Metodistkirkens kvinneforbund

Refleksjoner etter en solidaritetstur

04.03.2011
Berit Westad

Hvorfor trenger vi å bruke tid, penger og krefter på å reise til Estland?  Er det en oppgave for en kirkelig organisasjon som vår - Metodistkirkens Kvinneforbund?



Refleksjoner etter en solidaritetstur

Hvorfor trenger vi å bruke tid, penger og krefter på å reise til Estland?

Er det en oppgave for en kirkelig organisasjon lik kvinneforbundet i Norge? Det store spørsmålet blir; Tenker vi på oss selv når vi drar på tur eller gjør vi noe av betydning for andre? For å dele litt refleksjon rundt et slikt spørsmål trenger vi å dvele den noen aspekter av både livet i sin alminnelighet og kristenlivet vårt. 

Metodistkirkens kvinner har vedtatt at de skal ha et vennskaps- og solidatitetsarbeid med metodistkirkens kvinner i enkelte andre land. For oss i Norge har vi bestemt at dette skal være rettet mot Estland og Ukraina. Dette for å utvikle tverrkulturell forståelse, åndelig og menneskelig fellesskap til gjensidig glede og utvikling. Vi kan ikke drive et bistandsarbeid, det er det andre som gjør mye bedre enn oss. Vi har kjennskap til Kristus og det å gjøre Ham kjent som vårt formål. Gjennom solidaritetsarbeid verdsetter vi menneskelig relasjonsbygging og støtte til gjensidig kunnskap og utvikling. 

Vanlige kvinner i Estland har det litt ulikt, de fleste er ikke rike, men heller ganske fattige.

De har som folk vært frarøvet sin frihet, 2.verdenskrig har vart i drøyt 50 år. Etter det fikk de sin frihet, for 19 år siden. Det er ikke lenge når vi tenker på at alle som har blitt voksne i befolkningen de siste 50 år har levd i en kommunistisk stat. Det er derfor nokså innlysende at dagens voksne generasjon trenger rollemodeller og aktiv læring om demokrati, likestilling og myndiggjøring både personlig og i det menneskelige fellesskap.

Utviklingen var meget positiv, så kom finanskrisen og satt dem litt tilbake. Det har vært, men er nå enda større sosiale problemer, alkoholisme, narkotika, vold, overgrep og til dels dårlig infrastruktur og støtteordninger i landet til å håndtere utfordringene de står overfor. Vi kunne føye til mer som stor arbeidsledighet, lavere lønninger, korrupsjon og lignende Vi kan se for oss at er kvinnene i et slikt samfunn får store utfordringer. De trenger kontakt og fellesskap utenfor sine egne rekker. De kan gjerne ta i mot gaver, men aller viktigst er menneskelig kontakt, relasjonsbygging og rollemodeller om hvordan vi kan leve i et godt fellesskap med hverandre. Dette er ikke annerledes innenfor metodistkirken enn i samfunnet for øvrig, men de har en åndelig dimensjon i sitt fellesskap i tillegg.. 

Vi fra Norge, de fleste av oss er relativt velstående, andre har ikke mer goder enn de trenger selv, men vi kan alle være en venn for noen andre, be sammen med dem, lytte selv om vi ikke forstår alt, bygge relasjoner. Vi har våre sosiale problemer i samfunnet, ja, men vi har det vesentlig bedre enn de fleste rundt oss, særlig hvis vi ser så langt som til de baltiske landene, eller enda lenger. Vi har et rikt menneskelig fellesskap, vi har noe mer enn penger vi kan dele, vi er rike på demokratiske verdier, respekt for hverandre, likestilling, frie tanker og omsorg for hverandre. Det føles kanskje ikke alltid slik, men sett i forhold til enkelte andre så har vi faktisk noe vi bør kunne dele og som gjør oss ennå rikere om vi deler. Vi har erfart Guds kjærlighet og omsorg, i kirken, i familien, vi har ordnede arbeidsforhold og ser betydningen av å gi frivillig arbeid inn i ulike sammenhenger, også kirken og menigheten vi kommer fra.

Det følger med forpliktelse å være rik, og vår rikdom blir større når vi deler. Da tenker jeg ikke på penger, men på vårt menneskelige fellesskap, kjærligheten til Gud og hverandre. Våre venner i det estiske kvinneforbundet ber ikke om penger, men om åndelig fellesskap, forbønn, vennskap, at vi kan snakke sammen, spise sammen, be sammen, lytte til hverandre og gjøre enkle ting sammen. Kvinneforbundets tur i november var et svar på denne oppfordringen til oss. 

Vi dro på denne turen med koffertene fulle av klær vi kunne gi bort. Kvinnene i kirken der tok imot, delte det og tok det med hjem til trengende i sitt nærmiljø. Vi delte fellesskapet rundt bordet, hvilen i en SPA-behandling, forkynnelse, bønnevandring og en liten reise sammen i deres eget land. Ingen av dem ville noensinne kunne unne seg den velvære å ligge i en slik seng og svømme i et slikt basseng. Likevel, de sov nesten ikke for de pakket klær til kl var 2 på natten og sto opp kl 6 for å svømme i bassenget! De nøt hvert eneste sekund. Vi spiste deres mat, delte deres opplevelser og var sammen innfor Guds ansikt med det vi alle hadde i vår bagasje. Vi lærte dem hva en ”bønnevandring” er, vi konkretiserte hvordan vi kan begynne på nytt når noe ikke gikk som vi ønsket, etterpå delte vi sorger og gleder ved Herrens alter, med hver sine språk og ved en alterring som nesten ikke hang sammen møtte vi den levende Gud. Vi sang de samme sanger, men på vårt eget tungemål. Vi brukte deres ressurser, hørte på deres unge kvinnelig prest, gjorde kvinnene synlige, vi så hvordan de frydet seg over at det sto et skilt i trappa på hotellet som viste hvor ”Metodistkirkens kvinner” hadde sin samling. Vi betalte for dem og vi frydet oss selv over deres glede og måten de løftet hodet og tok imot oss som sine venner. 

Personlig må jeg si jeg har brukt mye tid og krefter på å vinne innpass, få tillit og fortrolighet. Det gir litt mening når min estiske venninne forteller fra sitt dagligliv, 29 år siden, da hun som ung kvinne sammen med sin mann bodde høyt oppe i ei stor blokk, på to rom med 4 små barn, uten innlagt vann eller sanitæranlegg, kun ”utedo” et stykke ute i skogen. Det strevet de daglig hadde for å holde seg friske og klare å komme seg til kirken på søndag, med hele familien. Jeg synes det så til at veien var lang, bil eller annet fremkomstmiddel hadde de ikke.

Også turen til vårt SPA-hotell brakte minner frem, det var i denne skogen de samlet seg til illegale ungdomsmøter i hennes unge år. De var redde for soldatene, men de ville så gjerne høre Ordet og oppleve at det var andre også som trodde. Jeg vet at andre turdeltagere hadde lignende opplevelser. Slike ting ville ingen fortalt om de ikke opplevde seg møtt på en likeverdig måte, hatt sin integritet ivaretatt og kjent at deres erfaringer er like vektige for Gud og for vårt fellesskap som meg og mine livserfaringer. Gud elsker oss alle like høyt. Alle er vi rike på noe og villige til å dele det med den andre. 

Derfor skal vi bruke tid og krefter på å bygge hverandre opp, det gir mening og velsignelse! På den måten er vi sammen Jesu hender, føtter, munn, ja hele legemet, for hverandre. Begge parter har vi noe, vi deler med den andre og tjener hverandre, i et solidaritets-fellesskap, til Guds ære og menneskers oppbyggelse.

 Blir du med neste gang?

 

 


« Tilbake







Logg inn