Metodistkirken i Norge

En levende og inkluderende menighet
med kjærlighet, omsorg og respekt for mennesket

Et nytt bud: Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.

Preken søndag 25.04.2021

Johannes 13,30-35:
30 Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt.
31 Da han var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. 32 Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart. 33 Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også: Dit jeg går, kan dere ikke komme. 34 Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. 35 Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»

Et nytt bud: Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.

Jesus og disiplene spiste sammen. Å spise sammen, var på Jesu tid et sterkt uttrykk for fellesskap. Jesus hadde vasket disiplenes føtter, noe som var slavers oppgave. De spiser sammen og Jesus sier plutselig at en av dem skal forråde ham. Disiplene lurte på hvem av dem dette var, og Jesus sier: «Det er han som jeg gir det stykket jeg dypper nå». Så kommer vår fortelling. Det høres merkelig ut at Jesus kaller det «Nå ble menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham». Det var en rar måte å se det på. Her går forræderen ut, og Jesus snakker om at han nå blir «herliggjort». Så kommer de kjente ordene om å elske hverandre, at kjærlighet skal være kjennetegnet på Jesu disipler.

Det å bli «herliggjort» er et uttrykk som stadig brukes gjennom Johannesevangeliet. Vi befinner oss i påskeetiden, søndag 25.april kalles fjerde søndag i påsketiden. Det er særlig oppstandelsen vi feirer i påsketiden. Men i Johannesevangeliet er det korsfestelsen som betegner denne «herliggjørelsen». Gud blir herliggjort på korset. Lidelseshistoriens høydepunkt er langfredag, hvor Jesus løftes opp på korset i dobbelt forstand. Jesus blir rent konkret løftet opp, men samtidig skjer det en oppløftelse, hvor Gud blir «herliggjort».

Johannesevangeliet har ingen lære om kirken eller menigheter. Kirken er i dette evangeliet en samling mennesker som tror på Kristus, at den oppstandne Jesus viser oss Gud. Johannesevangeliet er ikke opptatt av kirken som en organisasjon, men av den kjærligheten som finnes mellom menneskene. Jesu død innebærer et personlig forhold til Gud, ikke kirken som institusjon. Kirken handler ikke om en tilslutning til læresetninger, men om kjærlighet. Denne kjærligheten er rett og slett kjennetegnet på kirken. Kirken har kun ett bud, nemlig det å elske.

Vi har lenge hatt et nedstengt samfunn. Vi har vært opptatt av distanse og det å være minst mulig sammen. Mange kan glemme at de er elsket. Det er lettere å føle seg elsket når en kjenner den gode klemmen og ser det varme blikket. Metodistkirken har en visjon om å gjøre mennesker til disipler slik at verden forvandles. Det betyr at både arbeid for fred og arbeid for jordas klima handler om kjærlighet. Når Kristus bor i oss og rundt oss, blir ikke vår kjærlighet bare noe internt. Vår kjærlighet vendes utover slik at både fredsarbeid og klimaarbeid er noe helt «kristelig» som vi kan gjøre sammen med mennesker som ikke deler vår tro.

Vi blir altså som kirke og menighet ikke målt på hvor mange aktiviteter vi greier å drive. Biskopen har til og med sagt at aktivitetskirken slik vi kjenner den fra «gode gamle dager» gjør mennesker slitne i dag. Hvis vi kan inspirere hverandre til å elske, så kan vi gå ut og forandre verden. Derfor er opplysningene i våre gudstjenester plassert som en del av det vi kaller «sendelsen». Vi sendes ut for å forandre verden. Hvis vi liker å synge, skal vi kanskje bli med i et kor i byen. Hvis vi er glad i temamøter, skal vi kanskje gå på biblioteket sammen med mennesker utenfor vår menighet.

Før var vi som kirke opptatt av å gå ut og si: «Kom til oss». I dag blir vi utfordret til å gå ut og bli der ute. Kjærligheten er mer smittsom enn koronaviruset. Mange lengter etter å bli smittet av vår kjærlighet. Denne uken har jeg vært på digital landssamling for prester i Metodistkirken. Tidligere var det mye snakk om tall. Vi fikk stadig høre at vi måtte bli flere på gudstjenestene, vi måtte få flere som døpes. I dag sier biskopen at vi må være villige til å sette Metodistkirken på spill. Vi må ikke være så opptatte av å «redde» Metodistkirken. Vårt oppdrag er ikke Metodistkirkens overlevelse. Vårt oppdrag er å gjøre andre mennesker til disipler slik at verden kan forandres. Vi må slippe livet for å vinne livet, heter det nå. Det som skal kjennetegne kirken, er ikke mennesker som er opptatt av å redde kirken sin, men som er opptatt av å elske andre mennesker.

Da jeg ble metodistprest for snart elleve år siden, var jeg «folkekirkeprest» på min hals. Jeg var redd for å bli fritidsleder for kristne mennesker. Jeg måtte begynne å tenke annerledes om min rolle som prest. Jeg begynte å tenke at hvis gudstjenestene ble en kilde for kristne mennesker, så ville de møte mange mennesker ellers i uken som jeg ikke møtte. Det er ikke ofte at de som feirer gudstjeneste, får med seg andre mennesker til kirken. Men de treffer mange slik at de kan gjøre en forskjell der de er, slik at verden kan forandres. Enten de treffer mennesker blant kolleger, venner, familie, på bowling, i politisk arbeid, i idrettsklubb, i bridgeklubb eller pensjonistklubben fra sin tidligere arbeidsplass, så er det kirken som er der utenfor kirkebyggets vegger. Om menigheten ble inspirert til å melde seg i Frivillighetssentralen i Drammen, så er det ikke sikkert vi ville få flere til å komme til kirken, men kirken ville være der menneskene er og gjøre en forskjell. Som Jesus sa den gang: «Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»

Mvh Anne Grete, metodistprest i Drammen

Et nytt bud: Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.
Powered by Cornerstone