Metodistkirken i Norge

En levende og inkluderende menighet
med kjærlighet, omsorg og respekt for mennesket

Løftet om Den hellige ånd

Prestens tanker rundt prekenteksten 1. pinsedag, søndag 5. juni 2022.

Johannes 14,23-29:
23 Jesus svarte: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. 24 Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, han som har sendt meg. 25 Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. 26 Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.

27 Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. 28 Dere hørte at jeg sa: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Far, for Far er større enn jeg. 29 Nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer. 30 Jeg skal ikke si mye til dere etter dette, for verdens fyrste kommer. Han har ingen makt over meg. 31 Men verden må få vite at jeg elsker Far, og at jeg gjør som Far har befalt meg. Stå opp, la oss gå herfra.

Løftet om Den hellige ånd

Pinse. Vår. Snart er det sommer. Påsketiden er slutt, en ny epoke begynner i kirkeåret, det som heter Treenighetstiden. Vi sier ofte at Pinse er kirkens fødselsdag. En viktig høytid for kirken, men denne høytiden er i ferd med å bli borte for det norske folk. Vi snakker helst om pinseferie, en kjærkommen langhelg i mai. 

Men vi har en egen kirkefamilie som bærer navnet etter denne høytiden, Pinsevenner. Og fra første stund var det vi kaller Urkirken, «pinsevenner». Menighetene var preget av karismatiske fenomener som f.eks. tungetale. Dette var helt vanlig.

Derfor er det spesielt at Johannesevangeliet ikke bærer preg av karismatiske fenomener, verken tungetale eller annet. Vi kan lese at Jesus skulle forklare disiplene at han skulle sende Dhå etter at han hadde forlatt dem. Pinsen i Johannesevangeliet skjer ikke 50 dager etter oppstandelsen, slik det blir beskrevet i Apostlenes gjerninger og som vi følger i kirkeåret. I Johannesevangeliet skjer pinsen allerede første påskedag. Da stod Jesus plutselig foran dem, disiplene hadde stengt dørene i frykt for de fra den gamle religionen. Og Jesus sier: «Fred være med dere». Så åndet han på dem og sa «Ta imot Dhå». Så enkelt. Ikke et ord om karismatiske fenomen, ikke et ord om tungetale. Men derimot «fred».

Trengte Johannesmenigheten å høre om fred? Var det en menighet som var preget av ufred? Hva slags fred var det Jesus snakket om? «Ikke den fred som verden gir.» Verden er i Johannesevangeliet ikke ateistene eller Humanetisk forbund. Men det var de fra den gamle religionen. «Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham» (Joh.1.11) 

I dag er ikke problemet synagogen i Oslo. I dag kan vi lese det som en liten advarsel for alle som tar monopol på Gud. Jesus sa: «Men Talsmannen, Dhå, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere». I Johannesevangeliet kalles Dhå for «Talsmannen». Det kunne like gjerne ha vært «forkynneren». For Dhå har en eneste oppgave, og det er at ordene som Jesus sa ikke bare skal repeteres, men skal forkynnes. Jesu ord i Bibelen er bare trykksverte på papir hvis ikke Dhå får forkynne ordene til oss. Det er Dhå som gjør ordene levende. Det er Dhå som gjør at vi fortsatt kan oppleve at Jesus er det levende vann, at han er verdens lys, at han er sannheten. «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham.» Det hele handler om kjærlighet. Derfor kalles Johannesevangeliet «Kjærlighetens evangelium». Det handler ikke om å holde budene. Det handler om å elske. Det handler om å skjønne at budene og andre ord i Bibelen er gitt oss i kjærlighet. Disse ordene blir døde ord hvis ikke Dhå gjør ordene levende. Dhå hjelper oss til å føle oss elsket og til å selv elske. Ellers blir det en død religion hvor moralismen rår. 

Kjærligheten gir fred. Ikke den fred som de fra den gamle religionen gav, men den fred som Jesus gir ved Dhå. Dhå skal hjelpe oss til å se tilværelsen med troens øyne. Det vil alltid være et tvisyn der. Virkeligheten kan alltid tolkes ulikt. Men Dhå kan hjelpe oss til å tolke livet teologisk. Bare det at vi feirer gudstjeneste sammen, kunne vi ikke gjort uten Dhå.

Når folk kommer for å feire gudstjeneste sammen, skal de føle seg elsket. Da er Gud til stede. Da forkynner Dhå Jesus. Da er den oppstandne Jesus fortsatt iblant oss. Det er ikke en minnereligion hvor vi skal repetere Jesu ord for å huske dem. Det er en feiring av at Gud fortsatt er midt iblant oss. Dette sørger Dhå for. Derfor feirer vi pinse. Derfor kan vi alle kalles pinsevenner helt uavhengig av om vi taler i tunger eller ikke. For det Dhå skaper, det er kjærlighet. Ikke en kjærlighet som en god følelse vi kan kose oss med internt, men en kjærlighet som forplikter. Derfor snakker Metodistkirken om å «forandre verden». Det var uvante tanker for meg som lutheraner. Luther var allergisk mot alt som kunne minne om gjernings-rettferdighet. Men det er Dhå som er virksom når kjærligheten er virksom. 

«Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Far. For Far er større enn jeg». Gud er alltid større. Gud er alltid mer raus. Gud har alltid mer kjærlighet. Da Jesus levde på jorda i ca. 33 år, var han begrenset i tid og rom. Hans forkynnelse ble til i en kulturell kontekst. Men Gud er universell. Ved Dhå er Gud i oss og rundt oss alltid, uavhengig av tid og rom. Men ordene må forkynnes, ikke bare repeteres. Det er Dhå’s oppgave. Gud viste seg ikke bare da Jesus levde på jorda. Gud viser seg fram også i dag ved Dhå. Derfor feirer vi pinse.

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik

Powered by Cornerstone