Metodistkirken i Norge

En levende og inkluderende menighet
med kjærlighet, omsorg og respekt for mennesket

Lignelsene om sennepsfrøet og surdeigen

Preken søndag 02. mai 2021, 5.søndag i påsketiden.

Lukas 13,18-21:
18 Så sa han: «Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? 19 Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i greinene på det.»
    20 Igjen sa han: «Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? 21 Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret.»

Lignelsene om sennepsfrøet og surdeigen

Prekenteksten 2.mai er to liknelser. Den ene er kjent, den andre er heller ukjent. Den ene liknelsen har et mannlig gudsbilde, mens den andre har et kvinnelig gudsbilde. Det har lenge vært anstøtelig med kvinnelige gudsbilder. Men vi finner flere i Bibelen, bl.a. at Gud er som en høne, som samler sine kyllinger under sine vinger.

Da Lina Sandell skrev sine salmer, brukte hun ofte kvinnelige gudsbilder. Hun skrev om modershjerte og modersbarm. Men hun var 100 år forut for sin tid, så kirkens menn ba henne forandre sine tekster. Så nå synger vi fadershjerte og fadershand der det en gang het modershjerte og modersbarm.

Selv ved 8-marsgudstjenester har en ikke tålt å kalle Gud for mor. I høyden går det an å si Gud, vår mor og far. Alle er enige om at Gud ikke har kjønn, men i det Gud omtales som kvinne, får Gud kjønn. Gud som far, er helt OK som om det skulle være ukjønnet.

Men hvis også vi kvinner skal være skapt i Guds bilde, må Gud kunne omtales som både kvinne og mann.

Poenget i begge liknelsene er at Guds rike vokser tilsynelatende av seg selv, slik vi finner det i Markusevangeliet.  Men Lukasevangeliets forfatter kan ikke ha bakt surdeigsbrød. Det er ikke bare å legge surdeigen inn i melet. Det må knas, det må eltes, og det er hardt arbeid. Men altså, her er poenget at Guds rike vokser nærmest av seg selv. Og det var svære greier. 3 mål mel er visstnok 40 liter. Det er svært, men i utgangspunktet er det lite.

Guds rike skal vokse. Hva slags vekst snakkes det om? Det kommer ikke fram i disse liknelsene. Vår menighet er medlem av det vi kaller NaMu. Det står for Naturlig Menighetsutvikling Før het det Naturlig Menighetsvekst. Så syntes mange at fokuset i alt for stor grad ble på vekst i antall, så ble navnet forandret.

Metodistkirken i Norge har også forandret sin strategi-tenkning. Sist uke var jeg på digital landssamling for prester og diakoner i Metodistkirken. Tidligere hadde vi en strategiplan som fokuserte på vekst i antall. Vi skulle bli flere på gudstjenesten, vi skulle ha flere dåp og medlemsopptakelser. Ellers ville Metodistkirken i Norge bli borte om x antall år. Mange av oss likte dårlig å bli målt på disse tallene. Jeg følte at jeg som prest ikke lyktes med det jeg ble målt på. I dag er det nye toner. Nå sies det at vi må gå bort fra slik vi tenkte tidligere, hvor vi hele tiden hadde et usagt budskap: «Kom til oss». Nå heter det «Gå ut», ikke for å få folk til å komme til oss, men nå heter det «Gå ut og bli der ute». Biskopen sa at menigheter som satset på alle disse aktivitetene, ville bare slite seg ut. Han sa til og med at vi måtte være villige til å «sette Metodistkirken på spill». Nå heter det altså at vi skal ikke lenger være så opptatt av å vokse i antall. Vi skal ikke lenger være så opptatte av å redde Metodistkirken. Vi skal ikke være opptatt av kirken som organisasjon. Men vi skal gå ut og gjøre mennesker til Jesu disipler for at verden kan forandres.

Jeg skrev noe under tekstgjennomgåingen til søndag for en uke siden også. Da jeg ble metodistprest for 11 år siden, var jeg folkekirkeprest på min hals. Jeg hadde vært sykehusprest i 20 år, og menighetsprest i Den norske kirke 10 år før det. Min virkelighetsforståelse var at det var så mye tro der ute. Mennesker som ikke pleide å gå i kirken, kunne si: «Hadde jeg ikke trodd på Gud, hadde jeg ikke greid meg». Det var altså ikke bare slik at de trodde at Gud fantes, men Gud var viktig i deres liv. Men de gikk ikke i kirken.

Så da jeg skulle bli metodistprest, var jeg livredd for å bli de kristnes fritidsleder. Jeg visste at jeg kom til å treffe først og fremst kristne mennesker. Jeg måtte begynne å tenke annerledes. Jeg begynte å tenke at jeg heretter skulle treffe mennesker utenfor menigheten gjennom menigheten. Jeg hadde som mål å være med på at gudstjenestene skulle være den kilden kristne mennesker trengte når de traff mennesker ellers i uka. Enten det var kolleger, venner, familie. Det er ikke sånn at menigheten tar med seg andre til gudstjenesten. Hvis jeg bare skulle bli målt på det, burde jeg sluttet for lenge siden. Men jeg har fortsatt med å tenke at metodister kan gjøre en forskjell der de er bl.a. fordi de feirer gudstjeneste sammen! Så naiv er jeg. Og det handler om slike liknelser som vi møter i dag.

Luther sa de kjente ordene: «Når jeg sitter og drikker mitt øl, virker evangeliet». Han hadde gått over gaten til sin stamkafe etter å ha forrettet en gudstjeneste. Han hadde forkynt evangeliet, nå visste han at Gud virket ved Den Hellige Ånd. Guds rike vokser tilsynelatende av seg selv. For Gud handler med mennesker vi møter. I Metodistkirken kaller vi det «forutgående nåde», og vi kaller det «helliggjørende nåde». Gud virker gjennom oss. Menneskene behøver ikke komme til våre gudstjenester. For kirken er der menigheten er.

I Lutherske sammenheng er det stadig en debatt hvor vidt det er menneskene som er kirken, eller om kirken er «der hvor ordet forkynnes og sakramentene forvaltes». Metodistkirken fokuserer på menneskene. Kirken er menneskene. Når mennesker som har feiret gudstjeneste, går ut og treffer andre mennesker, så er kirken der, utenfor kirkerommet.

Det er ikke sikkert Metodistkirken vokser i antall. Men Guds rike vokser. Gud er stadig på ferde gjennom kirken. Men kirken er ikke en bygning, det er ikke det som skjer innenfor kirkens vegger som er kirken. Kirken er der kristne mennesker er.

Derfor har vi vært kirke selv om vi ikke har kunnet feire gudstjeneste sammen. Vi må holde ut en liten stund til. Snart kan vi komme sammen. Det gleder jeg meg til, men vi blir ikke noe mer kirke da enn vi er nå.

Mvh Anne Grete, metodistprest i Drammen

 

Powered by Cornerstone