Metodistkirken i Norge

En levende og inkluderende menighet
med kjærlighet, omsorg og respekt for mennesket

Jesus og samaritanene

Prestens tanker rundt prekenteksten søndag 28. august.

Johannes 4,27-30 + 39-43:

27 I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne. 28 Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: 29 «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» 30 Da dro de ut av byen og kom til ham.
   
39 Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» 40 Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. 41 Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, 42 og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» 43 Da de to dagene var gått, dro Jesus videre derfra til Galilea.

Jesus og samaritanene

Disiplene underet seg over at Jesus snakket med en kvinne. Det var ikke noe rart, for menn skulle ikke snakke med en kvinne slik. Det var uanstendig, det var som å være på «sjekker’n», og sånt drev jo ikke Jesus med, ikke andre «skikkelige» menn heller. Men etter denne samtalen vitnet denne kvinne slik at mange kom til tro. Hva var det som hadde skjedd?

«Han har fortalt meg alt jeg har gjort». Var det den synske Jesus som hadde gjort inntrykk? Neppe. Riktignok tenkte hun at Jesus måtte være profet, siden han talte så profetisk.  Hva var det for noe med denne kvinnen? Det står bare at hun hentet vann fra en brønn. Men hun hentet vann midt på dagen, da sola stod høyt på himmelen. Da var det for varmt til å hente vann. Kvinnene hentet vann grytidlig slik at det ikke skulle være så uutholdelig varmt. Denne kvinnen hadde hatt mange samlivsbrudd, fem i alt. Og det var stor skam på denne tiden. En kan tenke seg at det var derfor hun hentet vann da andre ikke gjorde det.

Hva er typisk ved skam? Det finnes både sunn og usunn skam. Den usunne skammen har det ved seg at en har behov for å isolere seg. En vil ikke vise seg fram. En vil ikke vise fram skammen sin. Antakelig var det derfor denne kvinnen hentet vann lenge etter at de andre kvinnene hadde hentet vann. Dermed gikk hun glipp av kvinnefellesskapet. Det var jo ved brønnen sladderen skjedde. «Har du hørt at». Her kunne kvinnene snakke om sine bekymringer, bekymringer om barna og om ektefellen som kanskje slo dem, om de gamle foreldrene som krevde sitt. Her var det støtte å få. Her kunne de gå hjem igjen og føle seg sett, noen hadde lyttet til dem, og noen hadde hatt behov for at de selv lyttet. Dette var deres viktigste felleskap. Her kunne de puste fritt. Her kunne de snakke sant om livet sitt.

Men denne kvinnen hadde ikke dette fellesskapet. Denne kvinnen skammet seg, denne kvinnen isolerte seg. Skam gjør at en ikke føler seg elskverdig, ikke verdt å bli elsket. Hun hadde trodd at hun var elsket, igjen og igjen, men fem menn hadde forlatt henne. Kanskje tenkte hun at det hun hadde å gi, ville ingen menn ha. 

Strengt tatt er dette min lesning, min tolkning. Jeg skulle ønske at forfatteren av dette evangeliet hadde hatt en liten kommentar, det vi kaller en redaksjonell bemerkning, noe om at hun hentet vann kl.12.00 fordi hun ikke ønsket å møte noen. Men forfatteren skriver bare at hun hentet vann kl.12.00. Hvorfor nevnes dette tidspunktet? Det er naturlig å tolke skammen hennes inn i dette. Kanskje tenkte forfatteren at det var så opplagt at han så det som helt unødvendig å si noe om det. Vi vet altså ikke, men jeg tolker det som om dette handler om skam. Kvinnens skam. Og jeg er ikke alene om denne tolkningen.

Terapeuter kan fortelle at det som hjelper mot skam, det er å føle seg elsket. Det å se et annet menneskes blikk og føle seg akseptert, det kan hjelpe ut av skammen. Fra å se på seg selv som en dårlig kvinne, kan en få hjelp til å se at en er blitt dårlig behandlet. Disse fem mennene har ikke gjort denne kvinnen godt. Kanskje gjør ikke hennes nåværende mann henne godt heller. Men så møtte hun Jesus, og alt ble annerledes. Det blir nesten litt klisje-aktig. «Så møtte jeg Jesus». Men det var det som skjedde denne kvinnen. Fikk hun se et annet blikk? Fikk hun se en mann som ikke bare ville ligge med henne? Jeg tror det.

Johannesevangeliet er ikke så opptatt av disse detaljene. Som sagt er det leseren som bare kan gjette. Jeg synes ikke Jesus var slik vi prester lærer i sjelesorg. Vi lærer at vi ikke skal fortelle andre mennesker hva de egentlig sliter med. Det er den andre som skal bestemme hva de vil ta opp med oss. Vi skal ikke ha en sånn bedrevitende holdning som sier at «jeg vet hva du egentlig sliter med». Og hvis noen vil skjule skammen sin, skal vi respektere det.

Men Jesus tillot seg å gå utenfor læreboka i sjelesorg. Han bør ikke være forbilledlig for oss. Ikke på akkurat dette. Men det må ha vært noe spesielt med Jesus som ikke er andre forunt. For normalt er det ikke godt å bli avslørt. Normalt ønsker en å skjule sin skam. Men denne kvinnen må ha sett noe i Jesu blikk. I Johannesevangeliet blir det et spørsmål om hvor en skal be, og Jesus sier at det viktige er å be i sannhet. Sannhet. Denne kvinnen fikk hjelp til å snakke sant om livet sitt. 

Sist søndag fikk vi høre at «sannheten» skal frigjøre oss.

Denne kvinnen løp ikke bare til de andre kvinnene. Hun fikk mot til å misjonere for alle hun møtte. Hun, som hele livet har prøvd å unngå mennesker, hun henvendte seg til andre mennesker som om skammen var tatt fra henne. Fortsatt hadde hun sin livshistorie. Men hun fikk hjelp til å skrive om sin historie. Hennes fortelling handlet ikke lenger om skam.  Hun fortalte alle hun møtte om denne mannen som hadde sett henne, og andre mennesker fikk oppleve Jesus med egne øyne og ører.

Fra å ikke tore å møte noen, fra å måtte hente vann i solsteken, ble hun nå en misjonær uten skammen, en kvinne som stolt kunne fortelle om denne Jesus, og hva han hadde gjort med henne. Og vi kan bare gjette på at plutselig ble skammen en ressurs for henne. Hun kunne nå møte andre mennesker og lytte til deres skam. Og hennes liv ble antakelig en stor hjelp for ander kvinner og menn som slet med sin skam.

Fortsatt er det mange mennesker som sliter med sin skam. Fortsatt er det i mange miljøer skambelagt å ha mange samlivsbrudd bak seg. Da jeg ble prest, tidlig på 80-tallet, var det mange som mente vi burde skamme oss fordi vi som kvinne ville bli prester. Mange av kirkens menn mente at vi valgte galt for livet vårt, at Gud ikke så med blide øyne på det. I dag er det særlig homofile som kjenner på den skammen de opplever at kirken har påført dem. Jeg var med på Pride-gudstjeneste i Strømsø kirke for to uker siden. Der kunne flere skeive fortelle om sin skam, en skam påført av kirken. Jeg fikk si: «Jesu blod, utgytt for deg» da de dyppet oblaten i vinen. Både de og jeg fikk tårer i øynene. Jeg visste at jeg var prest i en kirke som fortsatt ikke kunne akseptere homofile prester. Mennesker med skam trenger ofte hjelp til å bli frigjort fra skammen.

Og vi som er så heldige å tilhøre en menighet, vi kan hjelpe hverandre til å se hverandre med Jesu blikk, slik at vi kan gå ut av skammen og si ja når Jesus kaller oss til å møte andre mennesker som sliter. Våre gudstjenester avsluttes med ordene «Gå i fred, Tjen Herren med glede». Men for noen år siden var jeg med formiddagstreffet på tur til Modum, og da fikk jeg vite at i Olavskirken, der sier de også «Hvil i Guds nåde». Å tjene Gud er ikke en marsjordre. Å tjene Gud handler om å tjene sine medmennesker fordi en selv har opplevd Jesu blikk som frigjør. 

Når denne kvinnen ble en ivrig misjonær, så var det ikke av blind lydighet mot et misjonærkall. Det var i takknemlighet over hva Jesus hadde gjort med henne. Når Gud inviterer oss til å gi videre det vi selv har fått, så handler det om at Gud ser på oss som mennesker han gjerne vil samarbeide med. Denne kvinnen var ikke alene med ansvaret, for Jesus var der, og folk kunne si: «Nå tror vi ikke lenger bare pga det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser».  

Mvh Anne Grete, metodistprest i Drammen

Powered by Cornerstone