Misjonsbefalingen

Matteus 28,16-20: 16 Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. 17 Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. 18 Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. 19 Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn 20 og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

(Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay)

Jesu disipler, dvs. nå var de bare elleve, hadde ikke opplevd den oppstandne Jesus. Det var to damer, begge het Maria, som hadde sett ham. De fikk beskjed om å fortelle disiplene at de skulle få møte Jesus hvis de drog til Galilea, til et fjell der. Og endelig var det disiplenes tur til å se ham. De falt på kne og tilba ham, men noe tvilte. Det var ikke noe rart at noen av disiplene tvilte.

Matteusevangeliet forteller ikke om noe pinseunder, at disiplene fikk Den hellige Ånd. Men i stedet får disiplene det vi i ettertid har kalt dåpsbefalingen eller misjonsbefalingen. De ble bedt om å «disippelgjøre» alle folkeslag. Ordet «disippelgjøre» er et ord vi ikke har på norsk. Vi omskriver det til å «gjøre til disipler». Dette har Metodistkirken som sin visjon. De skal «disippelgjøre». Hvorfor? For at mennesker skal komme til «himmelen» når de dør? Først og fremst for å forandre verden. For å gjøre verden litt bedre. Det er vel å merke seg at det er «alle folkeslag» som skal «disippelgjøres».

Jesus sa: «Jeg har fått all makt i himmel og på jord». «All makt». Det står så ubeskyttet. Hva mente Jesus med «all makt»? Har han makt til å stanse krig? Har han makt til å hindre at barn dør av sult? Har han makt til å hindre ulykker? Dette tenker vi kristne ulikt om, og det er OK.

Jacob Jervell sier det i en av sine bøker: «Jesus har ikke makt til å hindre vår død. Men han har makten over vår død i sine hender. Hans siste ord i hele dette evangeliet er: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil vedens ende.» Den makten har han. Han har vår evighet i sine hender.» (Fra «Bare all makt»)

Derfor blir disiplene bedt om å gjøre alle folkeslag til disipler ved å døpe dem til den treenige Gud og undervise alt det Jesus har forkynt. «Alle folkeslag» skulle ikke tro på treenigheten, men de skulle «disippelgjøres».        

Vi har ingen treenighetslære i Bibelen. Dette var noe som kom til kirken i år 325. Keiseren ville ha mest mulig makt, og da var det en god ide å få samlet kirken. På den tiden var kirken uenig med seg selv. I den gamle religionen, var det en Gud, og treenighetslæren ble sett på som læren om tre guder. Da Islam oppstod, var det særlig dette de kritiserte kristendommen for.

En skal være ganske god i filosofi for å skjønne treenighetslæren slik den ble framstilt på 300-tallet. Men for meg, som er teolog, synes jeg ikke det er så vanskelig. Noen sammenlikner det med en trekant. En trekant består av tre linjer. Samtidig er det en geometrisk figur. Gud Faderen, som er skaperen, Jesus Kristus som er befrieren og Den hellige Ånd som er livgiveren. Alt er Gud.

Vi har av og til litt ulikt språk. Mange ber til «Jesus». Andre vil si at navnet Jesus var navnet på den mannen som levde her på jorden for 2000 år siden. Den oppstandne Jesus blir derimot kalt Kristus. Og den Kristus som lever i oss og rundt oss uavhengig av tid og sted, kalles Den hellige Ånd. Som sagt, dette har mer med språk å gjøre enn teologi.

Mange religioner kaller seg monoteistiske. Men de fleste av dem har det vi kunne kalle toenighet. Det er vanlig å tenke på sin Gud som både utenfor oss og inne i oss. Hvorfor har da kristendommen treenighet? Kunne vi også greid oss med toenighet? Treenigheten handler om det vi kaller inkarnasjonen. Troen på at Gud viste seg fram i Jesus fører til at vi ser Gud ikke bare i Faderen og Den hellige ånd, men også i Sønnen.

Etter at jeg ble metodistprest, har jeg lært noe om treenighetslæren innenfor det som kalles «Naturlig menighetsutvikling». Der opererer de med tre farger. Gud som skaper, representerer det grønne. Jesus Kristus representerer det røde. Den hellige Ånd representerer det blå. De som kan dette med farger, kan fortelle at hvis vi blander grønt, rødt og blått, får vi hvitt. Hvitt lys er altså tre farger.

Jeg har også, etter at jeg ble metodistprest, lært om ulike trosspråk innen «Naturlig menighetsutvikling». Det handler også om treenigheten. I denne tanken kan vi finne ut hvilken farge vi føler oss mest hjemme i. Hver farge blir delt inn i tre, så vi har i alt ni trosspråk. Et trosspråk er det språket vi tenker oss at Gud bruker for å nå inn til oss. Derfor liker noen liturgi, andre liker fri bønn. Noen liker begge deler, slik jeg gjør. Noen liker en bestemt form for sang, andre er altetende. Noen føler seg mest berørt ved musikk, andre ved prekenen. Det jeg liker ved denne måten å tenke på, er at det hele handler om treenigheten og ikke åndelig rang. En er ikke mer åndelig om en definerer seg innen det blå trosspråket. Treenigheten er ikke en utvikling fra skapelse til livgivende. Alt er den treenige Gud samtidig.

Av og til kan det se ut som om ulike kirkesamfunn rendyrker den ene fargen. Da vil det alltid være mennesker der som tenker at de ikke helt passer inn. Derfor er det et mål i «Naturlig menighetsutvikling» at alle trosspråk er til stede i en menighet.

Treenighet gjør at troen vår finner balanse. Et bord med tre bein vil alltid stå støtt.

Vi blir bedt om å gjøre andre mennesker til disipler ved å døpe til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Det er ganske pussig at treenigheten dukker opp slik uten at vi har fått noen fortelling om pinse og Den hellige ånds komme. Men det viktigste er den siste setningen i vår prekentekst, og som er den siste setningen i hele evangeliet: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Dette hadde Jesus makt til. Han hadde makt til å love dette. Han hadde ikke makt til å love at ulykker ikke skulle skje. Men han hadde makt til å love å være med oss alle dager inntil verdens ende. Han hindrer ikke krig og sult. Men han er der når krigen rammer. Han er der når barn dør av sult. «Jeg er med dere alle dager». Også de dagene hvor vi blir rammet hardest.

Dette er det vi blir bedt om å bringe videre. Derfor kalles det misjonsbefalingen. «Misjon» er blitt et ambivalent ord i vår tid. Det minner mye om kolonialisme. Den gang hvite menn reiste til Afrika og fortalte hvordan mennesker skulle tro. I dag er en opptatt av religionsdialog. I dag er en opptatt av å være nysgjerrig på hverandres tro. I Metodistkirken er det de lokale kirkene som forkynner med ord. Metodistkirken i Norge forkynner i Afrika med bistand.

Mennesker blir disipler når de får høre at den Gud som har skapt verden, som har vist seg fram i mannen Jesus og som fortsatt er virksom ved Den hellige ånd, den Gud har lovet å «være med oss alle dager inntil verdens ende».

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik