Metodistkirken i Norge

En levende og inkluderende menighet
med kjærlighet, omsorg og respekt for mennesket

Den spedalske mannen

Prestens tanker rundt prekenteksten søndag 9 oktober 2022.

Markus 1,40-45: 
40 En mann som var spedalsk, kom til ham, falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.» 41 Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!» 42 Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren. 43 Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort. 44 «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen», sa han. «Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.»
    45 Men mannen gikk av sted og ga seg til å fortelle om det som hadde hendt, og gjøre nyheten kjent vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter.

Den spedalske mannen

«Fritt for å ikke snakke om helbredelser». Dette var min reaksjon da jeg for mange år siden ble spurt om å være med som taler på Alfakurs. Jeg var sykehusprest og slet med hva jeg egentlig trodde om helbredelser. Jeg har vært sykehusprest i 20 år, og jeg har ikke sett en eneste helbredelse. Dvs. jeg så mange bli helbredet på sykehuset, men ikke på denne mirakuløse måten uten medisinsk hjelp. Jeg tror at Gud kjempet på livets side ved hver eneste operasjon og hver eneste kreftbehandling. Men jeg så ikke alltid en seirende Gud. Hva skulle jeg tenke om Gud når mødre døde fra sine små barn? 

Hvorfor skjer det ikke flere helbredelser hvis Gud er i stand til det? Sist søndag fikk vi svaret: Det er det ingen som kan svare på. 

Jeg synes ikke det er vanskelig å tro at denne fortellingen er sann. Jeg synes ikke det er vanskelig å tro at Jesus gikk rundt og helbredet. Men jeg synes det er vanskelig når vi lager en teologi ut av det som handler om at vi alltid bør forvente helbredelser. 

Når mennesker blir syke, er det individuelle forskjeller på hvordan de reagerer. Noen insisterer på å dø med håpet om helbredelse og kan få vanskeligheter når de møter mennesker som ønsker å såkalt «realitets-orientere» dem. Andre får det vanskelig med forkynnelse som snakker om helbredelse fordi det forstyrrer deres sorgarbeid. De vil bruke tid på å sørge, slik at de når døden nærmer seg, vil synge «Deg være ære». Det er en menneskerett å møte sin egen død som en vil. Og en har gjerne den teologien en trenger å ha.

«Fritt for å ikke snakke om helbredelse.» Når en er prest, kan en ikke bare velge bort dette temaet. Så la oss gå inn i denne fortellingen:

Markusevangeliet er det første av de fire evangeliene. Forskerne tror at de andre evangeliene hadde dette evangeliet da de selv skrev sitt evangelium. Derfor er det alltid artig å se på forskjeller og likheter evangeliene imellom. Denne fortellingen har også Matteusevangeliet og Lukasevangeliet. Det er nesten helt like fortellinger, men Markusevangeliet har dette at Jesus fikk «inderlig medfølelse med ham». Hvorfor har ikke de andre evangeliene det? Synes de det er rart at Jesus kunne få «inderlig medfølelse»? Stemmer ikke det med deres bilde av Jesus? Ville de ikke fremstille Jesus som en som kunne få «inderlig medfølelse»? 

For meg er dette et stort poeng i fortellingen. Hver gang jeg ikke opplever helbredelse, så er det viktig for meg å tenke at Gud alltid har «inderlig medfølelse» med oss. 

Hva forventer vi når vi ber? Noen forventer bønnesvar og takker allerede for at det de ber om har skjedd. Andre forventer ikke at en får den type bønnesvar. Det er ikke lett å vite hva en kan forvente av Gud når det gjelder helbredelse. Men jeg forventer at Gud alltid har «inderlig medfølelse».

Prester snakker ofte med mennesker som er skuffet over at Gud ikke griper inn. Når mennesker har vokst opp med barnesanger som sier at en bli lykkelig ved å tilhøre Jesus, og så opplever depresjon, så blir det dobbelt ille for dem. De tror at Gud enten ikke bryr seg, eller til og med at Gud driver og straffer dem. Gjøran Bergstrand sa en gang: «Det er bedre for et menneske å ikke tro på en god Gud enn å tro på en straffende og svikefull Gud». 

Hva var viktigst for Markusevangeliet å fortelle om? Var det at den spedalske mannen ble helbredet eller var det at Jesus fikk «inderlig medfølelse» med ham?

Spedalske mennesker ble isolert både fysisk, sosialt og religiøst. Det normale ville vært at den spedalske hadde sagt til Jesus: «Ikke rør meg, for jeg er en syndig mann». På den tiden trodde mange at det var en sammenheng mellom synd og sykdom. I tillegg ble en faktisk smittet ved å røre spedalske.

Vi husker fortsatt hva pandemien gjorde med oss. Vi skulle holde avstand, vi likte ikke at mennesker hostet. Vi isolerte oss. Mange kan fortelle om at de utviklet sosial angst. Dette var bare et snev av det spedalske måtte oppleve.

Det er utrolig at denne spedalske var så overbevist om at Jesus kunne helbrede hvis han ville. Og dette har alle de tre evangeliene med. Jesus svarer: «Jeg vil». Dette at den helbredede ikke skulle fortelle om helbredelsen, har også alle tre evangeliene med. Det kalles «Messiashemmeligheten». Forskerne vet ikke helt hvorfor Jesus ville holde det hemmelig. Men mange mener at Jesus ikke ville fremstå som en helbreder, for dem var det mange av på denne tiden. De kaltes magikere.

Helbredelser finnes i alle religioner og også utenfor religionene. Gud virker også utenfor kirken. Så vi kan kanskje ikke kalle det bare kristent. Men det er kristent å se i Jesus en Gud som får «inderlig medfølelse» med oss. Det er ikke sikkert at vi blir helbredet, men kanskje. Men det som er sikkert, er at den Gud som Jesus har vist oss, den Gud er en Gud som får «inderlig medfølelse» med oss når vi er syke, når vi er triste, når vi sliter med isolasjon. Gud vil helbrede. Gud vil at alle skal ha det godt. Men hvorfor det ikke alltid skjer, det vet jeg ikke. Men jeg vet at han vil, og jeg vet at han har «inderlig medfølelse» med oss.

Mange sier at det er vi som er Guds bønnesvar. Det synes jeg også er en god tanke. Vi kan i alle fall hjelpe mennesker ut av den isolasjonen som sykdommen ofte skaper. Vi kan i alle fall gi mennesker verdigheten tilbake. Vi kan i alle fall peke på at det ikke er en sammenheng mellom synd og sykdom, i alle fall ikke som Guds straff.

Og vi kan la oss berøre. Hver gang vi blir berørt, har Gud rørt ved oss. Gud kan røre ved oss slik at også vi kan få «inderlig medfølelse» for andre mennesker. 

Bibelen selv er full av klage over at sykdom ikke blir helbredet. I salmene finnes det mye av det. Paulus selv slet med noe som han aldri ble helbredet for. I stedet fikk han høre: «Min nåde er nok for deg».

Mens vi lever her på jorda, ser det ut som om vi må leve med sykdom og død. Men Gud hører alltid våre bønner. Kanskje får vi ikke se en seirende Gud som slår ned all sykdom, krig og ødeleggelser.  Men en dag skal vi se en seirende Gud, når Gud skal skape en ny himmel og en ny jord.  Inntil da kan vi se en Gud som har «inderlig medfølelse» med oss, og som gråter når barn mister foreldrene sine enten det er i sykdom eller krig. Av og til er bønnesvaret nettopp en Gud som har «inderlig medfølelse» med oss.

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen

Powered by Cornerstone