Metodistkirken i Norge

En levende og inkluderende menighet
med kjærlighet, omsorg og respekt for mennesket

Vil du leke med meg?

Prest Anne Grete Spæren Rørvik om prekenteksten søndag 25. september 2022.

Matteus 11,16-19:
16 Men hva skal jeg sammenligne denne slekten med? Den ligner barn som sitter på torget og roper til hverandre:
    17 ‘Vi spilte på fløyte for dere,
          men dere ville ikke danse.
          Vi sang klagesanger,
          men dere ville ikke sørge.’
18 For Johannes kom; han verken spiste eller drakk, og folk sier: ‘Han har en ond ånd i seg.’ 19 Menneskesønnen kom; han spiser og drikker, og de sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!’ – Men Visdommen har fått rett, det bekrefter gjerningene hennes.»

Vil du leke med meg?

«Vil du leke med meg?» Dette er et spørsmål som trygge barn kan stille når de møter andre barn. Det rare er at vi mennesker slutter aldri å stille det spørsmålet. Vi sier det riktignok ikke høyt, men under alle våre samtaler ligger spørsmålet: «Vil du leke med meg?»

Barn leker ofte leker som gjenspeiler de voksnes verden. Det kan være mor, far og barn. Det kan være lege, pasient. De voksnes verden blir ofte bearbeidet gjennom leken.

I dag får vi høre om barn som leker bryllup og begravelse. Den ene gruppen vil leke bryllup, men får ikke de andre med seg, for de vil leke begravelse.

Sånn er det med denne slekten også, sier Jesus. Ikke ville de leke med Johannes, og ikke ville de leke med Jesus.

Trygge barn spør som sagt direkte: «Vil du leke med meg?». Vi voksne stiller det samme spørsmålet fortsatt. «Jeg lurer på om noen vil leke med meg». Når vi kommer ny i klasse, når vi kommer ny på jobb, når vi kommer ny i menighet, så tenker vi: «Vil de leke med meg?»

Dette er et grunnleggende spørsmål, og det er der hele tiden. Uansett hva vi snakker om, så ligger spørsmålet under: «Vil de leke med meg?» Selv om vi snakker om troen vår, så ligger spørsmålet: «Vil det jeg sier føre til at de ikke vil leke med meg?» Det er godt å møte et miljø hvor vi tenker at andre vil leke med oss. Det er godt å være i en menighet og kjenne at vi er akseptert. Det er godt å feire gudstjeneste med mennesker som en kan være uenig med, men som likevel vil leke med en.

Jesus opplevde ofte at noen ikke ville leke med ham. Her hadde Gud sendt Johannes som en forberedelse før Jesus kom. Johannes var domsprofet og forkynte til omvendelse. Selv levde han asketisk ute i ørkenen. Men folket trodde han var besatt. Så kom Jesus. En skulle tro at de som ikke ville leke med Johannes, nå ville leke med Jesus. Men Jesus ble kalt storeter og vindrikker, eller fråtseren og drankeren, som det også går an å oversette, venn med tollere og syndere. Jesus var en livsbejaende mann. Han kunne kose seg med god mat og god drikke i vinbegeret. Han ville gjerne være sammen med mennesker som samfunnet hadde støtt ut, prostituerte og tollere. Men det gamle guds- folket ville ikke leke med ham.

Her kom Jesus for å vise fram hvilken Gud de trodde på. Selveste Guds utvalgte folk tok ikke imot ham. De ville ikke leke med ham. De hadde så klare forventninger om den Messias de ventet på, så da Jesus kom, så de ikke at det var deres egen Gud som viste seg fram. De ventet på en Messias som skulle befri dem fra den romerske okkupasjonsmakten. Så ble Jesus drept av denne makten som han skulle fri dem fra.

Nei, Jesus stemte ikke med forventningene. Ikke ville folket ha askese. Ikke ville de ha livsbejaende adferd heller. Matteusevangeliet er full av utsagn mot det gamle gudsfolket. Dette evangeliet er opp gjennom historien brukt til å forsvare anti-semittisme. Under annen verdenskrig sa mange kristne at det var jødene som drepte Jesus. I dag skal vi være forsiktige med den slags ord. Men vi må bare innse at særlig Matteusevangeliet er full av anklager mot det gamle gudsfolket. I dag er det ikke synagogen i Oslo som er problemet. De er i dag en religiøs minoritet som stadig blir undertrykket. 

Vi sitter her to tusen år senere og kan stille oss spørsmålet? Har vi forventninger til vår Gud som ikke stemmer? Har vi så fastlåste forestillinger om Gud at vi ikke ser Gud når han ønsker å vise seg fram?

Vi snakker ofte om ulike gudsbilder. Et gudsbilde er nettopp de forestillingene vi har om vår Gud. Vi vet i dag at våre foreldrebilder kan ha mye å si for disse forestillingene. Hvis vi har hatt strenge foreldre, er det lett å få strenge gudsbilder. Hvis vi har vokst opp i en streng dogmatisk tradisjon, enten den er luthersk eller metodistisk, er det vanskelig å ta av de brillene når vi leser Bibelen. I det hele leser vi med hele vårt liv. Vi møter forkynnelse med et helt liv. Vi får forventninger til Gud som vi ikke er klar over selv en gang. Vi har ulike teologiske retninger innen en og samme kirke. Det er mange ubesvarte spørsmål som verken Bibelen eller vår kirke gir entydige svar på.

Hvilke forventninger har vi til vår Gud?

Hva forventer vi når vi ber? Tenker vi at vi får det vi ber om hvis vi ber i Jesu navn?

Hva betyr Guds allmakt? Har Gud makt til å stoppe all vold og naturkatastrofer? I så fall, hvorfor gjør han det ikke? Tror vi også på en politisk frigjører som kan stoppe okkupasjonsmakten?

Hva er egentlig frelse? Handler det først og fremst om å komme til Gud etter dette livet? Kan vi gjøre noe selv for å få denne frelsen?

Hva betyr nåde? Er det at vi blir tilgitt, eller er det en kraft til å elske vår neste? Eller er det begge deler?

Hvilke forventninger har vi om hva som skjer når vi dør? Finnes både himmel og helvete? Er det bare kristne som kommer til himmelen?

Går det an å ha Bibelen som rettesnor uten å ta den bokstavelig?

Disse spørsmålene er viktige å snakke om. Ikke for å komme til samme svar, men for å ikke stivne i våre forestillinger om vår Gud slik at heller ikke vi ser Gud når Gud prøver å vise seg fram. Det er ikke tegn på svakhet om en forandrer sin teologi mange ganger i løpet av et langt liv. Det er tvert imot tegn på vekst.
 
Jesus er en som sprenger alle våre forventninger, alle våre fordommer. Han seirer ved å tape. Hans død gir liv. Han er visdom, men han er ikke til å bli klok på. Han sa: «Kom til meg alle som sliter tungt og bærer byrder, jeg skal gi dere hvile». (Matt. 11.28) Men han sa også: «Tro ikke at jeg er kommet med fred til jorden. Jeg er ikke kommet med fred, men med sverd». (Matt. 10.34)

Vi greier ikke å sette vår Gud på en formel. Gud røsker stadig opp i våre forventninger. Men Matteusevangeliet slutter med ordene: «Og se, jeg er med dere alle dager til verdens ende.»

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen

Powered by Cornerstone