Metodistkirken i Norge

En levende og inkluderende menighet
med kjærlighet, omsorg og respekt for mennesket

Jesus blir salvet i Betania

Prestens tanker rundt prekenteksten Palmesøndag, 10. april 2022

Johannes 12,1-13:
12Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde.  2 Der ble det holdt et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lå til bords sammen med ham.  3 Da kom Maria med et pund ekte, kostbar nardussalve, og med den salvet hun Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. Hele huset ble fylt av duften.  4 Da sa Judas Iskariot, en av disiplene, han som siden forrådte ham:  5 «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?»  6 Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den.  7 Men Jesus sa: «La henne være! Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves.  8 De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.»
     9 Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus, som han hadde vekket opp fra de døde. 10 Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også. 11 For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus. 12 Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. 13 Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
           Hosianna!
           Velsignet er han som kommer
           i Herrens navn,
           Israels konge!

Jesus blir salvet i Betania

Jesus var ofte på fest. Vi har hørt om bryllupet i Kana. Men nå var det han som skulle feires. Han var ofte hos denne lille familien i Betania. De må ha vært ganske rike med stort hus, siden de stadig hadde gjester. Og de hadde en svært dyr salve i huset, som kostet en årslønn for en vanlig arbeider. Men denne familien var ikke vanlige arbeidere. De må ha arvet huset fra sine rike foreldre, hvor de kunne bo hele søskenflokken på tre.


Det er ikke så rart at Judas reagerte på dette han kalte sløsing. Salven kostet som sagt en årslønn for en vanlig arbeider, og disiplene var enda fattigere enn en vanlig arbeider. De var i utgangspunktet fattige fiskere, og i tillegg hadde de forlatt alt for å følge Jesus. Og nå er de hos denne rike familien som de ofte var hos. Judas hadde sikkert spist godt hos dem mange ganger, men nå var det ikke bare god mat. Nå var det en kjempedyr salve. Vi hadde vel også reagert hvis noen brukte over femhundre tusen kroner på en fotsalve. Det kan hende Judas kjente på klasseforskjellen. Men forfatteren av Johannesevangeliet har her det som kalles en «redaksjonell bemerkning», hvor forfatteren styrer leserens tolkning slik at vi ikke skal være enige med Judas, men se på ham som en hykler som later som om han er opptatt av de fattige.

Vi vet ikke helt hva Jesus mente, men han støttet i hvert fall Maria og gav salvingen en helt annen tolkning enn det Maria antakelig hadde tenkt på. Jesus gav dem alle en helt annen måte å tenke på enn den opplagte som handlet om sløsing. Når Jesus sier: «Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves», så er det neppe sant. Kanskje likte Maria å bruke dyre salver. Hun hadde det tydeligvis i huset. Hun ante i alle fall ikke at Jesus skulle bli drept etter bare noen dager. Men Jesus kom henne til redning. Han skrev om hennes historie, slik at det ikke handlet om sløsing, men om noe helt annet.

Det er av og til vi kan få hjelp til å skrive om vår egen historie.  Kanskje gjør vi noe som andre synes er dumt, men det finnes alltid ulike måter å se ting på. Jesus reddet Maria. Det er tvilsomt at hun faktisk tenkte på Jesu død og foregrep begivenhetene. Kanskje var det bare hennes måte å gi Jesus ære og sin kjærlighet. Kanskje syntes noen det var usømmelig. Men Jesus reddet henne ut av skammen og gav alle som var til stede en annen tolkning.

Ofte gjør vi noe dumt i livet. Vi kan ikke gjøre det ugjort, men vi kan gjøre om vår historie. Vi har på temakveldene våre snakket om forholdet mellom vår livshistorie og vårt trosspråk. Marias trosspråk var å sitte ved Jesu føtter og nå salve ham med en svært dyr salve. Vi vet ikke noe om hennes livshistorie, annet enn at hun bodde i et stort hus og antakelig kom fra en rik familie. Så da var det naturlig for henne å bruke en dyr salve for å gi Jesus noe hun kanskje likte selv.

Palmesøndag heter palmesøndag pga. fortellingen om menneskene som hyllet Jesus med palmegrener. De hadde et annet trosspråk. De hadde kanskje det vi i dag ville kalt et entusiastisk trosspråk. Men vi vet at mange av dem antakelig viste sin entusiasme noen dager senere ved å rope «korsfest». Av og til kan vårt trosspråk bygge på gale forventninger. De trodde Jesus skulle være en konge som skulle befri dem ut av det politiske fangenskapet. 

Det er ikke alltid at Gud svarer til forventningene. Ofte kan vi bli skuffet. Men Gud har lovet sitt nærvær, selv om vi møter sykdom som ender i død. Gud er der. Gud gråter med oss.

Forfatteren av Johannesevangeliet skriver om Jesu historie. Og Jesus skriver om vår historie. Det som ser ut som livets avslutning, er i virkeligheten inngangen til et nytt liv. Vår historie blir skrevet om. Det skulle vært en fortelling om et levd liv i så og så mange år, og så var det slutt. Mange tror det. Men påsken skriver om vår historie. Vi slipper å skamme oss. Vi slipper å føle skyld. Vi får en annen tolkning over livet vårt. For Jesus har skrevet om historien vår. Han har vist oss en Gud som redder oss ut av skammen, ut av skylden. Gud gir oss et nytt liv hvor festen fortsetter på den andre siden av dette livet.

Derfor er det god grunn til å feire påske.

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik

Powered by Cornerstone