En relevant, åpen og vital kirke, hvor mennesker finner tro og tilhørighet, og utrustes til tjeneste som Jesu etterfølgere

Forsiden>Konferanselegleders rapport til årskonferansen 2016

Konferanselegleders rapport til årskonferansen 2016

20.06.2016
Nå kan du lese rapporten til Per-Endre Bjørnevik her.
Konferanselegleders rapport til årskonferansen 2016Fra åpningen av årskonferansen 2015 i Halden.

På en avslutningsmiddag før julen 2015 var det en bekjent av meg som holdt en kort andakt. Han fortalte at han nylig hadde vært på en adventsamling der juleevangeliet ble lest. Dette var for ham kjent og kjært, helt til lesningen kom til et bestemt punkt: «… i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria». Hans første tanke var: «skal vi blande Syria inn i juleevangeliet også? Skal vi ikke få fred for flyktningproblematikken i julen heller?» Konferanselegleders rapport til årskonferansen 2016Per-Endre Bjørnevik
Dette var hans umiddelbare tanker, men han tenkte videre og på at julens hovedperson selv var flyktning og hadde opplevd å måtte rømme for å komme seg bort fra mennesker som ville skade ham.
Andaktsholderen fortalte videre fra sitt eget liv der han kom til Norge fra et annet vestlig land, uten mange kontakter, uten jobb og uten familie. Hvordan han opplevde å bli tatt imot av en kristen familie og etter hvert ble integrert i det norske samfunnet med kone, familie og jobb.
Han opplevde å bli tatt vel imot og skapte seg et nytt liv i Norge. Navnet Syria i juleevangeliet ble for ham en påminnelse om hva han hadde opplevd i sitt eget liv.

Syria har preget det norske nyhetsbildet også det siste året. Vi har sett sterke scener på TV der mennesker i spinkle gummiflåter eller enkle båter tar seg over havområder med stor fare for sine liv. Disse er i en fortvilet situasjon der de flykter fra krig og terrorhandlinger.

Det er flere kategorier mennesker som kommer: De siste årene er det særlig situasjonen i Syria som har vært i fokus. I februar 2015 var nærmere 12 millioner mennesker på flukt i Syria fra de grusomme herjingene til den fanatiske og ekstreme gruppen ISIL. Og vi opplevde en enorm tilstrømming av flyktninger til Europa både fra Afrika, Syria og Afghanistan. Jeg mener at vi i Norge har et ansvar for å hjelpe noen av dem i verden som har det aller vanskeligst. Norge har en plikt til å ta imot flyktninger som kommer hit. Vi må gi dem akutthjelp og undersøke deres sak. Dette stiller oss som samfunn og enkeltindivider overfor store og utfordrende oppgaver. De som ikke har rett på beskyttelse, må sendes tilbake.

Jeg er stolt og imponert over den viljen til innsats med ulike hjelpetiltak som er utvist både fra privatfolk, frivillige organisasjoner og menigheter.

Å søke om asyl i et annet land dersom man opplever å bli forfulgt eller drevet på flukt i sitt hjemland er en menneskerettighet. De som har et reelt behov for beskyttelse, skal få opphold, mens de som ikke har beskyttelsesbehov, må reise tilbake.
Innvandrere som har lovlig opphold i Norge skal bli sett, respektert og inkludert i samfunnet på alle måter. Integrering i et nytt og ukjent samfunn er en prosess der både innvandreren og vi som storsamfunn har et stort ansvar. Både det offentlige, næringslivet, ideell sektor og vi som menigheter og medmennesker må bidra.

Vi må blant annet tilby språkopplæring og jeg vet at mange menigheter har tatt ansvaret for å lære innvandrere basiskunnskaper i norsk språk, kultur og om hvordan ting fungerer i Norge.
Å beherske norsk er nøkkelen inn i det norske samfunn, og norskopplæring for innvandrere må derfor stå i sentrum i integreringspolitikken vår. Dette vil gjøre at nyankomne innvandrere tidligst mulig står rustet til å bli en del av det norske samfunn.
En av de viktigste forutsetningene for å bli godt integrert i det norske samfunnet er å ha en jobb. Norskkunnskaper er viktig for å få jobb, men jobben er også en viktig arena for å lære seg norsk.

Selv om det offentlige og bedriftene her har et stort ansvar, kan også frivilligheten bidra.

Frivilligheten og vi som enkeltmennesker har et stort ansvar. Ingen flyktninger og innvandrere blir kjent med nordmenn hvis ikke nordmenn ønsker å bli kjent med dem. Derfor har vi alle et ansvar dersom det flytter noen flyktninger til vårt nabolag for å ta godt imot dem og la folk føle at de er velkomne. Dette er ikke et tiltak som styres politisk, men det er likevel helt avgjørende for å få til en god integrering.

Norge er et sterkt og velfungerende samfunn med mange engasjerte mennesker. Jeg tror at vi skal løse også denne utfordringen og komme styrket ut av situasjonen. Nå er det du og jeg som utfordres og som skal ta ansvar.
I skrivende stund har flyktningestrømmen til Norge avtatt og politikken diskuteres heftig på Stortinget. Det skal jeg la ligge her, men flyktningeproblematikken i verden er fortsatt stort og alvorlig.

Gjennom mitt verv i Metodistkirkens globale finans- og administrasjonsstyre, GCFA, har jeg i 2015 og 2016 opplevd å besøke Manila på Filippinene og San Diego i USA og jeg har på nært hold fått se hvordan de lokale menighetene arbeider nært med de fattigste i samfunnet. I San Diego som ligger på grensen til Mexico, var også flyktning- og immigrasjonsarbeidet sentralt. Jeg ble imponert over det arbeidet som menigheter og enkeltpersoner i begge disse byene utførte for å gi mennesker et verdig liv.

I Norge deltar ikke Metodistkirken på samme måte i fattigdomsbekjempelse og sosialt arbeid lokalt. Men våre menigheter, enkeltpersoner og misjonsselskapet bidrar i betydelig grad til å lette situasjonen for mennesker i andre land, særlig i noen afrikanske land.
Jeg glemmer aldri et besøk til Glide United Methodist Church i San Fransisco for noen år siden. Denne menigheten hadde i mange år opplevd nedgang i gudstjenestebesøket og de vurderte å legge ned menigheten.
Så fikk de en ny prest som sa: «Legge ned? Vår arbeidsoppgave ligger bokstavelig talt på fortauet utenfor vår kirke.» Og de satte i gang et arbeid med mat- og klesutdeling for å hjelpe uteliggere. De opplevde i løpet av noen få år at menigheten ble totalt forandret. Noen av dem som levde på samfunnets skyggeside ble inkludert i menighetens arbeid og også andre mennesker ble aktive i menigheten fordi de opplevde at det arbeidet som menigheten startet opp var relevant og verdifullt for dem. Da vi kom til gudstjeneste en søndag formiddag, var det kø for å komme inn til kirken som var gammel og slitt, men som innvendig var full av sang, glede, liv og omsorg for andre.

Også i Norge har vi mennesker som faller utenfor. Det kan skyldes sykdom, avhengighet av alkohol eller andre rusmidler, fattigdom eller at de er flyktninger. Vi har også mange fattige som kommer hit for å tigge om noen slanter fra oss i dette overflodssamfunnet. Tigging er kontroversielt. Noe gir, andre går forbi og atter andre vil forby det.

En prest jeg snakket med sa i den forbindelse:» Vi i Norge er flinke til å gi til fattige i andre land, men vi reagerer negativt når de kommer hit for å hente pengene selv».

Jeg tror vi må reise en debatt i vår kirke om vi skal bruke våre ressurser annerledes.

Jeg er veldig glad over å lese om menigheter som aktivt inkluderer innvandrere i sitt menighetsarbeid og dette må vi takke for, oppmuntre til og stimulere.

Vi har ikke penger til å engasjere oss i fattigdomsproblemer, og vi har offentlige ordninger som har ansvar for dette, blir det kanskje sagt?

På generalkonferansen i Portland sa biskop Abrahams:
We read the Gospels as we had no money and we spend the money as we know nothing about the Gospels”.  

De fleste enkeltindivider i Norge og vår kirke er velsignet med en relativt god økonomi. Hvordan anvender vi denne økonomien? Det er flott og en viktig del av vårt oppdrag som kristne å drive med det evangeliske arbeidet som utføres både i våre menigheter og i misjonsland.

I vårt samfunn er sosialt arbeid tilrettelagt godt gjennom NAV og de sosiale ordningene vi har i Norge. Men må vi revurdere deler av vårt arbeid i Norge? Må vi som menigheter engasjere oss sterkere i sosialt arbeid og fattigdomsbekjempelse? Vil dette bidra til å øke vårt engasjement både i det evangeliske arbeidet i Norge og i misjonsarbeidet og hjelpe oss til å se vår nestes nød?

Jeg ønsker med dette å bidra til en debatt om vi skal tenke nytt om vårt sosiale og diakonale arbeid.

Per-Endre Bjørnevik
Konferanselegleder

 

NYESTE ARTIKLER
Mens vi nærmer oss den ekstraordinære generalkonferansen i februar 2019, sier biskop Christian Alsted at veien frem som en samlet kirke er å forbli i dialog med hverandre. Les mer
Her er programmet. Les mer
Lignende artikler
Innen 15. mars må alle nominasjoner til Årskonferansen 2019 være forslagskomiteen i hende. Her finner du full liste over hvilke valg vi skal gjøre. Les mer

NETTREDAKTØR

Karl Anders Ellingsen

© 2012 Metodistkirken i Norge.
All rights reserved.

Metodistkirkens logo - korset og flammen - er et internasjonalt registrert varemerke.

ORGANISASJONSNR. (HOVEDNR)

974 230 887

E-post: hovedkontoret@metodistkirken.no

Bankgiro: 8220.02.83747

METODISTKIRKENS HOVEDKONTOR

Postadresse: Postboks 2744 St. Hanshaugen, 0131 OSLO

Kontoradresse: Akersbakken 37, 0172 OSLO

Tel: 23 33 27 00

Powered by Cornerstone