Metodistkirken i Norge

En levende og inkluderende menighet
med kjærlighet, omsorg og respekt for mennesket

Saligprisninger og verop

Les prest Anne Grete Spæren Rørvik sine tanker rundt prekenteksten Allehelgensdag søndag 6. november 2022

Lukas 6,20-23: 

20     Da løftet han blikket, så på disiplene sine og sa:
          «Salige er dere fattige,
          Guds rike er deres.
          
    21 Salige er dere som nå sulter,
          dere skal mettes.
          Salige er dere som nå gråter,
          dere skal le.
          
    22 Salige er dere når folk hater dere,
          når de utstøter dere og håner dere
          og skyr navnet deres som noe ondt –
          for Menneskesønnens skyld!
          
    23 Gled dere på den dagen og hopp av fryd,
          stor er lønnen dere har i himmelen.
          Slik gjorde også fedrene med profetene.

Saligprisninger og verop

Søndag  6.november er det «Allehelgensdag». Verken metodistkirken eller den norske kirke snakker så mye om helgener, men denne dagen er likevel beholdt. I kirkens begynnende historie ble det mange martyrer som ble erklært som helgen. Alle fikk hver sin dag i kirkeåret. Til slutt ble det så mange dager at de ble samlet til en dag i kirkeåret. I tillegg ble det en dag som ble feiret for å huske alle de som hadde gått foran over til den andre siden. Etter hvert fikk vi det vi i dag kaller allehelgensdag, første søndag i november.

I dag ønsker mange å tenne lys på graven. Dette er en relativ ny skikk i Norge. Da kong Olav døde, ble det plutselig mange som tente lys på slottsplassen. Det var ikke vanlig. Svenskene hadde gjort det da Palme ble drept.

Denne søndagen blir de som er begravet fra vår kirke nevnt ved navn og tent lys for i lysgloben. Prekenteksten denne dagen er hentet fra det vi kaller saligprisningene. Det er en samling Jesusord, hvor alt blir snudd på hodet. Salige er dere som nå gråter, dere skal le. Det høres veldig umusikalsk ut å si det til sørgende mennesker. Mange synes det første året etter dødsfallet er verst. Da skal en feire fødselsdag, da skal en feire jul, da skal en ha ferie alene. En føler seg ikke særlig salig. Men mange kan fortelle at midt i den enorme smerten kan en av og til kjenne på en nesten lykkefølelse. Hver gang noen tar kontakt, kan en føle seg elsket likevel. Men glede er kanskje et litt sterkt ord.

Jesus snur som sagt alt på hodet. Han er ikke kommet først og fremst til de rike, til de som er såre fornøyd med livet, de uten sykdom og død. Han kom for å vise fram en Gud som er nærværende selv om en sliter med sykdom og død. Noen ble helbredet, men slett ikke alle. Det var viktig for Jesus å si at sykdom og død ikke hadde noe med at Gud drev og straffet dem. Sykdom og død hører med til dette livet. Men Jesus har pekt på Guds nærvær. Gud er nettopp der det er gråt. Gud er alltid å finne i lidelsen. Da Lukasevangeliet ble skrevet, var det forfølgelse av kristne. Inn i den forfølgelsen var det viktig for forfatteren å peke på Guds løfter. De som led, fikk høre at det fantes en framtid. Derfor er fortellingen om Jesu oppstandelse så viktig i dette evangeliet. Jesus lagde en himmel over livene våre. Selv om vi møter døden, skal vi vite at døden ikke har det siste ordet. Jesus har vist oss en Gud som kjempet mot døden og overvant den.

Likevel kan vi sitte igjen med våre spørsmål, vår tvil. Hva skjer med oss når vi dør? Vi vet det jo ikke, men Jesus har gitt oss grunn til å håpe. Om sørgende mennesker blir i stand til å le det første året, skal være usagt. Men det er noe som heter sorgarbeid. Det er et abeid som vi mennesker gjør nærmest automatisk. Mange kan f.eks. kjenne behov for å fortelle om hvordan han/hun døde. Gjerne i detaljer. Andre ønsker å være i fred. Noen opplever at kjente går over gaten for å ikke hilse. Det er som regel ikke av vond vilje. Det handler mer om hjelpløshet. Vi vet ikke hva som er godt for den sørgende. Derfor går det an å spørre. 

Tiden leger alle sår, heter det. Det stemmer heller ikke alltid. Men de fleste opplever at den intense smerten avtar med årene. Men mange kan fortelle at savnet bar øker som årene går. Men midt oppe i det hele, kan vi få tro at det finnes et håp der framme. At det til og med går an å le. Det betyr ikke at en har glemt den døde. Det betyr bare at en har et håp om at døden likevel ikke er endelig. 

Noen tenker at en skal møte igjen den døde. Andre tenker annerledes. Men ingen av oss vet, derfor er den ene tanken like legitim som den andre. Men at det er håp der framme, det har Jesus lovet oss. Salig er dere som gråter nå, for dere skal le. Dette skal ingen ta fra oss.

Powered by Cornerstone