Lignelsen om enken og dommeren

Lukas 18,1-8: Så fortalte han dem en lignelse om at de alltid skulle be og ikke miste motet:
     2 «I en by var det en dommer som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske.  3 I samme by var det en enke som stadig på ny kom til ham og sa: ‘Hjelp meg mot min motpart, så jeg kan få min rett.’  4 Lenge ville han ikke, men til slutt sa han til seg selv: ‘Enda jeg ikke frykter Gud og ikke tar hensyn til noe menneske,  5 får jeg hjelpe denne enken til hennes rett, siden hun plager meg slik, ellers ender det vel med at hun flyr like i synet på meg.’»
     6 Og Herren sa: «Hør hva denne uhederlige dommeren sier!  7 Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem?  8 Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart. Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?»

(Bildet er tatt av Himsan fra Pixabay)

Jesus brukte ofte liknelser da han skulle forkynne. Dette var vanlig på Jesu tid. Vi ser også flere liknelser i Det gamle testamentet. I liknelser blir det som forkynnes sammenliknet med noe som er kjent fra før, gjerne fra dagliglivet. Jesus visste at ingen kan tenke i et vakuum. All tenkning må knyttes til erfaringer mennesker gjør. Uten erfaring, ingen tanke. Problemet for oss to tusen år senere, er at selve liknelsen kan virke fremmed slik at en kan miste noe av poenget med å bruke liknelser.

Liknelsen i dagens prekentekst har det vi kaller en redaksjonell bemerkning før liknelsen kommer. Vi får vite hva som er liknelsens poeng, hva Jesus ønsket å forkynne med denne liknelsen. Vi får vite at liknelsen handler om at vi alltid skal be og ikke miste motet.

Ved første lesning kan det se ut som om Gud blir sammenliknet med en urettferdig dommer. Men liknelsen sier nettopp at Gud ikke er som denne urettferdige dommeren. Derfor kan vi forvente at Gud hører bønn. Enker på Jesu tid var ikke bare fattige, men også rettsløse. Men denne enken gav seg ikke. Hun maste helt til hun fikk viljen sin.

Det er lett å lage en teologi ut fra denne liknelsen som handler om at det hjelper å mase på Gud. Bønn er noe vi kristne kan se ulikt på. Noen tenker at Gud blir liten hvis han lar seg styre av våre bønner. De vil heller si at Gud handler helt uavhengig av våre bønner. Andre tenker at det nytter å be. De tenker at det er ikke sikkert vi ser Guds bønnesvar, men vi kan være trygge på at de enten kommer, eller er allerede kommet, men annerledes enn vi ba om. Andre igjen tenker at det ikke nytter å be, for Gud har ikke den type makt. De tenker at Gud har «allkjærlighet», men ikke «allmakt». Vi kristne har altså ulik teologi om noe så sentralt som bønn. Det er OK.

Metodistkirken har fire grunnlag for troen. Erfaring er en av dem. Hva slags erfaring har vi med bønn? Vi har forskjellige erfaringer, derfor har vi også ulik teologi. Og sånn må det være. Derfor brukte Jesus liknelser, fordi de knyttet an til erfaringer. Hvordan tenker vi om ellevte september? Var det ikke mange som hadde bedt til sin Gud før arbeidsdagen? Eller unge mennesker som var på leir på Utøya? Var det ikke mange foreldre som var hjemme og ba for ungdommen sin? De følte kanskje en trygghet i å overlate sine kjære i Guds hender.

Jeg formulerer meg av og til med et forbehold når jeg ber: «Gode Gud, hvis det er mulig for deg, så ber vi om …» Jeg tror at Gud også hører mine bønner. Kanskje skulle han ønske at jeg hadde en annen teologi. Men jeg tror han hører også meg.

Å tro at Gud har full kontroll, kan være en trøst for noen. Men for andre kan det være en tanke som gjør at en mister troen. De trøster seg med en annen teologi. En teologi som ikke snakker om Guds totale allmakt, men om allkjærlighet. Denne kjærligheten er ikke allmektig, men den er fullkommen. Den kjemper sammen med oss mennesker mot det onde. I denne teologien gråter Gud sammen med oss.  

Jesus ba disiplene om å alltid be og ikke miste motet. Det er gjort en del forskning på bønn. Bønnene våre har forandret seg over tid. Før i tiden ba vi: «Gud, sørg for at krigen tar slutt». I dag ber vi: «Gud, hjelp oss til bringe fred i verden». Noen har stilt spørsmålet om vi ikke lenger tror at Gud kan gripe inn, men at han kan hjelpe oss til å bli Guds bønnesvar.

I vår menighet lærer vi om det som kalles «Sentrerende bønn». Det er en bønn i stillhet uten ord og tanker. Da unngår vi problemet med hvorvidt det hjelper å mase på Gud. I Sentrerende bønn gir vi Gud vårt nærvær slik at han kan påvirke oss.

Bønn er for meg først og fremst å fortelle om mine følelser og tanker, også om at ting skal skje, selv om jeg ikke vet om Gud driver med slikt. I Sinnsrobønnen ber vi: «Gud, gi med sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og visdom til å se forskjellen». En sånn bønn kan vi alltid be og ikke miste motet. Og da tror jeg Gud vil finne troen på jorden når han kommer tilbake.   

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik