarte han alt for dem.

Lignelsene om såkornet og sennepsfrøet

Vi er kommet til den søndagen i kirkeåret som kalles «såmannssøndag». Fortellingen i dag er en svært kjent tekst i NaMu, Naturlig menighetsutvikling. I starten het denne bevegelsen: «Kirkevekst». Men dette ordet vekst, blir ofte oppfattet som å vokse i antall. Det var lett å sette seg mål om å få flere medlemmer, flere på gudstjenesten. Mennesker ble instrumenter for å nå våre mål. Presten kunne i en sjelesorgsamtale tenke: ”Jeg håper hun begynner å gå på gudstjenestene våre”. Det er lett å få skjulte agendaer. Men det er Gud som gir vekst. Vi kan bare så. 

Hvordan sådde Jesus? Han sådde ved å gi mennesker bedre gudsbilder ved ord og handling. Han gikk rundt og forkynte, og han gikk rundt og gjorde godt.  
Vi prester fokuserer mye på forkynnelsen. Jeg var allerede i min ungdom en ivrig forkynner. Jeg var opptatt av å forkynne evangeliet, men jeg trodde ikke at de andre hadde noe å gi meg. Det ble alt annet enn dialog. Det ble diskusjon, hvor jeg var opptatt av å vise at jeg hadde rett og den andre hadde feil. I dag har jeg lært om dialogens vei. Vår menighet er medlem av dialogforumet DOTL. Der kan vi snakke sammen. Der kan vi fortelle om vår tro. Men det skjer i en atmosfære hvor vi er opptatt av at den andre også har noe å gi en selv.

Såmannssøndag er dagen hvor vi spesielt blir minnet om dette å så. Vi skal så, og Gud er den som sørger for veksten.
Tror vi på det? I høst opplevde vi at metodistmenigheten i Kongsberg blir lagt ned. Og mange er vel også bekymret for framtiden til vår egen menighet. Antall døde er flere enn antall døpte og nye medlemmer. 
”Av seg selv gir jorden grøde”, kan vi lese. Vi vet jo at ikke noe vokser ”av seg selv”. Vi vet jo at det må god jord og passe lys og vann til.

I Metodistkirken har vi noe som heter «forutgående nåde». Det betyr at når vi snakker med andre mennesker, så kan vi stole på at Gud har vært hos den andre før vi møter dem. Gud har påvirket dem med sin nåde før vi har sagt et eneste ord. Vi sår, og Gud gir vekst.  

I Metodistkirken tenker vi at begrepet «frelse» ikke bare handler om at hver sjel skal komme til himmelen når vi dør. Hele verden skal frelses, også dyrene. Gud ønsker alt godt for oss mennesker også mens vi lever her på jorda. Frelse var for John Wesley bekjempelse av fattigdom, bekjempelse av rus-avhengighet, bekjempelse av sykdom. Han forkynte en Gud som ville at menneskene skulle ha det godt på alle måter. Frelse var ikke kun tilgivelse for synd. Frelse var også å få hjelp til å elske sin neste. Nåden var ikke kun en rettferdiggjørende nåde som gav tilgivelse. Nåden er også en kraft som hjelper oss til å få et bedre liv.

Med en slik teologi ble metodister beskyldt for å samarbeide med Gud om frelsen. Luther var allergisk mot alt vi mennesker kunne rose oss av overfor Gud. For Luther var troen en gave og ikke noe vi mennesker kunne medvirke til. Han ble kjent for ordene: «Når jeg sitter her og drikken min øl, virker evangeliet». Han hadde nettopp forkynt evangeliet, så gikk han over gaten til sin stamkafe for å ta seg sin øl i visshet om at det var nå Gud ved Den hellige Ånd gav vekst. Han hadde sådd, nå var det Gud som ville gjøre resten.

Vi har lenge hatt «nedstengte kirkehus». Vi har ikke sådd slik vi pleier. Likevel har Gud vært på ferde. Hva skjer når vi igjen kan åpne våre kirkerom? Kommer vi til å se vekst noen gang? Tror vi egentlig på dette? Vi snakker ofte om strategier. Vi snakker om NaMu-undersøkelser som gir oss svake og sterke sider. Vi spør stadig om hva vi skal gjøre for at flere skal komme til kirken vår. Vi skal ha årsmøte hvor vi skal snakke om ulike måter å være menighet på. 

Hva er vekst? Er det kun målt i kvantitet? Er det kun snakk om å bli flere? Kan vekst også handle om å få bedre gudsbilder? Kan vekst også handle om at vi blir trygge på at Gud elsker oss og gir oss kraft til selv å elske? Kan vekst også handle om å bli mer dialogiske i møte med andre mennesker som tenker annerledes? Kan vekst handle om å bli politisk aktiv, bli mer bevisst klimaspørsmål eller rettferdig fordeling av godene i vår verden?

Har koronatiden gitt vekst? Har vi vokst i våre tanker om fellesskap, om bønn, om forkynnelse? Vi har oppdaget digitale muligheter og begrensninger. Vi har oppdaget verdien i familie og nære venner. Noen savner menigheten til tross for digitale fellesskap. Kan det kalles vekst?

Viruset sår seg selv og gir sin egen vekst. Tenk om fortellingen om Guds kjærlighet hadde spredd seg like raskt.

Mvh Anne Grete, metodistprest i Drammen 

Powered by Cornerstone