Metodistkirken i Norge

En levende og inkluderende menighet
med kjærlighet, omsorg og respekt for mennesket

Ugresset i hveten

Les prest Anne Grete Spæren Rørviks tanker om prekenteksten søndag 13. februar 2022

Matteus 13,24-30:
24 Han la fram for dem en annen lignelse og sa: «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. 25 Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. 26 Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne. 27 Tjenerne gikk til jordeieren og sa: ‘Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor kommer da ugresset fra?’ 28 ‘Det har en fiende gjort’, svarte han. Tjenerne spurte ham: ‘Vil du vi skal gå og luke det bort?’ 29 ‘Nei’, svarte han, ‘for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. 30 La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min.’»

Ugresset i hveten

Vi er i kirkeåret kommet til det som kalles «Såmannssøndagen». Noen kaller det Bibeldagen. Tredje siste søndagen før faste er alltid såmannssøndag. Vi har i det nye testamentet mange fortellinger om Gudsriket, hvor himmelriket blir sammenliknet med en som sår. Matteusevangeliet har samlet tre sånne liknelser i ett og samme kapittel.

Jeg leser liknelsen som at i Guds verden vokser hvete og ugress side om side. Vi skal ikke være opptatt av å luke bort alt som ikke er hvete. Vi skal ikke strebe etter den rene menigheten eller den rene rase. Vi skal ikke drive med utrenskning enten det gjelder etnisk utrensning eller den rene lære. I vår menighet er vi blitt enige om at vi vil leve med flere syn selv om det ene synet er riktig og det andre feil. Hva som er hva, får vi ikke vite før på dommens dag, og vi behøver ikke å bekymre oss for det. Det er Gud som står for innhøstningen. 

Så langt er alt såre bra. Men så kommer spørsmålet: Skal Gud drive med utrenskning? Skal Gud samle sammen alle onde mennesker og la dem få brenne i ildovnen der de gråter og skjærer tenner?

De fleste har hørt meg si at jeg ikke tror at noen kommer til helvete. Men heller ikke jeg vet. Men de fleste jeg snakker med, som tror at det finnes to utganger etter dette livet, de tror ikke på noe pine i en ildovn. De fleste som tror på to utganger, tenker at helvete er fravær av Gud, at noen vekkes opp på den ytterste dag, og noen møter døden som livets avslutning. Men det er ikke det som står her. For Jesus forklarer nemlig vår liknelse etter vår prekentekst. Fra vers 36 i samme kapittelet kan vi lese:

36 Så forlot han folkemengden. Da han var kommet inn i huset, gikk disiplene til ham og sa: «Forklar oss lignelsen om ugresset i åkeren!» 37 Han svarte: «Den som sår det gode kornet, er Menneskesønnen. 38 Åkeren er verden. Det gode kornet er de som er rikets barn, ugresset er den ondes barn. 39 Fienden som sådde ugresset, er djevelen. Høsten er verdens ende, de som høster inn, er englene. 40 Og slik som når ugresset blir sanket sammen og brent på ilden, slik skal det gå ved verdens ende: 41 Menneskesønnen skal sende ut sine engler, og de skal sanke sammen og ta bort fra hans rike alt som fører til fall, og alle som gjør urett. 42 Så skal de kaste dem i ildovnen, der de gråter og skjærer tenner. 43 Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Fars rike. Den som har ører, hør!

Det er ikke bare meg som ikke følger Bibelen på dette punktet. I tillegg kan vi jo sjekke ut hva som skiller oss på dommens dag. Det er nemlig ikke troen, men det er gjerningene, de som har gitt omsorg til andre mennesker. Riktignok sier Paulus at tro uten gjerninger er en død tro, men en skal ha ganske sterke lutherske øyne for å snakke om troen som frelser hvis en leser Matteusevangeliet.

Denne dagen, såmannssøndag, kalles som sagt i kirkeåret også for «Bibeldagen». Selv om vi kaller Bibelen «Gud ord», er det viktig å minne hverandre på at vi ikke tror på en bok. Vi tror på en person, nemlig Jesus. Denne Jesus er det vi kaller inkarnasjonen. Gud gikk inn i dette mennesket for å vise seg fram. Den usynlige Gud gjorde seg til kjenne gjennom Jesus. Derfor er Bibelen viktig for oss. Fordi vi kan lese om Jesus der, fordi vi kan vite noe om Gud der. Det betyr at det står mye i Bibelen som vi kan gjøre et oppgjør mot. Det står at kvinner skal tie i forsamlingen. Det står at kvinner skal være underordnet mannen. Det står at menn ikke skal ligge med menn. Det står at skilte ikke skal gifte seg igjen. Ja, Paulus mener endog at det beste er sølibatet, men at hvis en ikke greier å leve uten sex, så får en heller gifte seg. Alt dette kan vi gjøre opprør mot og si at vi er uenige i. Alt dette kan vi si at hørte datiden til og ikke er en del av et tidløst evangelium. Luther sa en gang: «Alt som driver mot Kristus, er Bibelen for oss». Derfor var han uenig i at Jacobs brev og Hebreerbrevet i det hele tatt var kommet med i Bibelen. Denne måten å tenke på er kristent. Denne måten å tenke på redder oss ut av mange vanskelige bibel-tekster. 

Men hva gjør vi når det fortelles at det er Jesus som sier ord vi ikke greier? Kan vi være uenig med Jesus? 

Problemet er at Bibelen ikke er enig med seg selv. Bibelen er ikke så enhetlig som noen vil ha det til. Selv evangeliene, som nettopp inneholder Jesusfortellinger, har litt ulik teologi. Vi kan spørre oss om Gud har et menneskesyn som tilsier at noen fortjener å bli kalt ugress som skal lukes bort og brennes når innhøstingen skal skje. 

Hva hørte egentlig Matteus-menigheten da de fikk dette forkynt? Ble de like overrasket over Jesu liknelser som vi gjør i dag? Kan det hende at Jesus bare gikk rett inn i en fortellertradisjon som ikke overrasket tilhørerne? Og forkynner vi i så fall det samme hvis vi reagerer helt annerledes enn de gjorde den gang? Jeg pleier å si at: «For å forkynne det samme, må vi forkynne noe annet». I alle fall visste ikke forfatteren av Matteusevangeliet at han skrev en del av Bibelen som skulle forkynnes over hele verden 2000 år senere.

Matteusevangeliet slutter med at Jesus kommer fram som Gud etter oppstandelsen og sier: «Jeg har fått all makt», all makt til å gjøre alle folkeslag til disipler. 

Gud har all makt til å rykke opp ugresset og kaste det i ovnen. Men han har også all makt til å la det være. Jeg har ofte sitert min gamle lærer Jacob Jervell som sa: «Jeg ber til Gud hver dag om at han må la helvete stå tomt». Gud har bundet oss til å forkynne hans ord, men han har ikke bundet seg selv til noe som helst. Han har all makt, og han har lovet at han vil være hos oss med sitt nærvær «inntil verdens ende». Så får vi lese denne liknelsen som en fortelling om at vi mennesker må leve med det gode og det onde side om side. Hva som skjer til slutt, er det bare Gud som bestemmer.

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik 
 

Powered by Cornerstone