Han fikk gå sin vandring innover Ladegårdsveien mot Stavanger uten at noen brydde seg om ham, denne sommerdagen i 1871. 34-årige Anders Olsen var da heller ingen kjendis da han kom, begrepet var nok heller ikke oppfunnet den gang, men om han kom stille og rolig skulle det snart bli liv og røre der han befant seg. Det var i Sandnes under et av avholdsmøtene at han ble spurt av en del menn, blant dem glassmester Larsen, om han ikke kunne komme til Stavanger også når han først var på disse kanter. Anders Olsen var ikke prest i ordets egentlige forstand. Han var predikant. Og han tilhørte en bevegelse som på hjemmetraktene hans var uglesett, og bar klengenavnet "metodister". Deres lære ble ansett som farlig og måtte møtes med skarp front over alt hvor man støtte på dem. Han hadde selv vært en ivrig motstander av metodistene, denne farlige, ukirkelige uvesen, og hadde i sin hjemby både sett og hørt adskillig av den uvilje, forvrenging og systematisk motbør som bevegelsens tilhengere måtte igjennom |
![]() |
Ryktene gikk. I fullt alvor fikk man høre at når metodistene skulle "fødes på ny" måtte de krype gjennom et trangt hull, som var "den trange port". |
|
Artikkelen er skrevet av Kåre Lindboe i forbindelse menighetens 125 års jubileum |