"Visste du hva du begynte Pastor Olsen?"

Plutselig tar vi igjen en mann som ser ut til å kunne være midt i trettiårene. Dette er ingen berømt mann. Han har ikke utført noen dåd som har bragt navnet hans landet rundt. Likevel er det noe spesielt ved ham. Det er som om han bærer på en indre glød, en gnist i sitt sinn. Siden vi skal samme vei, slår vi følge med ham. 

Vi vandrer lenge i taushet. Men da vi trenger en pust i bakken, tar vi mot til oss og spør: "Hvem er du - og hvilket ærend bringer deg til byen vår?" Mannen forteller at hans navn er Anders Olsen. Han har deltatt på et avholdsmøte på Sandnes, som utsending fra Arendal. Noen menn, blant dem en glassmaker Larsen fra Stavanger, har bedt ham besøke byen deres, og når han først er "på disse kanter holde noen møter". Grepet av deres iver, har han bestemt seg for å ta imot utfordringen. Han er ingen prest i vanlig forstand, forteller han, men han tilhører en bevegelse som i hjemtraktene hans bærer klengenavnet "metodister". Han forteller videre at mange anser metodistenes lære som farlig. Selv var han en aggressiv motstander av denne nye læren, helt til han opplevde en åndelig omvendelse for 13 - 14 år siden. I sin hjemby har han både sett og hørt atskillig av den uvilje, forvrengning og systematiske motbør som bevegelsens tilhengere må gjennomgå. Men nå kommer han altså hit til Stavanger, og bringer med seg et guddommelig budskap. Han er villig til å gå Guds ærend, samme hva dette måtte medføre for ham personlig.

Vårt Stavanger er - åndelig sett, inne i en rolig tid. Inn i dette miljøet kommer nå den unge pastor Anders Olsen. 
Han blir med sitt virke en brannfakkel og et faremoment for den bestående religiøse orden i byen. Det tar ikke lang tid før motstanden begynner. Særlig en prest ved navn Welhaven, holder en mengde foredrag og skriver flusst opp med avisartikler under fellesemnet "Foredrag med hensyn til metodisme". Hensikten med disse foredrag er å vise hvilken vranglære metodismen er, og derved også advare mot den nye bevegelse. På denne tiden kommer det også ut en bok, "En samtale mellom kristen og ukyndig om Metodismen", som advarer mot den nye læren. Mange håner, truer og dømmer metodistene. Andre får vekt sin nysgjerrighet gjennom all den blest som blir læren til del. 

La oss tenke oss at du og jeg hører med til dem som våger oss å besøke noen møter. Pastor Anders Olsen holder aldri et eneste motforedrag mot sine arge kritikere. Men daglig holder han møter, ofte i sitt eget hjem, med samtale og bønn til langt på kveld. Møtene er godt besøkt. I 1874 trer 30 mennesker ut av statskirken, og i november samme år blir 27 av dem opptatt som medlemmer av den biskoppelige metodistkirke i Stavanger. 

På gudstjenesten der disse medlemmene blir innlemmet, mottar menigheten også Herrens nattverd. Guds ånd blir utgytt over dem, og de fornemmer Herrens nærvær på en slik måte at alle hjerter blir fylt av pris og tilbedelse. Gledens og takknemlighetens tårer sees overalt.

I tiden som følger, organiseres det søndagsskole og kvinneforening. Det dannes en liten sangforening, det aller første kristne sangkor i Stavanger. Men motgangens tid er ikke forbi. Kvinnene i kvinneforeningen blir forfulgt med steinkast og råtne egg på vei til kirke. Ved en anledning sitter de og gråter når pastoren 
ankommer foreningen. Han trøster dem på en vennlig måte, og de fatter nytt mot. 

Vi flytter våre tanker til nyttårsnatten 1876. Den lille flokken har fått en ny hyrde. Pastor Ole Olsen holder en samling i kirken denne nyttårsnatten. Våkenatt er noe helt ukjent. Folket forstår ikke hva det skal bety å samles til bønn midt på natten. Det samler seg en hel mengde pøbel utenfor kirken for å forstyrre møtet. Så mange at gaten er uframkommelig. Møtet begynner, men samtidig begynner også steinkasting. Den ene steinen etter den andre smeller i kirkeveggen. Menneskene utenfor roper ukvemsord. Rett før midnatt blir alle lysene i kirken slukket, og de siste minuttene i det gamle året og de første minuttene i det nye året tilbringes i stille bønn. Under denne bønnen blir opptøyene verre og verre, så selv pastoren blir rådvill der han står. Når møtet er slutt, er det vanskelig å komme ut gjennom kirkedøren. Rundt pastoren går det en gruppe håndfaste menn. Nærmest å regne for en slags livvakt, for å hjelpe ham fram. 

Etter disse opptøyene roer der seg heldigvis med motstandsytringene mot Metodistkirken i Stavanger. Vi fylles av beundring og undring over det mot og den tro disse menneskene hadde. Hvordan var de mulig for dem å holde ut og holde fast ved sin tro, midt i denne sterke brytningstiden. 

Sammen tar vi nå et sprang fram til dagen i dag. Du ønskes velkommen til en menighet med et aktivt liv. Her hos oss har vi søndagsskole, aktivitetsdag og barnekor for barn , ungdomsklubb og småfellesskap. Vi har foreningsliv (kvinneforening, mannsgrupper, KYM, kirkering) og sangkor. Vi har bønnemøter, bibeltimer og Formiddagstreff. Hver eneste dag i uken samles mennesker i kirken. Mennesker som opplever et nært fellesskap med hverandre og med Gud gjennom menighetens virke. Fremdeles rører Gud ved menneskehjertene, slik han rørte ved hjertene i den første lille menighetsforsamlingen. Det HANDLER om mennesker! 

Dersom vi kunne ha invitert Anders Olsen på besøk i vår menighet i dag, ville nok noe ha fortonet seg fremmed for ham. Men han ville sikkert både smilt og gledet seg og takket Gud. Gud har virkelig holdt sin hånd over denne menigheten som Anders Olsen var med å starte for 137 år siden.

Denne artikkelen ble skrevet av Charles Jourdan i anledning Metodistkirkens Årskonferanse 2008 arrangert av Stavanger Menighet.