Mennesker med
åpne hjerter — åpne sinn — åpne dører

Forsiden>Til Deg>Andakter

Andakter

ORD TIL DEG

Bot og bønn

Siste søndag i oktober er det bots og bønnedag (bededag), en dag med lange tradisjoner i kirkens historie. Det er en dag viet faste, bønn og bekjennelse av synd.
Bot er noe de fleste forbinder med noe ubehagelig. Bot, gir oss tanker om parkeringsbøter, fartsbøter og det som verre er. Ingen liker å betale en bot, og de færreste synes boten er fortjent. Men bot handler også om å ta ansvar, om å gjøre opp for seg når man har gjort noe galt. Derfor handler bot også om soning og forsoning, om mulighet for tilgivelse og ny start. Boten gjør oss ansvarlige for våre handlinger og våre relasjoner til Gud, til hverandre, til samfunnet og til skaperverket.


Bønn er viktig i de samme relasjoner. Bønn er kommunikasjon, hjertets samtale med Gud. Da jeg var konfirmant lærte jeg at” Vi kan be om alt, ingenting er for stort og ingenting er for lite til at vi kan legge det frem for Gud.” Dette gir meg trygghet midt i en utfordrende hverdag. Jeg kan dele med Gud alt som gleder og alt som bekymrer meg, og jeg kan lytte etter hans svar og ledelse.


Bot og bønn handler om en måte å leve på. En livsholdning der vi ser at ikke alt dreier seg om meg og mitt. Vi er skapt til å leve i forhold til Gud og i samfunn med hverandre. Det kjennes ekstra aktuelt å snakke om bot og bønn i disse tider hvor en hel verden lider under koronaviruset. Det er ikke første gang dette skjer. Allerede på slutten av 500 tallet, da pesten herjet som verst, lyste pave Gregor Den Store ut en bots og bededag, og senere er det mange eksempler på at man holdt bots og bededager når farer og ulykke truet.


For meg er det viktig å be i disse tider. Ikke fordi jeg tror at Covid 19 viruset blir borte av den grunn. Men jeg ber fordi jeg tror at Gud bryr seg om verden og de mennesker han har skapt, jeg ber for alle de mennesker som rammes av sykdommen, og jeg ber fordi bønnen også gjør noe med meg selv og får meg til å tenke på ny om hvordan jeg lever og hva som egentlig er det viktige i livet. Les gjerne teksten som er knyttet til dagen, Lukas 13.22-30 hvor det bl.a. står:
«Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike»

Øyvind Helliesen, prest.
    
 

 
Sykdom, maktesløshet og håp


Markus 9.17-29 (les gjerne hele teksten)
«Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min»
En syk gutt. En fortvilet far. En opprørt folkemengde. Fagfolk som diskuterer. Forvirrede og maktesløse disipler. Det er en kaotisk situasjon som beskrives for oss i Markusevangeliet. Midt i kaoset er også Jesus.  

Umiddelbart er det lett å tenke at teksten har lite med våre liv og vår hverdag å gjøre. Det kjennes fremmed å lese om en uren ånd som river og sliter i en ung gutt, som får han til å falle sammen i kramper, og som gjør han både døv og stum.  Det er jo vanligvis ikke slik vi stiller sykdomsdiagnoser. Men, ser vi at det viktige ikke er hvordan menneskene den gang beskrev sykdommer, eller hvordan de forklarte det uforklarlige, så blir teksten nær og aktuell.

Det er mulig å kjenne igjen smerten og lidelsen hos gutten som har vært kronisk syk hele livet.  Han er en av de mange barn som har måttet og som må kjempe med alvorlige sykdommer. Vi kan gjenkjenne farens fortvilelse, redsel og bønn om hjelp. Mange foreldre har vært og er i samme situasjon som ham. I disse Koronatider kan vi også gjenkjenne de mange diskusjoner om årsaken til viruset og sykdommen, og redselen i møte med det et virus som synes å være utenfor kontroll.

 Jeg kan også kjenne meg igjen i disiplenes følelse av maktesløshet i møte med sykdommen. I møte med mennesker som er alvorlig syke har jeg ofte følt at ordene mine og bønnene mine ikke strekker til.  Jeg klarer heller ikke å gi gode nok svar til alle som spør om hvorfor lidelsen og det onde finnes, hvorfor et virus som Covid 19 kan ramme så mange, eller hvorfor helbredelse ikke skjer når vi ber.


Samtidig vet jeg, at akkurat som Jesus er der i kaoset, så skal vi som kristne og som kirke være der i den kaotiske virkeligheten. Sammen med det syke barnet, de fortvilte foreldrene, med alle som erfarer at livet er tungt å leve. Vi skal være der for å minne om det håpet og de mulighetene Jesus bringer med seg midt i kaoset. Vi har nødvendigvis ikke de enkle løsningene og svarene, men vi kan være nær, vi kan be og faste, gi våre medmennesker en hånd å holde i og et fellesskap hvor man ikke trenger å være alene.


Bønnen nedenfor ber jeg ofte for meg selv, og i møte med andre som har kjent på kaos i sitt liv.


Herre, velsign oss, så vi kan gå fra hverandre og vite at du er med oss.
Bevar oss fra det onde, så vi kan møte framtiden uten frykt.
Herre, la ditt ansikt lyse over oss og vær oss nådig, så vi glade kan gå videre på livsveien.
Herre, løft ditt åsyn på oss, og send oss ut til andre med din kjærlighet.
Gi oss din fred, i dag og alltid. Amen.

Øyvind Helliesen, prest.
 

 
I frykt bak stengte dører

Les Johannes 20.19-22.

Ukene før påske har blitt annerledes. Koronaviruset har forandret både hverdag og helg. Mange holder seg mest hjemme. Noen frykter for smitte, andre frykter de kan smitte andre. Noen er blitt syke.  I kirken har vi måtte avlyse gudstjenester og andre arrangement og vi har mistet muligheten til å møtes.

I teksten fra Johannes hører vi at disiplene stengte dørene om kvelden påskedag. I løpet av påsken var deres tilværelse forandret. Jesus som de hadde fulgt, trodd på og satset fremtiden på var død, og nå fryktet de at det samme kunne skje dem. Selv ikke vitnesbyrdet fra Maria og de andre kvinnene om at Jesus var stått opp kunne få dem ut av sin innestengthet. 

Situasjonen til disiplene var annerledes en vår, allikevel kan vi kjenne oss igjen. Frykten og fortvilelsen som tar tak i oss når Koronaviruset preger nyhetsbildet hele døgnet. Frykten for arbeidsplasser, økonomien, sykdommen, ensomheten -og for alle vi er glad i. Vi blir innestengt- også i oss selv.

Den korte bibelteksten handler ikke bare om stengte dører, den handler også om Han som kom når alt var på det mørkeste. «Da kom Jesus; han stod midt iblant dem og sa: Fred være med dere!»

Den oppstandne Jesus Kristus trådte midt inn i flokken av innestengte og redde disipler. Midt i disippelflokken står han. Ansikt til ansikt møter ham dem. Han møter dem der de er i sin innestengthet. Uten fordømmelse, uten krav, han bare er der, sammen med dem. Og etter hvert som deres ansikter møter hans, etter hvert som om de vender seg mot ham så vendes deres frykt til glede, deres uro til fred- og de som selv ingen styrke har fylles med den Hellige Ånds kraft.

Jeg våger å tro at Han fortsatt kommer.  At han kommer til oss som er stengt inne, til oss som er redde og urolige, til oss som lengter etter felleskap med andre, til oss som trenger fred.

Kirken er ikke gudstjenestene og møtene våre. Kirken er fellesskapet av mennesker som er samlet omkring Jesus. Du og jeg er kirken, og sammen kan vi formidle tro, håp og trøst til de som behøver det. 

Fred være med dere!

Øyvind Helliesen, prest.

 

 

Den gode samtalen.

"Gud, la det faktum at vi noen ganger føler oss svake,
føre til at vi i dag blir oppmerksomme og arbeidsomme..
Gud, la vår visshet om at vi har vært likegyldige,
føre til at vi i dag tennes opp på ny og blir begeistret,
Vi ber om at du som har gitt og stadig gir oss gode bud og befalinger,
må gjøre det slik at vi bærer en overflod av god frukt.
Gud vi ber i dag, om at alle våre fromme ønsker, drømmer og lengsler, 
må føre til at vi gjør barmhjertighet og lever et hellig liv
Vi ber om at du må gjøre oss ivrige i tjenesten for deg, samtidig hjelp oss 
til å være forsiktige så vi ikke skader noen,
men ikke så forsiktige at vi lar være å gjøre det du kaller oss til.
Og la oss så stå helhjertet sammen i troen,
slik at vi kan føre en ærlig, nådefull og respektfull samtale med hverandre..
Så kan vi sammen glede oss til dagen da Jesus kommer igjen, og tro at vi skal bli
regnet med blant dem som tilber Kristus i evighet"

(John Wesley: Familiebønn- fritt oversatt)

Jeg er opptatt av den gode samtalen. Samtalen mellom to mennesker, samtalen i en gruppe. Samtalen der du og jeg møtes, der vi lytter til hverandre. Den gode samtalen er en kunst, den trenger tillit og tid. Vi trenger alle å øve oss, slik at vi ikke bare hører vår egen stemme, men lytter til hva den andre sier, særlig når vi er uenige med hverandre.
John Wesley skrev en bønn om den ærlige, nådefulle og respektfulle samtalen, og tok den med i sin samling av familiebønner. Jeg ber den gjerne.  Livet har lært meg om hvor mye skade som kan oppstå når samtalen stanser opp, eller når samtalen mer blir preget av harde ord og krav, enn av raushet og nåde. Det kan ødelegge relasjoner mellom noen som står hverandre nær, det kan ødelegge et fellesskap. Samtidig har jeg også erfart – hvor flott det er når den gode samtalen oppstår.  Det har skjedd rundt et middagsbord der vi ble sittende i flere timer.  Det har skjedd i kirken, i grupper, møter og konferanser. Samtaler med sterke meninger og stor uenighet, men også samtaler som ingen har villet avslutte. Vi har kjent hvordan samtalen har bundet oss sammen og gjort hver enkelt av oss sterkere. Ikke bare fordi vi fikk sagt det som var viktig for oss, men også fordi vi ble lyttet til, og gav oss selv tid til å lytte til andre.
For meg er slike samtaler «Hellige øyeblikk», og jeg forstår hvorfor Wesley og de første metodister så på samtalen som et nådemiddel – et sted der man ikke bare møtte hverandre, men hvor man også møtte Gud og noen ganger kunne høre Guds stemme i de andres stemmer.
I Øståsen kirke finnes mange muligheter for den gode samtalen. I samtalegruppene, på kirkekaffen, når noen inviterer hverandre hjem, eller i den fortrolige samtalen i sjelesorgsrommet.

Øyvind Helliesen, prest.


 

«DANSE MED ENGLER»
Har du danset med englene? Har du sett englene fly, eller kanskje hørt dem synge? Selma Lagerløf skriver i novellen ”Den hellige natten” at englene flyr under himmelen hver julenatt. Det kommer bare an på om vi har øyne som ser dem. Jeg tror at engler finnes. Jeg tror ikke de skal tilbes, heller ikke at vi forsøke å kommunisere med dem. Selv har jeg aldri sett en engel, men jeg tror englene er Guds sendebud, deres oppgave er først og fremst å tjene Gud og å lede vår oppmerksomhet mot Jesus. 


I vårt hjem pynter vi med engler hele året. I ukene før jul fylles hver ledig plass med store og små engler. Englene minner oss først og fremst om det budskap englene sang julenatt: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jor- den blant mennesker Gud har glede i!» 

Da vi var barn var det naturlig for mange av oss å tro på engler. Noen hadde bilder av engler på veggen, og vi kjente trygghet da vi sang «Jeg har en engel som følger meg»  Kanskje er det lengselen etter trygghet og tilhørighet, lengselen etter noe som er større, noe vi kan håpe og tro på i en verden som kjennes utrygg, som gjør at så mange av oss henter frem englene i adventstiden. 


I en sang skrevet av musikeren Per Harling utrykkes det slik: 


I en verden av kosmiske under- ser barnet det vi ikke ser
Et blad som et vindpust får løfte, 
blir en engel som danser og ler. ”Ser du englene pappa som danser, Og hør på musikken – slik sang, roper barnet og spiller på harpen hvor strenger av garn skaper klang. 
”Men for lekens mystikk er vi blinde- og døve for liksom musikk-
Vi flykter og lukker oss inne,
fra gleden i barnlige blikk. 
Så dans du med englene,
dans nå mitt barn.
Lek mens du er den du er.
Syng til din harpe med strenger av garn, så lenge som toner er nær.. 
Den dagen skal komme da alle er barn og leken er større en før,
da alle får danse blant engler og garn, og ingen får stenge sin dør. 

I Guds øyne er vi alle barn, Guds barn. Jesus sa til og med: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Skulle vi våge å be om at Gud må gi oss troens øyne slik at vi kan se, at vi igjen må få kontakt med barnet i oss, slik at vi kan våge danse, leke og synge med englene. Tro at også vi hører med til de englene synger om «mennesker Gud har glede i». 


Det er mange som finner veien til kirken i advent og juletiden. Til deg som kommer vil jeg si, du er vel- kommen, du hører til. Kanskje vil vi sammen høre engelsangen- tonene vi trodde var borte, se engledansen, og kjenne vindpustet fra en engel som flyr.. 

Øyvind Helliesen, prest. 


 

«DU HAR LOV Å PLAGE PRESTEN»
For flere år siden skrev jeg en kort betrakting med denne overskriften. Bakgrunnen var at jeg hadde fått referert at noen hadde sagt: «Det jeg er opptatt av er ikke så viktig at jeg kan plage presten med det. Presten er alltid så travelt opptatt, og han har sikkert viktigere ting å bry seg med enn mine problemer og utfordringer.» Derfor skrev jeg, «du har lov å plage presten». 

    For meg er «den gode samtalen» og møtet med et annet menneske noe jeg har tid til. Jeg vet av egen erfaring hvor viktig det har vært at noen har hatt tid til å lytte til mine fortellinger, at noen har sett meg og hørt meg når jeg trengte det. I alle mine 40 år som prest har jeg sørget for å ha noen jeg har kunnet snakke med om mitt liv, en sjelesørger, en veileder eller en veiledningsgruppe. Jeg har erfart at det er mye sant i det psykologen Harry Goolishian sier: «Vi vet ikke hva vi tenker før vi har sagt det.»  Gjennom samtalen får vi hjelp til å sortere våre tanker, og mulighet til å oppdage nye veier og handlingsrom der vi trodde ingen vei fantes.
    Din fortelling er betydningsfull, fordi du er viktig og betydningsfull. Ikke alle våre fortellinger er behagelige eller lette å dele med andre. Noen fortellinger har tatt livskraften og livsmotet fra oss i lang tid. Når Jesus møter den samaritanske kvinnen (Johannes 4) så våger hun å fortelle ham om sin vonde virkelighet. Etter samtalen merker vi at det har skjedd noe med henne. Hun møter sine naboer oppreist og frimodig og sier «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?»     Samtalen hadde ikke bare hjulpet henne til å se og finne seg selv, den hadde gitt henne nytt mot til å møte andre, og gitt henne et glimt av tro.
    Utsagnet jeg refererte til innledningsvis fikk meg også til å tenke igjennom hvilke signaler jeg sendte til andre når jeg fortalte om alt jeg hadde å gjøre og hvor travel jeg var, og jeg måtte på ny tenke igjennom hva som var det viktigste i liv og tjeneste.
    I dag håper jeg at jeg lever og tenker annerledes. Jeg har tid, tid til samtalen og de gode møtene med andre. Jeg har også lært meg at om jeg ikke har tid akkurat der og da, så kan jeg gjøre en avtale om å møtes på et tidspunkt som passer. 

Jeg ser frem til å være prest i Øståsen i menighet, og prest på Tårnåsen, Kolbotn og Oppegård. Om du tror du kan bruke meg som samtalepartner så er du velkommen til å ta kontakt, så er det mitt ansvar å finne et tidspunkt der vi kan møtes.
Øyvind Helliesen, prest.
 


 
TAKK
«Jeg takker alltid min Gud når jeg tenker på dere, og alltid, i alle mine bønner, ber jeg for dere alle med glede. For fra første dag og fram til nå har dere hatt del med meg i evangeliet. Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den - helt til Jesu Kristi dag.»

Slik lyder noen av de innledende ordene i Filipperbrevets første kapittel. Det er et brev apostelen Paulus skrev til menigheten i Filippi. En menighet han var svært glad i.
    Da jeg leste disse ordene for et par uker siden slo det meg at jeg kunne kjenne meg igjen i Paulus sin takk til Filippinene. For denne min siste andakt til menighetsbladet kommer å handle om å si takk. Takk! Takk til alle dere som er en del av Øståsen menighet uansett om det er som medlemmer eller venner av menighet. Takk at jeg har fått lov til å være prest sammen med dere. Takk at jeg har fått lov å lære noe om hva prestetjenesten innebærer i fellesskapet med og i tjenesten for og med dere dere.
    Takk for gudstjenestefellesskap. Takk for matfellesskap. Takk for bønnens fellesskap. Takk for dugnadsfellesskap. Takk for alle de forskjellige former for fellesskap vi har delt med hverandre.
Selv om min livsvei nå går i en annen retning, til en annen plass enn Tårnåsen og Øståsen menighet så vil jeg bære alt det vi har delt med meg videre. Samtidig vet jeg, for det sier min tro meg, at Gud er med oss alle. Derfor kan også jeg istemme ordene fra Filipperbrevet og for min tro gjør meg trygg på at de også gjelder menighetsfelleskapet i Øståsen kirke:
«Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den - helt til Jesu Kristi dag.»

Med ønske om Guds velsignelser over oss alle og takk for alt,
Christina Thaarup

 

 

 

Kalender
27 Sep
Søndag, september 27, 2020 11:00
Prest Roar Fotland taler og leder Musikk: Tom Falmark
4 Okt
Søndag, oktober 4, 2020 11:00
Prest Øyvind Helliesen taler Diakon Olav Øgreid leder Musikk: Aasta K. Engh
5 Okt
Mandag, oktober 5, 2020 19:30
8 Okt
Torsdag, oktober 8, 2020 19:00
Powered by Cornerstone