Metodistkirken i Norge

En levende og inkluderende menighet
med kjærlighet, omsorg og respekt for mennesket

Jesus metter fem tusen

Tekstgjennomgang for søndag 1. mai 2022.

Markus 6,30-44:

30 Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham om alt de hadde gjort, og alt de hadde lært folket. 31 Og han sa til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» For det var så mange som kom og gikk at de ikke fikk tid til å spise engang.
    32 Så dro de ut med båten til et øde sted for å være alene. 33 Men mange så at de dro bort, og kjente dem igjen, og fra alle byene strømmet folk sammen til fots og nådde fram før dem. 34 Da Jesus gikk i land, fikk han se en mengde mennesker. Han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Og han ga seg til å undervise dem om mange ting.
    35 Det var nå blitt sent på dagen, og disiplene kom til ham og sa: «Stedet er øde, og det er alt blitt sent. 36 Send dem fra deg, så de kan dra til gårdene og landsbyene her omkring og kjøpe mat.» 37 Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!» De sa: «Skal vi kanskje gå og kjøpe brød for to hundre denarer, så de kan få spise?» 38 «Hvor mange brød har dere?» spurte han. «Gå og se etter!» Da de hadde gjort det, sa de: «Fem brød og to fisker.» 39 Så sa han at de skulle la alle danne matlag og sette seg i det grønne gresset. 40 Og de slo seg ned, rekke ved rekke – noen på hundre og noen på femti. 41 Så tok han de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen, brøt brødene i stykker og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til folk. De to fiskene delte han også ut til alle. 42 Og alle spiste og ble mette. 43 Etterpå samlet de opp tolv fulle kurver med brødstykker og fisk. 44 Det var fem tusen menn som hadde spist.

Jesus metter fem tusen

Vi befinner oss i kirkeåret i 3.søndag i påsketiden. Oppstandelsen er skjedd, og vi feirer Jesu seier over døden helt fram til pinse. Men i vår fortelling er ikke Jesus kommet så langt i sin historie. Han er ennå svært populær. Han og disiplene gjør mange under og folk flokker seg om dem. Ennå er det en suksess-historie.

Markusevangeliet forteller at Jesus ikke ville fremstå som en mirakelmann. Tidlig ba han folk om ikke å fortelle om sine helbredelser (1.43). Vi kaller det «Messiashemmeligheten».

Disiplene forteller begeistret at de har helbredet syke, ja endog drevet ut onde ånder. Da er det at Jesus foreslår at de skal dra på retreat, hvile. Det var slitsomt å ha slik suksess. De hadde ikke hatt tid til å spise en gang. De måtte hvile. 

Men av og til blir vi mennesker forstyrret i våre planer. Særlig planer om å hvile. En ting er hvis våre oppdrag kolliderer. Men hvis noen trenger oss, og vi hadde ikke annet enn «hvile» i almanakken, så lar de fleste av oss behovet for hvile bli salderingsposten. Derfor er det mulig å bli utbrent også i Guds rikes arbeid. Denne fortellingen er ingen god fortelling for slitne mennesker. Slitne mennesker trenger å få høre at hvile er viktig, at det ikke er bra for noen om en blir utslitt. Da må en ofte hvile lenge. Svært lenge.

Men denne fortellingen har et annet poeng. Fortellingen om brødunderet finnes i alle de fire evangeliene, og fortellingen er usedvanlig lik. Det er ingen andre undere som fortelles i alle de fire evangeliene, så dette underet må være viktig. Men de andre evangeliene har ikke med dette om retreaten først. Selv om en tenker seg at Markusevangeliet forelå da de andre evangeliene ble skrevet, så har de andre droppet hele temaet om retreat.

I Metodistkirken må en for å bli metodistprest være på tre retreater i løpet av studietiden. Tanken er at studentene skal bli så glade i retreat at en fortsetter med det gjennom et langt presteliv. Det er noe Metodistkirken kan være stolt av. I tillegg blir det undervist i det som kalles «Sentrerende bønn», en bønn uten ord eller tanke. Hyrder må passe på at sauene får hvile.

Men retreaten i vår fortelling blir altså avbrutt. Folk har strømmet til, og Jesus får så medfølelse med dem at han dropper hele retreaten og begynner å undervise folket. For de er som «sauer uten gjeter».

Så er det at dette brødunderet skjer. Når vi leser om dette 2000 år senere, kan vi bli imponert. Men noen vil likevel spørre: Hva skal vi bruke denne fortellingen til? Ja, det var fint at Jesus var i stand til dette underet. Men ingen i dag vil bare sitte og be om at sultne ukrainere eller små barn i Afrika skal få oppleve et brødunder. Vi samler i stedet sammen penger så de kan få mat. Brødunder skjer gjennom mennesker som er opptatt av sosial rettferdighet, som jobber politisk for å få en bedre verden. Vi setter oss ikke ned og venter på et brødunder som et mirakel fra Gud.

Det er 1.mai når denne fortellingen er prekentekst. Metodistkirken har en stolt historie hvor vi på slutten av 1800-tallet traff mennesker fra arbeiderbevegelsen på en helt annen måte enn den store statskirken greide på den tiden. I dag er alle opptatt av at mennesker som sulter, skal få mat. Uansett hvilket parti en stemmer på, så er vi i Norge enige om å være med på dette spleiselaget slik at ingen skal dø av sult.

Heller ikke Markusevangeliet forkynner et liv fullt av mirakler. Senere i samme evangelium får vi fortellingen om diskusjonen om å betale skatt. I Mark. 12.13-17 sies det at en skal gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.

Måltid har til alle tider vært et sterkt uttrykk for fellesskap. Når vi serverer mat på formiddagstreffet, er det ikke bare for å stille sulten. Det skjer noe mellom mennesker når vi spiser sammen. Fellesskapet øker. Det er nesten som et mirakel.

På sykehjemmene skjer det ofte at underernærte mennesker begynner å legge på seg igjen fordi de spiser sammen med andre mennesker. De kunne være underernært av ensomhet fra før, men nå får de et felleskap.

I FN’s menneskerettighetserklæring fra 1948 er det også nevnt retten til mat. Og vi vet at både krig og klimakrise kan føre til sult. Krigen i Ukraina er i ferd med å ødelegge et viktig kornlager.

Noen har vanskelig med å tro på at dette brødunderet faktisk skjedde. Noen påstår at det handlet om at alle ble villige til å dele matpakka si med andre. Men i så fall ville det også vært et mirakel. Selv har jeg ikke noe vanskelig med å tro på dette brødunderet. Jeg er hjernevasket gjennom mange år. Men hvis det skulle handle om at folk begynte å dele som et under, så synes jeg det er et godt poeng i dag. I stede for å vente på et mirakel, så går det an å be Gud påvirke oss mennesker så vi er villige til å fordele godene i verden på en mer rettferdig måte.

Noen vil kalle det diakoni. Noen kaller diakoni for liturgien etter liturgien. Når vi går ut fra gudstjenesten, så fortsetter gudstjenesten ved at vi er blitt inspirert til å «forandre verden», i alle fall som tilsynspresten sier, gjøre hverdagen litt bedre for hverandre.

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik
 

Powered by Cornerstone