Hvem Sønnen er
Lukas 10,21-24:
21 I samme stund jublet han i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje. 22 Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.»
23 Da de var alene, vendte han seg til disiplene og sa: «Salige er de øynene som ser det dere ser! 24 For jeg sier dere: Mange profeter og konger ville gjerne se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det.»
Endelig skal vi kunne samles 20 mennesker i kirkerommet. Vi er i kirkeåret kommet til det som kalles «Treenighetssøndag». Vi befinner oss etter våre tre høytider, jul, påske og pinse. Julen feires fordi Den usynlige Gud valgte å vise seg fram i Jesus. Påsken feires fordi Gud særlig viste fram sin kjærlighet og seier over døden. Pinsen feires fordi kirken fikk Den hellige ånd, slik at Gud nå er i oss og rundt oss. På treenighetssøndag blir den treenige Gud nå presentert.
Treenigheten er et dogme som mange sliter med. I begynnelsen slet kirken med Jesus, hvor vidt Jesus er menneske eller Gud. I vår tekst får vi høre at Jesus jubler i Den hellige ånd og priser Far. Hva var det Jesus jublet for? Vi kan lese: «fordi Gud har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små». Betyr det at Jesus er glad for at noe er skjult for de vise, men åpenbart for umyndige? Hvis det er treenigheten det er snakk om, så kan jeg skjønne at dette ikke er åpenbart selv for de vise. Men er det noe å juble for?
Jacob Jervell har en litt annen oversettelse: I samme stund fylte Den Hellige Ånd ham med jublende glede, og han sa: «Jeg lovpriser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de lærde og kloke, men åpenbart det for de uvitende». Lukas-menigheten identifiserte seg kanskje med «de uvitende» og hørte trøst i dette. Men hva med oss moderne mennesker som liker å tenke på oss selv som «lærde og kloke»? Er det vanskeligere å forstå dette med treenigheten for «de lærde og kloke»?
Rett før vår fortelling får vi høre at mange kunne fortelle at selv de onde åndene var lydige mot Jesu navn. Jesus svarte at de skulle glede seg mer over at deres navn var innskrevet i himmelen. Så kommer vår fortelling hvor Jesus blir jublende glad. Hva som er sammenhengen her, er litt uklart.
Hver søndag, når vi feirer gudstjeneste sammen, fremsier vi trosbekjennelsen. Da sier vi at vi tror på Gud Faderen, Jesus Kristus, Guds Sønn og Gud, Den hellige ånd. På temakveldene vi har hatt dette året, er treenigheten ett av de mange temaene vi har behandlet. Boka «Gjenoppdag kristendommen» av forfatteren Marcus Borg sier at treenighets-læren er et problem for mange moderne mennesker. Mange opplever det som «tre-guderi». Mange kirkefamilier bruker Paulus sine ord som velsignelse: «Vår Herre Jesus Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med dere alle» (2.Kor.13.13). I Matteusevangeliet, i det vi kaller misjonsbefalingen, finner vi: «Gjør alle folkeslag til disipler. Døp dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn» (Matt.28.19).
Treenighetslæren som en offisielt formulert lære ble ikke utviklet før i det fjerde århundret. I mange religioner sier en at Gud er både immanent og transcendent, på en måte tofoldig, «binitarisk». I Kristendommen er det viktig å tenke på Jesus som to i en, nemlig både Gud og menneske. Marcus Borg sier at Gud har tre hovedroller, tre måter å fremstå på.
Noen teologer er også opptatt av at treenighetstanken handler om at Gud selv er relasjonell.
Uansett hvordan en ser på treenigheten, så er de fleste enige om at Gud er en, kristne er monoteister, men Gud er kjent for oss på tre grunnleggende måter.
Trond Skard Dokka sier at mange synes treenighetslæren strider mot fornuften. Denne gruppen kan kalles unitarister. Men en sammenlikning er trekanten. Den består av tre linjer, som samtidig er en geometrisk figur. I Bibelen finnes ingen treenighetslære, men det finnes treenighetstro.
Tro handler ikke først og fremst om å tro at noe er sant. Tro handler først og fremst om tillit. Tro på Gud er å ha tillit til Gud, at Gud elsker oss og ønsker en relasjon til oss. Samtidig er det grenser for hva som regnes for innenfor eller utenfor en religion. Slik er det også med kristendommen. Det avgjørende punkt i vår religion er å tro at Gud har vist seg fram i Jesus. Treenighetslæren er en videreutvikling av denne troen. Gud har for det første skapt oss, Gud har for det andre vist seg fram for oss i tid og rom og Gud er for det tredje en Gud som er i oss og rundt oss uavhengig av tid og rom. Alt dette er en Gud, ikke tre guder. Men som vi kan lese, selv ikke de lærde skjønner dette. Kanskje er det helt greit.
For meg er ikke det viktigste at Gud er tre, men at Gud er en. Det betyr særlig at når vi ser Jesus, ser vi Gud. Jeg liker dårlig når vi beholder de strenge gudsbildene og lar Jesus fremstå som vår milde broder. Når vi ser Jesu mildhet, ser vi Guds mildhet. Jeg liker også dårlig å fremstille Jesus som et filter som Gud bruker når han ser på oss, slik at vi fremstår annerledes. Trenger Gud er filter for å se på oss med milde øyne? Blir inkarnasjonen da tatt alvorlig? Også i ulike forsoningsteorier blir Gud framstilt som den som ikke er i stand til å tilgi uten å få et offer. Så kommer Jesus inn fra sidelinjen og redder oss. Jesus blir dette offeret som Gud må ha. Igjen opplever jeg at inkarnasjonen ikke blir tatt alvorlig. Det var jo Gud som gav oss dette offeret i Jesus.
Men for at ikke vår tro bare skal handle om noe som skjedde for to tusen år siden, har vi fått Den hellige ånd. Det er for meg ikke noe mer mystisk enn at den treenige Gud er i oss og rundt oss, uavhengig av tid og sted. Dermed blir vi stående med disse tre: Skaperen, frigjøreren og livgiveren, og størst blant dem er?
For en tid tilbake var fire fra menighetsrådet med på et kurs i «trosspråk». Da lærte vi om den treenige Gud og hvordan denne Gud «snakker» til oss. Vi fikk høre om tre ulike hovedgrupper av trosspråk som nettopp hørte til den treenige Gud. Trosspråk handler både om hvordan Gud når inn til oss, men også hvilket «språk» vi selv foretrekker for å være sammen med Gud. De tre hovedgruppene kalles «språkfamilier» og har fått hver sin farge, grønn, rød og blå. Den grønne språkfamilien tilsvarer Gud vår skaper (Faderen), den røde fargen tilsvarer Gud vår frelser (Sønnen) og den blå fargen tilsvarer Gud, Den hellige Ånd. Dette skal vi som menighet jobbe med neste år. Men allerede nå kan jeg røpe at en menighet består av mennesker med ulike trosspråk. Noen kan plassere seg innenfor den grønne språkfamilien. De liker gjerne det vi kaller «skapelsesteologi», hvor verden er Guds verden og ikke en «jammerdal» vi må ta avstand fra. I den grønne språkfamilien er forståelse viktig. Andre kan plassere seg innenfor den røde språkfamilien. De liker gjerne det vi kaller «kristologisk teologi», hvor Bibelen og Kristusforkynnelse er viktig. Den tredje gruppen kan plassere seg innenfor den blå språkfamilien, hvor det personlige møtet med Den hellige ånd er viktig. Det å «kjenne» Gud er viktigere enn å «forstå» Gud.
Disse ulike trosspråkene er likestilte. Alt handler om den ene treenige Gud. Men vi mennesker er ulike. Noen liker liturgi, andre liker møter med fri bønn. Noen liker salmer, andre liker lovsang. Noen synes nattverd er viktig, andre synes det er viktigere med god forkynnelse. Noen liker å tilbe Gud med løftede hender, andre liker å folde hendene og sitte i stillhet. Disse språkfamiliene kan lett brukes som «diagnoser», hvor en tror en vet alt om den andre når en får vite språkfamilien. Derfor er det viktig å si at det går an å både like liturgi og fri bønn. Det går an å like både salmer og lovsang. Men teorien om ulike trosspråk kan hjelpe oss til å forstå hverandre bedre og ikke tenke at det ene «språket» er mer kristelig enn det andre. Det handler om at den treenige Gud er på ferde, enten som skaper, frigjører eller livgiver. Derfor har vi en søndag som heter treenighetssøndag. Gud er en. Men vi kan ha ulike språk som Gud møter oss med.
Mvh Anne Grete, metodistprest i Drammen
