Metodistkirken i Norge

En levende og inkluderende menighet
med kjærlighet, omsorg og respekt for mennesket

Den lille Bibel

Preken søndag 16. mai 2021

Johannes 3,16-21:
16 For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. 17 Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. 18 Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. 19 Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde. 20 For den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt. 21 Men den som følger sannheten, kommer til lyset, så det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud.»

Den lille Bibel

Prekenteksten 16.mai er egentlig en fortelling fra Apostlenes gjerninger (Ap.gj. 26.1-3, 20-29). Paulus er anklaget for å ikke forkynne rett. Som sitt forsvar sier han at han har forkynt lyset både for «sitt eget folk og for hedningfolkene». 

Evangelieteksten denne søndagen er imidlertid fra Johannesevangeliet og begynner med det kjente verset Joh.3.16, som vi kaller «Den lille Bibel». I mars var dette verset avslutningen på prekenteksten. Det at vi kaller verset «Den lille Bibel» betyr at det sees på som summen av det viktigste i Bibelen. Mange hører om kjærlighet i dette verset. Andre opplever at tanken om fortapelsen får en for stor plass. I vår tekst kan vi lese: «Dette er dommen: Lyset er kommet til verden» (v.19). Og teksten avslutter med v.21 hvor det står: «Den som følger sannheten, kommer til lyset».

Før vår tekst får vi fortellingen om Jesu møte med Nikodemus. Han var en av lederne i den gamle religionen, de som ikke trodde og altså var allerede dømt (v.18). Denne mannen, Nikodemus, kom til Jesus om natten. Det står ikke noe om hvorfor, men vi kan jo gjette på at han ikke ønsket å bli sett av sine kolleger. Han starter med å gi Jesus det vi kan tolke som smiger, og Jesus bekrefter ham ikke. I stedet begynner Jesus å snakke om at Nikodemus og hans folk må bli «født på ny». Så kommer vår fortelling. Jeg leser det som en polemikk mot Nikodemus og hans folk. De blir betegnet som de som «gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset» (v.20).

Johannesevangeliet er det evangeliet som ble skrevet senest. Menigheten som dette ble skrevet til, var kastet ut av synagogen, tempelet var ødelagt. Men det som holdt menigheten oppe, var tanken på at Jesus snart skulle komme tilbake. Men det varte og rakk med Jesu gjenkomst. Flere døde, og Jesus var ennå ikke kommet tilbake. Så kom tvilen snikende. Tenk om det bare var tull alt sammen. Er denne nye religionen bare en illusjon? Hvem var Jesus egentlig? Inn i denne situasjonen prøver forfatteren av Johannesevangeliet å trøste dem. Det var ikke Johannes-menigheten som tok feil, det var de fra den gamle religionen, de som hadde kastet dem ut fra sin religiøse og sosiale sammenheng.

Dermed leser Johannes-menigheten noe annet enn fordømmelse. De leser at de ikke skal gå fortapt, de skal ikke fordømmes. De kommer til lyset fordi de følger sannheten. For denne menigheten blir det klart at «Jesu gjerninger er gjort i Gud» (v.21).

Begrepet «Guds sønn» er ikke kristendommen alene om. Det ble ofte brukt i urkristendommens religiøse verden. Ofte ble kongen kalt «Guds sønn». Også mennesker med mirakuløse evner kunne kalles «Guds sønn». I det Gamle testamentet ble også uttrykket brukt, men da billedlig. Men forfatteren av Johannesevangeliet har hentet uttrykket fra den nye kristne tradisjonen, f.eks. fra Paulus. Forfatteren bruker ofte betegnelsen «Sønnen» for å markere at Jesus var ikke en hvilken som helst guddommelig hersker. Betegnelsen skulle kun brukes om Jesus. Men Johannesevangeliet kjenner ikke til tanken om jomfrufødsel. «Guds sønn» har for dette evangeliet ikke noe med biologi å gjøre. Jesus er Guds sønn ved at han er den eneste som viser oss hvem Gud er. «Ingen har noen gang sett Gud» (v.1.18). Det finnes ingen menneskelig tilgang til Gud. Gud er usynlig og ukjent. Men Jesus sier om seg selv: «Den som har sett meg, har sett Faderen» (Joh. 14.9). Dermed blir alle Jesu utsagn om seg selv, utsagn om Gud Faderen. Når Jesus sier: «Jeg er verdens lys» (Joh.8.12 og 9.5), så sier han at Gud er verdens lys. Og denne Gud er en Gud som elsker. De fra den gamle religionen som ikke ser Gud i Jesus, de tar feil. Det er Johannes-menigheten som har rett.

Den gamle og den nye religionen er enige om at Gud ved tidenes ende skal menneskeheten stilles overfor en domstol. Men i Johannesevangeliet er dommedag ikke bare noe som skal skje i fremtiden, men «Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet» (Joh.5. 24).

Det er interessant å merke seg at kritikken mot Jesus kom fra religiøse ledere. De mente at Jesus løy om Gud. Johannes-menigheten hadde satset sitt liv på at Jesus representerte «sannheten», at deres tro ikke var en illusjon, men at de levde i en annen virkelighet.

I disse dager ser vi kanskje at de fra den gamle religionen fortsatt tenker om seg selv som «Guds utvalgte folk». De tenker kanskje fortsatt på seg selv som et folk som Gud hadde utvalgt til å få «det lovede land». Midtøsten-konflikten er vanskelig. Både jøder og palestinere kan fortelle hver sin historie. Men i Norge er det i denne sammenhengen ikke synagogen i Oslo som er utfordringen. Jødene er en minoritet i Norge. Det er vi kristne, som i Norge er en majoritet som kan ta til oss utfordringen. Det går an å ha så skråsikre meninger om sin Gud at en ikke ser Gud når Gud prøver å vise seg fram. Det er vi som i dag står i fare for å ta monopol på Gud og støte andre mennesker fra oss.

Mvh Anne Grete, metodistprest i Drammen
(som har fått mange av disse tankene fra sin kjære lærer Jacob Jervell) 

Powered by Cornerstone